Å, har sånn angst for oppkast : (

[cabe- fått gutt nr fire :)]

Finnes det flere der ute som lider av denne helt overdrevne angsten for å spy?? Samboeren min hadde blitt dårlig på nattevakt i natt, spydd som en gris og diare. Får helt hetta, blir kvalm, urolig, hjertbank, irritabel og dagen er "ødelagt". Greier ikke å tenke på noe annet verken idag eller de neste dagene da det jo ofte er 2-3 dager inkubasjonstid... : ( Ikke får jeg sove på nettene heller.

 

Har vært helt hysterisk opptatt av og redd for spy så lenge jeg kan huske. Låste meg inne på badet når mine søstre en sjelden gang var syke. Vasket dørhåndtak og gråt i panikk. Var alltid dette jeg var mest opptatt av når vi var på klasseturer o.l. Satt på nåler for at noen skulle bli bilsyyk eller få omgangssyke. Kastet opp en gang i mitt liv (!) da jeg var 11 år, og syntes egentlig ikke det var så ille faktisk. Men redselen forsvant ikke.

 

Er først nå som voksen jeg har skjønt at jeg har en angstlidelse, hvor rar den enn er... : ) skal heldigvis starte i kognitiv terapi nå og håper virkelig at det hjelper! Er forferdelig slitsomt å være så redd for omgangssyke når man har tre barn. Og nå venter vi nr. fire! Greier meg sånn tålelig når ungene først er syke, men det er angsten og redselen og alle "unngåelsesmanøvrer" som sliter meg ut.

 

Skal sies at gravidkvalmen lever jeg fint med, den er liksom ikke like skummel som bakterier.

 

Måtte bare få det ut, blir så fortvilet over meg selv...

[Krusemynthe]

Deler ikke dine opplevelser, men ville ønske deg lykke til med KT. Min sønn har hatt GOD nytte av kognitiv terapi i forhold til sin tvang - og jeg har selv sittet i alle "timene" og hørt på det psykologen og sønnen min har jobbet med - og er imponert.

 

Det er tøff jobbing, men det er konstruktivt - så det er lov å være optimist!

 

Lykke til igjen.

[amk1]

Kjenner meg godt igjen. Når jeg var liten, løp jeg til naboen når noen hjemme fikk omgangssyke, nektet og bli med hjem igjen, turte ikke bruke wc der, i tilfelle noen plutselig måtte kaste opp.

I karuseller og bussturer, satt jeg stiv som en stokk og så om folk begynte og bli dårligere.

Har kanskje blitt noe bedre nå, går greit og kaste opp selv, før besvimte jeg, men lyden, når andre kaster opp er helt grusom. Når samboern min og sønnen hadde omgangssyke i høst, slapp jeg unna, men blir helt hysterisk, spriter dårhåndtak, vasker wc, sproter hendene mine og passer på at de vasker seg nøye. Klarer heller ikke og ligge på samme soverom som samboeren min.

Håper det blir bedre, når vi nå skal ha barn og må regne med og få sånt i hus myye oftere.

[cabe- fått gutt nr fire :)]

Så lettet over å høre at det finnes andre!! Må le litt, også jeg rømmer soverommet når sambo er syk. Og vasker og klorer og styrer verre for å begrense smitten når den først er i hus. Greier så vidt å stå i det når det står på, men er helt utslitt etterpå av all engstelse og søvnmangel. Sist ungene var syke etter tur gikk jeg ned 4kg... Har bare innsett at dette ikke kommer til å gå over av seg selv, og er lei av å bruke så mye energi på en så ukontrollerbar ting som omgangssyke.

Så derfor terapi, setter all min lit til at jeg kan kureres : )

 

[snart 2barns mamma!!:D:D]

Kan skrive under på denne!er også hysterisk for oppkast å omgangsyke.går hele året å gruer meg til omgangsykesesongen.Er så ille at når guttungen våkner på natta,spesielt når jeg hvet det går omgangsyke,så sender jeg sambo inn til gutten hele tiden,er livredd han har spydd! sist guttungen fikk det,klarte jeg ikke være hjemme...:o/ ikke helt enkelt å ha en slik fobi når man har barn nei...føler meg som en dårlig mor.og hører jeg noen har hadd det,så holder jeg meg borte fra dem minst en uke!Får også slik reaksjon du får når noen nær meg el.i famillien blir syke...,blir småkvalm,nervøs,iritert og nærmest sjelver,og føler nærmest alt raser sammen!Ikke går jeg på do hvor folk har spydd i det siste,gjelder hjemme også!kniper jeg heller igjen,hehe..sjønner ikke at det må finnes noe så hærslig og fælt som oppkast og kvalme!! blæh!!!

[Gjest]

Jeg er som dere, har hatt ekstrem angst for oppkast fra jeg var liten. Som gravid har jeg taklet bra å kaste opp, men jeg kasta opp bare litt av og til da jeg var gravid, det var aldri voldsomme oppkastninger jeg hadde som gravid. Ellers har jeg en ekstrem panikk for omgangssyke. Mange har inne på disse sidene har mobba meg veldig fordi jeg rett som det er tar opp temaet her inne og spør om mye angående dette temaet. Men det er bare slik jeg er, jeg kan ikke for det, jeg har alltid hatt store problemer med å takle oppkast og forholde meg til folk som kaster opp. Som barn syntes jeg det var helt grusomt å kaste opp, men som sagt var det ikke så ille da jeg var gravid. Jeg har fått mye dritt av alle mulige mennesker rundt meg i mitt liv fordi jeg har vært så redd for oppkast. Nå er det lettende for meg å vite at det finnes mange andre som også er så redde for oppkast som meg, men da jeg var barn og ungdom trodde jeg at jeg var den eneste i hele verden som var så redd for å kaste opp. Jeg følte meg mindreverdig og så på meg selv som sinnsyk som var så redd for noe som alle andre rundt meg hadde så avslappet forhold til. I perioder vurderte jeg selvmord fordi jeg var så annerledes enn alle andre. Frykten for å være gal og sorgen/fortvilelsen over å være annerledes gjorde vondere enn det fysiske oppkastet, egentlig. Det er forferdelig vondt å være livredd for noe og stadig oppleve fordømmende kommentarer fra omverden. Det er veldig lettende for meg nå å lese at det er mange andre som er som meg, slik at jeg ikke trenger å slite med selvforrakt.

