Tre barn for lite

[Anonym bruker]

Hei...

Jeg vil gjerne fortelle min historie til dere.

Jeg er saa lei meg, men fòler at jeg ikke har like mye rett til det som dere som har mistet babyen sent i graviditeten eller etter at den var fòdt. Men jeg har det saa vondt inni meg.

For snart ti aar siden, da jeg var 18 aar, ble jeg gravid med min davaerende kjaereste og vi hadde det veldig fint sammen. Jeg elsket ham og ville dele resten av livet mitt med ham, men vi var saa unge... jeg gikk paa videregaaende og bodde hjemme. Jeg hadde ingen penger untatt 600 kroner i maanedslònn av mamma.... Jeg saa ingen annen utvei enn aa ta abort. I tillegg sa moren min (hun visste ikke at jeg var gravid) at om jeg skulle bli gravid kunne jeg ikke bo hjemme lenger. Det var vel noe hun sa for aa hjelpe meg med aa velge prevensjon, men det var litt for sent....

Det gikk da som det gikk, men som jeg har sett en annen har skrevet her, lot de meg se fosteret paa ultralyd...noe jeg aldri kommer til aa glemme.... Etter aborten vaaknet jeg graatende og skrek: Hvor er babyen min?!! I sòppelkassen?" Jeg graat og graat i maanedsvis, men saa hadde jeg ikke flere taarer igjen og sorgen gikk over i noen aar med depresjon og spiseforstyrrelse. Da jeg var 21 ble det slutt mellom meg og kjaeresten min. Han har naa en liten jente som heter det VI skulle ha kalt vaar datter. Dette gjòr ogsaa ubeskrivelig vondt....

24 aar gammel mòtte jeg min naavaerende mann og jeg ble gravid da jeg var 26. ikke planlagt, men velkomment. Uheldigvis gikk det ikke bra. Tvillingene sluttet aa utvikle seg, og jeg maatte ta utskrapning i tredje maaned. Jeg fòlte paa en maate at dette var min straff for det jeg hadde gjort....

 

Et aar etter ble jeg gravid med lillegutt som naa ligger her og sover. Jeg elsker ham over alt paa jord, og kan bare tenke at om det ikke hadde vaert for mine tre tap, saa kanskje ikke han hadde ligget her naa? Han er det eneste som kan fungere som medisin for mine dype, vonde saar.

[Anonym bruker]

Huff, føler med deg. Men du må ikke tenke at du mistet tvillingene pga at du tok abort, det er ikke din feil at det skjedde og det er ingen straff til deg.

[Anonym bruker]

vær glad du mistet tvillingene. Jeg har tvillinger selv, og det er så mye arbeid og slit - veier ikke opp for gleden, iallefall ikke enda (de er 2 år nå).

[Gjest]

Anonym 0949.

Søk hjelp.

Dersom du oppriktig mener det du har skrevet over her trenger du virkelig seriøst hjelp. NÅ.

For både din egen og ungenes skyld.

 

Svaret ditt er i tillegg upassende.

[★minijente★]

anonym 0949:

 

du trenger akutt hjelp når du ka nsi noe slikt som dette....

kan ikke forstå at det er mulig å si noe slikt til noen som helst!

[Anonym bruker]

Signerer de over her om tvillingmammaen som trenger hjelp, det er det værste jeg har lest på lenge: "vær glad for at du mistet tvillingene"

 

Det er noe som er galt når du føler det er mer slit enn glede, uansett om det er ett, to eller tre babyer.

 

Og om du måtte mene dette er det helt veldig upassende å si det til noen som har mistet tvillingene sine, det må du heller si til en psykolog.

 

Jeg mista den ene tvillingen min, det var tidlig og litt over to år siden, jeg har ofte tenkt at det ville vært et slit, men savner alikevel tvillingen og skulle virkelig ønske at begge hadde klart seg, selv om jeg fikk et nydelig barn skulle jeg ønske at hun hadde broren/søsteren sin med seg også i livet og da hadde gladelig jeg om mannen tatt det slitet!

 

Vi og de fleste andre ser det motsatt av deg, ja det er et slit med babyer i hus, men gleden er større enn slitet!

 

Søk hjelp!

 

[♡Lena♡Leon♡Ludvik♡]

eg syns ikkje d va veldig fint skrevet at hun ska ver glad for at hun mistet tvillingene. Sette ikkje d pris på dine unger me andre ord?

[høstblad]

Tror ikke på anonym sitt innlegg (..vær glad for...) i det hele tatt - vedkommende vil har oppmerksomhet og det har hun/han fått, ellers ville hun har reagert her...

Si bare: søk en annen lekeplass for dine udekkete behov!