På den andre siden....

[tado]

Da var det vel på tide med å fortelle vår historie... Eller den historien som jeg sitter igjen med....

 

 

Nå har jeg jo grunnfag i historie så jeg kunne vel trukket paralleller langt tilbake i tid, men velger å la være. Skal ikke gå lenger tilbake enn 28. mars i år. Da var jeg et blindt vitne til en fødsel... Hadde bare lydeffekter – mer realistiske enn jeg noen gang har hatt i sourround-anlegget hjemme.. Muligens fordi det faktisk var lyder fra en sånn ordentlig fødsel. Har skrevet om det tidligere – ogFikk skrekken... med tanke på at min forlovede var 10 dager over terminen og ikke i nærheten av en fødsel.... i alle fall virket det slik. Det eneste sykehuset ville gjøre var å koble oss opp på en sånn der EQP – en sånn dings som målte fosterlyd og hjertefrekvens på babyen som IKKE ville komme ut..

 

 

Det ble mandag 31. mars... Vi ble bedt om å møte tidlig på sykehuset for en vurdering av situasjon. Som de sa – så gjorde vi. Vi troppet opp på sykehuset klokken litt over 08.00 – og visste ikke helt hva vi gikk til... bortsett fra at den gravide ble hekta opp mot CPQen som målte fosterlyd...etc..

 

 

Etterhvert kom det en sånn gynekolog og fortalte at her skulle vi hjelpe naturen til å få i gang en forløsning. Skal nevnes at min kjære hadde kun sovet noen timer natta i forveien – og var såvisst ikke klar for noen fødsel... men det budskapet nådde ikke helt frem... Og det var snakk om å sette sånn prostaglandin... (usikker på hva det heter – jeg er ikke medisinsk utdannet! Har ei heller spesielt god hukommelse!)

 

 

Første tablett ble satt og hun ble kontrollert av GUVen som fortsatt målte fosterlyd osv... Ble jo relativt ganske kjapt klar over at dette var en ritalin-kandidat – var spinnvill og utrolig aktiv... Det skjedde imidlertid lite annet enn at ungen var aktiv. Vi ventet i 6 timer for å se resultatet av tabletten som skulle hjelpe... Den hjalp ikke.... Men aktivitetsnivået var høyt og hun som bar på magen fikk ikke så mye ro at det gjorde noe... Et lite sånn poeng jeg valgte å gjøre under denne perioden var å få min kjære til å stryke pekefingeren fra tuppen av langfingeren min og opp til albuen.... først på meg og så på seg.... og fortelle meg om hun merket noen forskjell..... noe hun gjorde – for hun hadde fått et sånn plastikk armbånd på sykehuset.. et sånt fint et med navn og fødselsdato... Og det hadde ikke jeg... Jeg fortalte henne at det betød at jeg kunne forlate sykehuset – men at hun ikke kunne det.... Jenta mi liker ikke sykehus... Det gjør ikke jeg heller – men nok om det..

 

 

