Uplanlagt gravid og en sambo som absolutt ikke er klar :-(

[ellemmelle og bitteliten]

Har tatt en PA før og hadde aldri i verden sett for meg at jeg skulle havne i denne situasjonen på nytt. Den gangen var det aldri noe tema å beholde, selv om det var en forferdelig ting å gjennomgå så har jeg avfunnet meg med det og har igrunn ikke angret i etterkant siden det var rett for meg/oss da. Nå derimot er jeg gravid på nytt, med kombinasjonen p-pille og omgangssyke og sambo er absolutt ikke klar for noe barn på en god stund (han hadde sett for seg prøving 2 år frem i tid). Han sier han føler seg lurt og at abort er eneste løsning. Jeg føler meg heller ikke helt klar for dette og syns det er fryktelig skummelt, hadde jo selvfølgelig sett for meg at dette skulle skje under mer gledelige omstendigher.. likevel er tanken på abort skremmende, orker ikke tanken på å gjennomgå dette en gang til... Det rare er at jeg føler jeg virkelig har lurt han og det gir meg utrolig dårlig samvittighet å skulle "påføre" han et barn han absolutt ikke er klar for. Han ønsker seg barn, men som sagt ikke på en veldig god stund. Økonomisk sett er det ikke noe problem, har begge faste gode jobber, har grei leilighet, jeg er snart 27, han noe yngre (desverre, men er nå hvertfall 25) og vært sammen i noen år. Var hos gyn i dag og var mye lenger på vei enn jeg trodde, var mellom 10 og 11 uker, dvs jeg har svært dårlig tenketid :-( :-(

 

Dere som har vært i lignende situasjon og ikke tatt abort, hvordan har det gått for dere??? jeg er livredd for å miste kjæresten min, samtidig er det jo sant det en på siden her sa at om han stikker nå, så er han uansett ikke noe å samle på... likevel er jeg livredd for å bli alenemor og kjæresteløs, men hva vet jeg om hvordan forholdet vil bli dersom jeg lar meg tvinge til abort..... uffamei, utrolig mange tanker, vonde tanker, måtte bare få det ut til "noen"... føler det er pinlig å ha blitt uplanlagt gravid på nytt så har ikke fortalt det til noen heller...

[fagremøy med ♥♥♥♥]

hei

 

vet hvordan du har det.... satt i samme situasjon for noen år siden.hadde tatt abort noen år før,noe jeg ikke angrer pga situasjonen den gang,men fant så ut en dag att jeg var igjen blitt gravid til tross for pillen... hadde også hatt omgangssyken noe som førte til at tablettene ikke virket som de skulle...

samboeren min sa ikke att han følte seg lurt, men mente bestemt at abort var løsningen.

var da 10 uker på vei og hadde liten tenke tid. bestemte meg for å gi han ett dilema enten fikk han støtte meg eller så var det bare bye bye foe jeg orket ikke en abort til.... han sa med en gang at han støttet meg selv om han ikke var happy akkurat der og da... men vet du, den som var mst oppi hele svangrskapet etter noen uker , det var han.

vi venter nå nr tre og har det kjempe fint:) lykkelig som aldri før og han er den beste mannen og pappaen man kan tenke seg:)

 

sier ikke at du skal gjøre som jeg gjorde, mener bare at noen ganger er det beste følge magefølelsen og ha tro på at du tar den riktige avgjørelsen selv om du kanskje der og da ikke får støtte og gledes tårer. det kan jo hende att når mannen din får noen dager å tenke på så finner han ut at joda, kanskje dette blir kjekt...gi han litt tid:)

husk det finnes ting som er verre enn å være alene mamma også.

 

uansett hvilket valg du tar så håper jeg på det sterkeste at det ordner seg for deg og att du blir lykkelig og att jeg ikke dømmer uansett hva du velger, vet hva du går gjennom og tenker på deg.......

 

 

varme klemmer

 

[ellemmelle og bitteliten]

Vi har snakket en del frem og tilbake uten at vi igrunn kommer noen vei. For han er abort eneste utvei, han ser ikke på livet i magen som noe liv og mener at det er bedre å avslutte nå enn å bringe frem et barn som ingen av oss er klare for pr i dag. Jeg har vært utrolig langt nede de siste dagene, sover dårlig, spiser lite, gråter for alt og ingenting... Klarer ikke lenger å se på dette som noe positivt, da jeg var på UL for å sjekke hvor langt jeg var på vei hadde jeg et lite håp om at det ikke var liv likevel slik at jeg skulle slippe å ta en så vond avgjørelse. Forferdelig tanke, men det følte jeg.. Kjæresten min skjønner nok ikke hvor dypt dette stikker, "om 2 år prøver vi igjen, da er vi klare for en så stor oppgave, da har vi rast fra oss og er klare for et kjernefamilieliv". Men hva vet jeg om at han er klar om 2 år? kanskje han ikke er klar da heller? dessuten er 2 år "uendelig" langt frem i tid.....:-( Må bestemme meg denne uka, tiden går altfor fort.....

