Jeg har begynt å angre.... tror ikke jeg er klar for barn.

[Anonym bruker]

er i uke 11 og har vært fryktelig dårlig form helt siden jeg fant ut at jeg er gravid. Det var uplanlagt og i det siste har jeg begynt å tenke at jeg må ta abort. Har ikke lyst å bli mamma ennå og er så redd for at jeg ikke skal klare å ta vare på babyen min :-( Noen dager gleder jeg meg og kan ikke skjønne hvor alle disse tankene kom fra, men nå er det mange flere av de negative og jeg får nesten ikke sove på natten mer på grunn av de ;.(

 

Noen med lignende erfaringer??? Det begynner å haste visst jeg skal ta abort :-/

[Alenemoder1snart2er tobarnsmor]

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med amathea. Se hjemmesiden deres www.amathea.no

de hjelper deg med rådgivning og du får støtte uansett hva du velger å gjøre

[Anonym bruker]

Tror du trenger litt omsorg. Prat med noen om det og be om hjelp... Håper det ordner seg...

[Anonym bruker]

hvor gammel er du???

hvis du er ung så er du kansje ikke klar..

kontakt amatea som de andre også råder deg til.

lykke til å klem fra meg

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

du tror ikke dette er fordi du er mye dårlig da? dette går over. det er selvfølgelig ikke mye gøy å gå rundt å være kvalm som bare det.. men hvis det er pga dårlig form så synes jeg ikke det akuratt er en grunn til abort.

[AO3]

Huff, stakkars deg - jeg tror som de andre som også har svart - at du trenger å snakke med noen.

 

Hvis det kan være en liten trøst, så er mitt barn i aller høyeste grad planlagt og ønsket, og jeg får fremdeles panikk innimellom og lurer på hvordan i huleste heiteste jeg skal klare å ta vare på en baby!!! En venninne av meg, også gravid med et høyst planlagt og ønsket barn, sier at hun av og til skulle ønske barn kom med returrett. Jeg tror det er ganske normalt å tenke slik, og når du er i dårlig form i tillegg, er det klart det vil påvirke psyken din slik at alt virker mer håpløst enn det egentlig er.

[Snart er vi 5 "07okt" :-D]

Du er ikke alene om å ha disse tankene....min vesle jente på 1år var planlagt og ønsket...men var kvalm og dårlig hele svangerskapet og ønsket at det var over og hadde noen tilbudt meg abort hadde jeg takket ja så fælt var det...men som sagt hun var ønsket....er nå gravid igjen..og samme tankene har kommet jeg ØNSKER IKKE Å VÆRE GRAVID!!!!! men ønsker barnet !!!!! litt motstridene tankegang.....

 

Det er ingen som er riktig klare for å bli mor selv om de tror det 100% før en blir gravid, tankene vil alltid gå i om en klarer dette og så videre. Det er en naturlig tankegang med tanke på at du er gravid og holder på en måte på å forberede deg mentalt på å bli mor.....

[Anonym bruker]

Ååå, jeg kjenner meg så igjen i innlegget til HI! Jeg hadde det helt likt de 7 første mnd faktisk.. det var grusomt, rett og slett! Tankene, formen, alt som bare rev meg ned og fikk meg til å lure på hva i all verden jeg hadde gått til. Men nå gleder jeg meg enormt og prøver å roe meg selv ned når jeg kjenner tankene kommer snikende. Noe som har hjulpet meg MYE er å snakke med mennesker jeg stoler på(familie, venner), og legen min.

 

"Det er ingen som er riktig klare for å bli mor selv om de tror det 100% før en blir gravid, tankene vil alltid gå i om en klarer dette og så videre. Det er en naturlig tankegang med tanke på at du er gravid og holder på en måte på å forberede deg mentalt på å bli mor....."

 

Veldig bra skrevet av innlegger over her!

 

Masse lykke til videre og klem fra meg!

[Anonym bruker]

Til Alenemodern1 snart2.

 

sitter i samme situasjon, er bare noen uker på vei og det er ikke samme barnefar. kan jeg spørre om hvordan du klarte å bestemme dg? Sliter så sinnsykt med hva jeg skal gjøre...... kommer jeg til å klare å ta mg av to alene? har gått veldigt greit å være alene med en, men 2?? har bare så sinnsykt panikk, og er nok litt i sjokk:-S Tenker også mye på hva andre vil si om mg. kan jeg spørre om hvor gammel du er?

 

 

Hilsen usikker.

[Anonym bruker]

Jeg også tenkt dette noen ganger i begynnelsen av graviditeten. Gledet meg masse noen ganger, men tenkte på ansvaret og trur jeg ble redd, tudde ikke jeg skulle bli god nok mor osv. Nå er lille gutt her snart ett år, har aldri angret ett sekund på att jeg fikk han.

[Anonym bruker]

Du må hvertfall ikke tenke på hva andre vil synes! Det var det som fikk meg til å ta abort, siden jeg allerede hadde to som var ganske tette. Men jeg angrer på det valget, fordi jeg tenkte mer på andre enn meg selv.