Etter 6 timer hadde ikke noe skjedd. Det ble satt en ny tablett. Nå skulle underet skje... Det var bare å vente nå... spenning.. Jeg fikk også ei seng og vi fikk et rom i lag på sykehuset. Jeg skulle være ved hennes side.... så det var jo koselig.. Vi hadde begge fått sånne elektriske senger.. Det er ganske morsomt faktisk. Men – det skjedde ikke noe modning – og ungen holdt seg aktiv og UKGen viste at det var både stramminger og fosterlyd og alt var som det skulle være... Det kunne virke som at det begynte å komme noen sånne rier... Stilig. Det gjorde nok litt vondt for jenta mi – men hun fikk litt støtte og hjelp fra meg og vi pustet litt når de kom litt sånn sporadisk... Klokken 23.00 samme kveld hadde det ikke skjedd noe – og hun hadde heller ikke sovet siden klokken 0630 på morgenen... De skulle ikke sette flere tabletter med prostaglandin i dag, så hun fikk i stedet tilbud om en sovedose... Vi fikk ikke dra hjem – for nå hadde de satt igang... Hun var utrolig sliten... og til tross for at hun er det eneste mennesket jeg kjenner som har mer sprøyteangst enn meg – lot hun det stå til og de satte en sovedose i henne. Det virket på meg som at den virket godt.. Hun lå og pratet til meg, som lå i senga ved siden av og plutselig så stoppet hun å prate.... Eller rettere sagt jeg sovnet! Hun på sin side hadde klart å slappe av i ca. en time – uten søvn – men så hadde ritalin-babyen slått til igjen... og livmora strammet seg til osv... så hun sov ikke så mye... jeg hadde bedt henne om å vekke meg om jeg skulle komme til å sovne – men det hadde hun da ikke gjort... Ikke før klokken var veeeeldig sent... Hun fortalte meg at hun ikke hadde fått sovet... Vi tok kontakt med de som var på vakt – og de mente at hun bare burde forsøke å legge seg ned å sove... for hun kunne ikke få noe mer... Mulig hun fikk en paracet eller to... det er litt uklart for meg...

 

 

Klokken 08.00 på morgenen kom da gynekologen tilbake – og så på oss... Mest på jenta mi da... for det var hun som var gravid. Vi skrev 1. april og hun var nå 14 dager over termin – og hadde gått en dag på kur. Nå skulle de sette nok en tablett som skulle hjelpe naturen.... Min kjære hadde på dette tidspunktet ikke smakt søvn på over 24 timer... Men for et mot.. hun tok i mot tabletten og lot det stå til.... Og NÅ begynte det virkelig å skje noe.... sparking og stramminger om hverandre.. Jenta mi har hele tida hevdet at ungen har hennes stahet... og min intelligens... Det virket som om ungen hadde mest lyst til å sparke seg opp gjennom brystet og ut – evt. Bare bokse seg rett ut Holdt på som bare det... masse liv... Babyen la i alle fall død fars tanke på at det skulle forefinnes en «illsint råttståkk» i magen som resultat av gener fra mor og far... Er ikke spesielt mye på treningsstudieo jeg for å si det slik – og fruen kan av og til bli ganske irritert på min ordenssans.. nok om det..

 

 

QPFen viste stadig hyppigere stramminger og god fosterlyd... Min kjære fikk stadig mer vondt og ble mer og mer sliten.... Jeg benyttet sjansen til å kjøre den elektriske senga opp og ned – frem og tilbake for ikke å bare fokusere på at hun hadde det vondt.. Jordmødrene sa at det hørtes bra ut når hun sa at hun hadde det vondt... så da syntes vi også at det var bra... Men det er ikke moro å se at den du elsker har det vondt... Elektrisk seng og litt lesestoff fikk meg til å tenke på litt andre ting... og tidvis hoppet man til og hjalp henne både med pusting og konsentrasjon for å ta unna de kraftigste takene.. Vi ventet tid for tid at noe skulle skje og at vi skulle inn på selve fødestua der ting skulle skje... Men klokken ble både 15.00 og 15.30 uten at noe annet enn at hun hadde regelmessige stramminger som var utrolig vonde var et faktum... Vi var egentlig ganske fortvilet begge to da gynekologen kom og ville sette enda en tablett med prostaglandin – for det skjedde jo ingen modning av mormunnen... Men hun overtalte oss til å forsøke litt til – og sa at veien videre var å sette henne på drypp. Det skulle evt. Skje dagen etter om ikke noe skulle komme til å skje i løpet av ettermiddagen, kvelden eller natta. Modningen kunne skje plutselig.

