mistet i uke 11:(

[Rio]

Etter å ha fått diagnosen truende abort på legevakta måtte jeg inn til innvendig ultralyd på klinikken.Der så de en plommesekk med et foster som umulig kunne være 11 uker.Ønsket ikke diskutere mitt sexliv med de 3 personene inne i det "trange rommet" og sa ikke noe mer om det.Tok blodprøve og fikk beskjed om å komme tilbake 2 dager etter for å se om svangerskapshormonene hadde gått ned.Da jeg kom hjem den kvelden, kom det ikke brunlig utflod noe mer, men masse blod.Jeg tenkte da at nå er aborten et faktum og ble hjemme.Dagen etter kom det mer ut(ønsker ikke utdype innholdet).Tok da en telefon til vakthavende for å spørre om det var vits i å komme å ta blodprøve nr.2 dagen etter.Hun sa da at jeg måtte komme uansett,gjerne med en gang hvis jeg blødde mye.Jeg synes blødningene hadde avtatt i styrke og sa jeg kunne komme dagen etter.

 

Da jeg kom til legen dagen etter spurte legen meg om jeg hadde tatt blodprøve nr.2. Det hadde jeg ikke gjort ennå, og trodde det var noe vits for jeg hadde hatt blødninger som tilsa at alt var ute. De "trodde" meg ikke, og gav meg et falskt håp og sa at du kan blø og det går bra. De sa også at jeg hadde hatt høye svangerskapshormonverdier da jeg kom inn med diagnosen truende abort.

Da de tok den innvendige ultralyden, snudde legen skjermen til meg å sa "Du hadde rett,her er det ingenting". Psykisk sett var jeg forberedt på at jeg hadde abortert, men da var jeg mest livredd for å legges i narkose for utskrapning. Aner ikke hvorfor jeg jeg plutselig ble så redd for det.. Sjansene er jo minimale for å dø under narkosen. Hadde tatt "farvel" med min hærlige 2 åring på morgenen, med samboern osv..Så da de sa at jeg ikke trengte å skrape ut, og at kroppen hadde ordnet opp selv, bare "spratt jeg ut av stolen" og var glad for at jeg overlevde!

Merkelig følelse..mista et barn og så glad for selv å overleve..føltes helt sykt å tenke sånn. Jeg slet med tanken over reaksjonen min, men gikk bare på videre.Dro på jobben dagen etter (sykt). Satt ikke stille hele helgen,bare ryddet og ryddet.Orket vel ikke forholde meg til aborten.

Dro på jobb mandag, tirsdag og tirsdag kveld "smalt" det! Var hjemme alene med 2 åringen vår,lagde middag.

Begynte å svette først,tok av meg skjerfet. Så begynte hende mine å skjelve,kaldsvett,jeg ble svimmel..og selvsagt veldig redd(hjertebank). Armene mine føltes kjempe tunge.Føltes som jeg skulle dø.Tenkte på hjerteinfarkt,hjerneslag alt som var og at jeg virkelig skulle dø! Kom meg til legevakta, og der ble jeg tatt godt vare på. Tok blodprosenten blodtrykk,alt var bra. Alt var jo selvsagt bare sorg. Ikke noe fysisk galt, men en reaksjon på alt man hadde gått igjennom den siste uka.Fra den første brunlige utfloden til aborten var et faktum. Men at det skulle slå meg ut på den måten,j a det var en vekker!

Jeg regner med at de fleste tar det med ro etter en abort,håper ikke alle er så "dumme" som jeg var. Kroppen sier ifra når nok er nok ,og takk og lov for det.

Jeg har siste dagen på sykemelding i dag(10 dager), og i dag er det første dagen jeg ikke kjenner med sliten i kroppen. Armene mine er ikke tunge lenger, og jeg er ser veldig mye lysere på fremtiden.

Så jeg sier bare,ta godt vare på dere selv !

 

Ps: Ja, vi prøver igjen etter en mens eller to;)

 

God helg!

Rio

 

[lille frø, mor til to]

Veldig trist. Jeg aborterte selv i uke 13, var på jobb igjen etter en dag sykemelding.

Føler med deg, men vi kan ihvertfall få barn.

 

Trøsteklem

 

 

[MorTilMalthe]

Jeg føler med deg....

 

Mistet selv i 11 uke i påsken i fjor, og hadde også en lege som ikke tok særlig hensyn. Jeg var ikke forberedt på at jeg hadde mistet da jeg kom til sykehuset for å ta ultralyd. Det eneste legen sa var:"her er det ikke noe liv" og så kjeftet han på meg for at han syntes jeg veide for mye.

Jeg var sykemeldt i nesten to uker før jeg klarte å gå på jobb igjen (jobber i barnehage). Nå er jeg klar til å forsøke igjen.

 

Ta all den tiden DU trenger for å være klar til å møte omverdenen igjen, og lykke til med neste forsøk!