 

Du må uansett ta det valget som du føler er best for deg selv, hva det enn måtte være.

 

Ønsker deg masse lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg er imot selvbestemt abort, så da sier det seg vel selv hva jeg mener?! ALLE barn er en Guds gave, du har et liv inni deg.. som snart er helt ferdig dannet. Kvinner må virkelig begynne å ta ansvar for sine handlinger. Blir rett og slett provosert når jeg hører at "du må tenke på deg selv, sette deg selv først" og slike ting. Hva med det uskyldige barnet? Du har vært med på å skape dette barnet, og nå bør du ta følgene av dine handlinger.

 

Når barnet først kommer tror jeg nok du vil elske det høyere enn du kan forestille deg. Det er virkelig et mirakel. Jeg er selv mamma til tre fantastiske barn.

 

Så, unnskyld hvis noen føler seg støtt.. det var ikke meningen. Men håper virkelig du velger å beholde dette barnet. Det tror jeg ikke du vil angre på.

[kari27år]

Må bare si at det handler ikke bare om å tenke på hva som er best for seg selv. Det som er best for en selv er ikke alltid best for barnet. Og hva med barnefaren? Mitt problem er at jeg gjerne vil beholde mitt barn, men føler det er en ekstremt egoistisk handling. Man bør jo være to om det, og skal ikke barnefaren ha noen ting å si?

 

Det er ikke så enkelt. Det kanskje enklere hvis en har en sterk tro. Men det blir for mange av oss en helt annen virkelighet enn den vi opplever..

[Anonym bruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg. Jeg er i 10. uke, barnefaren har sagt han ikke vil ha noe med meg og barnet mitt å gjøre, at jeg må skrive 'far ukjent'. Kaller meg ufattelig mye stygt, og mener jeg er verdens mest egoistiske bitch fordi jeg ønsker å beholde barnet.

 

Vel, jeg klarer ikke ta abort igjen, har gjort det før... Det er grusomt, men var riktig da. Nå er jeg i en situasjon der jeg er økonomisk uavhengig, jeg er sterk, har nettverk: familie og venner som støtter meg i valget mitt... og jeg vet at til syvende og sist så er det meg selv og mine handlinger jeg må leve med resten av livet. Jeg skal ikke la meg selv bli sparket rundt av en panisk barnefar som ikke har begrep om hvor invaderende en abort er både fysisk og psykisk. Det er min kropp, og derfor er det også jeg som regjerer over den. Det vet enhver mann, og de vet også risikoen ved å enten ikke bruke prevensjon, eller i det hele tatt ha sex med en jente. Jeg syns det er total ansvarsfraskrivelse og søren meg like egoistisk av barnefaren å insistere på at du (og jeg) skal ta abort når de ikke aner hva det faktisk innebærer å være gravid og skulle ta en slik avgjørelse. Endringene som kommer så godt som umiddelbart ved befruktelsen, ikke bare fysisk, men mentalt også.

 

Jeg hever hodet, jeg vil ha barnet mitt, og betyr det at jeg er egoistisk så får det søren meg være. Risikoen for å selv miste kontrollen over om et barn skal komme til verden løper alle menn gjennom livet, akkurat som vi kvinner lever med vissheten om at vi en gang må ta det valget på liv eller død.

 

Jeg vet ikke hva som er verst...

[kari27år]

Du er tøff!! Ingen grunn til å ikke holde hodet hevet... Fint innlegg.

[Anonym bruker]

 

 

Hei:)

 

Titter bare innom jeg er 7 dager på overtid:) Jeg hadde det sånn som deg var veldig usikker og hormonene vi får gjør det ikke bedre.Kan bare anbefale deg å gå videre for det blir bedre og gleden blir større og større jo lenger du kommer ut i svangerskapet. Når barnet begynner å bevege seg er fantastisk da føler du at du vil bli bedre kjent med den lille og du blir klar og du vil helt sikkert bli verdens beste mor:) du må bare ta sjansen:) Lykketil med valget ditt:)

[Anonym bruker]

Jeg vil bare dele tankene mine med deg :-)

 

Jeg trodde at jeg var klar til å ha barn, med da jeg ble gravid fikk jeg panikkangst. Var så redd for at jeg ikke skulle klare å ta vare på babyen og at jeg skulle klare å bli en god mor...

 

Hadde noen gode dager innimellom, men mest kjipe og negative.

 

Helt til jeg var på 3D ul i uke 30...da snudde alt seg. Jeg hadde vært på 3 ul'er før det, men denne gangen så jeg virkelig hvordan babyen reagerte på meg. Når jeg strøk over magen og smådyttet til babyen, sparket den tilbake og snudde på seg. Babyen var hel, den hadde fingre og tær, nese og ører, puttet tommelen i munnen og hikket :-)

 

Fra den dagen gledet jeg meg vilt til å bli mamma, og fra den dagen visste jeg at jeg hadde tatt rette valget! Idag er sønnen min over 1 år og jeg er fortsatt ikke i tvil på at jeg tok det rette valget, det var helt riktig å ikke ta abort :-)

 

Lykke til med valget ditt! :-)