 

 

Det er begrenset hvor artig det er å kjøre elektrisk seng. Massasje ville hun ikke ha og når disse modningsriene kom var det rent et helvete å se henne. Hun var dødstrett og sliten.. og til slutt kom tårene når de kraftigste riene kom... Men det var ikke antydning til modning... Jeg var på vei til å få ordinert ritalin til babyen for å roe den ned litt – for det hjalp ikke på at den var alt for aktiv på alt for liten plass... Siste tablett med prostaglandin var satt klokken 15.45 og vi skulle vente til klokken 23.00 før det ble gjort nye vurderinger... Vi hadde stadige målinger av forsterlyd og stramminger med det der apparatet deres.... Jeg er ei utålmodig sjel... hater å vente... Situasjonen for jenta mi ble bare verre og verre... Da klokken nærmet seg 2000 var jeg så frustrert av kun å se øyehviten hennes, at jeg ringte på klokka og spurte om de hadde tenkt til å gjøre noe.. Jenta hadde sittet/ligget stått i 37 timer og det var ikke noe som skjedde... Jeg presiserte at jeg IKKE har noen form for medisinsk utdannelse men at dette tenderte til det sinnssyke.... Jeg mente det var galskap å i det hele tatt sitte og vente på at en fødsel skulle komme i gang med tanke på at jenta knapt var bevisst...

 

 

Jeg spurte pent om å få snakke med legen/gynekologen – som dog ikke var ved sykehuset akkurat nå... Så i følge jordmora måtte jeg insistere på å få snakke med henne (gynekologen) om det skulle komme til å skje... Jeg insisterte... Det tok bare 15-20 minutter før gynekologen var tilbake – og satte seg ned og forklarte prosessen. Først prostaglandin – så drypp osv.... Jeg sa noe slikt som at «jeg er så sint nå at jeg kommer til å si så mye at jeg blir jaget hjem fra sykehuset..», noe de mente ikke kom til å skje uansett... Jeg kan faktisk ikke huske at jeg har vært så sint og redd noensinne før.... tårene startet og trille og jeg sa rimelig behersket at jeg anså situasjonen som såvel farlig som uholdbar.... Gynekologen skiftet raskt mening og sa at hun kunne foreta et keisersnitt.. I løpet av 10 minutter var operasjonsstua bestilt, jenta mi ble klargjort... og jeg fikk på meg grønne klær... Ble sittende å vente mens de satte spinalbedøvelse på henne – og så kunne jeg komme inn. Flere av personalet på operasjonssalen var innom og hilste på meg... og var utrolig trivelig... Gynekologen som skulle foreta selve operasjonen var positiv som bare det – og det var ikke måte på... Jeg har angst for sykehus... Litt mindre angst enn min kjære som nå lå på operasjonsbordet og var blitt bedøvd... Jeg kom inn på operasjonssalen og der lå hun... Hun var så trøtt... og det første hun sa var at «jeg har ikke vondt lenger»..... «Du vet du hva.. jeg kjenner ikke føttene mine... Det er litt ekkelt... jeg er så trøtt....» Så satte de i gang med å operere.... Jeg holdt henne i handa... og snakket med henne – og anestesilegen... Jeg har faktisk litt erfaring med sånne instrumenter som overvåker pasienter – og så hele tiden de vitale data om min kjære... Så det var jo litt spennende...

 

 