 

Enig i den som sier at ho skulle ønske at det ikke fantes oppkast. Da jeg var 11 år ba jeg til Gud hver dag en periode om at menneskekroppen kunne bli forandret slik at det ble slutt på å kaste opp. Det var selvsagt et barns ønsketenking, men i den perioden hadde jeg absolutt nesten ikke annet i hodet enn daglig angst for oppkast. Det som plaget meg ekstra da var at jeg var kommet i puberteten, og da mora mi var i puberteten så kasta ho oftere opp en periode enn ho gjorde både før og senere, det var fordi ho hadde migrene noen år mens ho var i puberteten og mye magesmerter som resulterte i oppkast. Så jeg var helt desperat redd for oppkast da. Mora mi har fortalt at ho så alltid halve ansikter på folk før et migreneanfall brøt ut, det skjedde hver gang og ho har fortalt at ho kasta opp hver gang ho hadde migrene. Så da jeg var 11 år begynte jeg å unngå å se på ansiktetne til folk både hjemme, ute og på skolen, tilfelle jeg plutselig skulle se halve ansikter og da måtte jeg kaste opp. I dag er jeg flau over at jeg kunne være så ekstrem, at jeg en periode var redd for å se folk i ansiktet tilfelle jeg så halve ansikter og det betydde at jeg snart kom til å kaste opp. Men så ekstrem var jeg en periode.

 

Jeg fikk bemerkninger på skolen etter hvert av lærerere "Hvorfor ser du aldri på folk når du snakker med dem?". Grunnen var at jeg for sikkerhets skyld ikke orket å se halve ansikter som betydde at jeg kom til å kaste opp. Herregud, at det går an å bli så sprø en periode!

 

Det er nok bra at vi mennesker er skapt slik at vi kan kaste opp hvis vi har fått i oss noe som er farlig, men det ville vært fint om oppkast var et mye sjeldnere fenomen enn det er nå. Det ville vært fint om omgangssyker ikke fantes og om vi ikke var skapt slik at vi mennesker lett blir bilsyke og sjøsyke. Det ville vært veldig fint om oppkast var like sjelden blant gjennomsnittsmennesket som besvimelse er. Det er ikke alle som besvimer mange ganger i livet, mange besvimer bare et par ganger i livet. Jeg er nå snart 33 år og har hittill besvimt kun en gang, og det var da jeg ble påkjørt da jeg var 11 år. Min mormor sa at ho aldri hadde besvimt, og ho ble nesten 79 år. Det er individuelt hvor mange ganger i livet vi både besvimer og kaster opp, men oppkast er uten tvil desværre et mye vanligere fenomen i løpet av et menneskes liv enn besvimelse.

[NormaJean]

hahahahahahaha. ventet på et svar fra nøffemor på dette innlegget her.

[Gjest]

Jeg klarer ikke å spy, overhodet! Jeg ligger heller da i timesvis å svelger ned, når jeg er syk.. Jeg klarer heller ikke å snyte meg.

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

Sniker meg inn fra DIB;)

 

Da jeg leser alt dette så er det som jeg skulle ha skrevet det selv.

Trodde faktisk ikke det var noen andre enn meg som er psykelig opptatt av oppkast og omgangssyken.

Jeg spørr hele tiden om det går i bhg,livredd for og få det i hus.

Nå når det har vært omgangssyke sessongen har jeg hat angst hver dag,syntes ALLE rundt eg har hatt det osv.

Ødleger livet mitt så utrolig mye og tenke på egentlig en slik duste tingen,men gud så angst jeg har.

Har faktisk hatt omgangssyken 3ganger etter snuppa kom(hun er 3år)og alle gangene har jeg tenkt: et var jo faktisk ikke så ille.

Men,brått kommer den snikende angsten som bare gjør meg så uvel og sliten.

 

Så,JA jeg kjenner meg så igjen;)

 

 

[L&J]

Samme her. Har angst for å kaste opp, eller se andre som gjør det. Har ikke kastet opp siden jeg var 10-11 år. Skjønner ikke helt hva det kommer av. Har en sønn på tre år, og venter nå nr 2. har hatt super angst hver gang det går i barnehagen. Og gruer meg allerede til nr 2 skal begynne i barnehagen. Da blir det en ny runde med bakterier. Ush!

[cabe- fått gutt nr fire :)]

Hei jenter og tusen takk for svar!! Har vært på jobb i kveld, og selvsagt måtte en av av pasientene også ha omgangsyke... Og fått vite i kveld at både moren og søsteren min har omgangssyke og begge var her på lørdag : / Så nå er jeg helt ødelagt. Blir bare liggende å vente på at ungene skal bli syke, og selvfølgelig har jeg masse symptomer selv. Blir noen angstfulle og søvnløse netter med andre ord. Jaja, må bare stå i det. Sambo er frisk igjen og skal ta guttene om det braker løs.

 

God natt....