Plutselig hørte jeg lyd... surkling... og noen sugeapparater som tømte halsen til Emilia, for væske.. Det var et stort øyeblikk... 1. april klokken 21.41 kom da... Nei, så pokker... var ikke noe Emilia som kom... var en gutt... Vi hadde fått en sønn. Ingen visste helt hva vi ventet men alle mente at det var ei datter som lå i magen... Men da babyen så dagens lys viste det seg at det var en gutt... Det var et spesielt øyeblikk... Sønnen kom ut – trakk luft og jeg kan love dere at det var lyd.... Jeg klemte min kjære og fikk komme bort å klippe navlestrengen... Jordmora holdt navlestrengen mellom hendene og gav meg ca 5 cm å plassere ei kvass saks på for å klippe av strengen... Da hun så hvordan jeg skalv på handa ga hun meg ytterligere 5 cm for å i det hele tatt berge nevene sine for den ustødige saksa... Jeg klippet av en streng som var så seig som fy... Men jeg klarte det... Jeg hadde sånn delvis klarert med min kjære at jeg skulle følge babyen – og sa bare ha det til henne nede på operasjonssalen hvor de hadde begynt å lappe henne sammen igjen – og gikk sammen med jordmora til fødeavdelinga der ungen skulle veies og måles... Hun spurte om jeg kunne hjelpe å bære noe utstyr noe jeg selvfølgelig sa jeg kunne gjøre... Jeg skulle da være mann.. Jeg tok klærne til jordmora og mine egne – for vi var kledd i grønt for anledningen og så kom ei av operasjonssøstrene meden hvis pose til meg og bad meg ta den med.... jeg strakk frem handa som den serviceinnstilte mann jeg er og skulle til å gripe posen da jeg sa at den var litt blodete.. jeg spurte hva det var .. og hun svarte noe slikt som placenta... Hvilket instinktivt førte til at handa mi ble raskt trukket tilbake og min velvilje til å bære ble borte..... Tenkte et par sekunder på å svime av der og da... men trakk pusten noen cm ekstra og holdt meg på beina.... Jeg sa at jeg ikke kunne bære og det ble respektert... Kom oss opp på fødeavdelinga... Og sønnen ble veid og målt til 4500 gram og 53 cm... Velskapt var han også... Trenger vel ikke si at han var verdens flotteste gutt?!

 

 

Jeg spurte etterhvert om ikke mora skulle komme opp – men hun var plassert på oppvåkninga.... men jeg fikk dra ned til henne etter ca. 1 time... Vi fikk et nytt større rom sammen – og jeg sittende på senga og bare vente... vente.. og vente... på at hun skulle komme opp igjen.. noe som virkelig tok tid... Jeg maste vel to ganger på om hun ikke skulle komme – til jordmødrene som var på vakt... Og de bad meg bare smøre meg med tålmodighet.. jeg satt på den elektriske senga og var verdens lykkeligste... men samtidig verdens mest bekymrede mann... Hvor ble hun av... Jeg fikk god tid til å bedrive en av mine hobbyer... stirre apatisk ut i lufta.... Og til slutt duppet jeg av... Ikke verre enn at hver gang jeg hørte det gikk i ei dør eller at noen gikk ute i gangen – så var jeg våken... Nærmere klokken 03.00 på natta kom jenta mi opp fra oppvåkninga... og først da var ting som de skulle... først da ble jeg rolig... Men du verden for en opplevelse.... Tror jeg har følt på hele følelsesregistret disse dagene... og tiden etter at vi kom hjem har bare vært helt fantastisk.... Legger ved bildet som stod i avisa... Jenta mi lå i senga og hadde det litt vondt da bildet ble tatt.... så derfor ble hun ikke med.......

[grysom Knut-Elias og lillebror]

oy dere har virkelig fått oppleve helsevesnet norge på sitt beste..

så utrolig flott at du skrev denne opplevelsen slik at vi fikk ta del i den:)

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Fantastisk historie! )

 

Forferdelig dårlig av legene!

Godt du satte hardt mot hardt!!

Lykke til videre!

[Poteto]

så spennede å lese fødselshistorien frå en manns side

 

godt det gikk bra å du sto på ditt

 

men gratulere så mye med gutten deres å flott det gikk så bra

[Hormonelle Frikadelle]

Jeg ler meg i hjel av måten du skriver på! fantastisk bra historie =)

[Testing123]

Gratulerer!!

Men hvor befinner det bildet du refererer til?

 

Fantastisk å lese det fra din side, fikk et helt annet innblikk i hvordan det er å være tilstede uten å kunne gjøre noe for at din kjære skulle bli kvitt smertene.

Fortvilelse og maktesløshet...

Takk!