[fagremøy med ♥♥♥♥]

hei

 

høres ut som at du egentlig har tatt en avgjørelse på å beholde barnet, men gjerne vil ha en bekreftelse på at dette er den riktige avgjørelsen...

det er som du sier,hvordan vet du at han er klar om to år, og hva vil en abort gjør med følelsen for/om han når du egentlig ikke vil....

får håpe du tar de avgjørelsen du mener er riktig og du kan leve videre med.... det er som jeg sier, du må finne ut hva som er det verste som kan skje i begge tilfeller og veie det opp mot hverandre...

feks,kan og vil du føde ett barn alene om han ikke vil stille opp? og vil du ha det bra om du tar abort..... desverre ingen andre som kan svare på det for deg......

håper virkelig det ordner seg for deg... noe jeg tror at det til slutt vil selv om det kan vere vanskelig å skjønne hvordan nå...

 

klem

[ellemmelle og bitteliten]

Vet du, da jeg skrev innlegget var avgjørelsen nærmere abort enn å beholde og likevel "ser" du ting som kanskje underbevisstheten forteller meg...nemlig at jeg innert inne kanskje ønsker å beholde men at jeg er fryktelig redd? hjelper å få ned tankene.... dette oppleves fryktelig ensomt siden jeg ikke har fortalt det til noen og derfor ikke har noen å veie for og i mot med annet enn kjæresten min...

 

Takker for gode, konstruktive tilbakemeldinger..! :-)

[fagremøy med ♥♥♥♥]

hei

 

 

skjønner godt at det føles ensomt og tungt å skulle ta en sånn avgjørelse, men jeg håper og ønsker at det ordner seg for deg til slutt. det er somjeg sa tidligere at jeg tror du egentlig harb estemt deg men trenger at noen sier deg at det er riktig avgjørelse.... utfra det jeg har hørt til nå tror jeg virkelig at det riktige for deg er å få beholde barnet, men du må ta avgjørelsen......vet jeg burde vere forsiktig med å skrive hva jeg mener siden du står i en sånn situasjon,for det er ikke min mening som skal ta avgjørelsen,men synes du virker som du trenger noen til å si meningen sin selv om jeg ikke kjenner deg og du ikke kjenner meg.......

ender du likevell med abort regner jeg med at innerst inne er det det riktige for deg om du følger magefølelsen din.....

uff det er vanskelige spørsmål vi kvinner må stå ovenfor,men vi får trøste oss med at det er noen som sier det er en mening med alt her i livet selv om det kan være vanskelig å skjønne noen ganger....

 

håper det ordner seg og at jeg kanskje får høre hvordan det gikk med deg for jeg tenker mye på deg og situasjonen din

 

varme klemmer

[Anonym bruker]

Hei..

 

Lurte egentlig bare på hvordan det har gått med deg??

 

Jeg er i akkurat samme situasjon nå, og jeg tror jeg holder på og gå av hektene her... Aner ikke hva jeg skal gjøre.. Sambo sier han skal være der for meg uansett, men jeg vet at han ikke vil beholde det, derfor føler jeg at jeg er dum hvis jeg velger og beholde det når jeg vet hva han føler.. Jeg har fortalt han hva jeg vil (beholde det) og alle tanker, følelser, o.l. dette fører med seg. Jeg har egentlig også sagt til han at han kan velge hva vi skal gjøre. Jeg vil veldig gjerne beholde det, men jeg har ikke lyst til å miste samboeren min... Jeg elsker han.. men jeg er egentlig litt redd for at forholdet skal ødelegges av begge alternativer... Jeg tenker også noen ganger at det skal bli borte av seg selv, for da slipper jeg å ta denne avgjørelsen...

What the f**k can I do????

[ellemmelle og bitteliten]

Hei (igjen)...

De siste 2 ukene har vært et eneste kaos av følelser, opp og nedturer. Noen dager har vært optimistiske mens andre dager har vært full av krangling og uvennskap.. Var lenge inne på tanken om abort, men etter å ha vært gjennom det en gang før så klarte jeg ikke å gjøre det igjen.. Sambo er inneforstått med det selv om han ikke er direkte happy om dagen, han skjønner nok ikke hvordan følelsen av å ta en abort er, for han er det noe enkelt som utsetter barnespørsmålet en stund til.. Han har snakket om det med et par venner og ene søsteren og alle er bare positive, så håper det etterhvert kan smitte litt over på han også. Kan vel si at jeg har hatt det bedre, men i forhold til barnet som er på vei så har jeg begynt å glede meg så satser på at dette skal gå bra! og som ei venninne sa, som er den eneste som foreløpig vet det fra min side, "hvis han stikker nå er han bare en idiot som det ikke er verdt å bruke energi på uansett, da har du det bedre uten"..

 

Vet ikke ca hvor langt på vei jeg er men tror jeg er ca 3mnd nå. Fra å håpe på at det ikke var liv så er jeg nå begynt å bekymre meg for at noe skal gå galt.... merkelig det der :-)

 

Til deg over her, hvor gammel er du og hvor langt er du på vei?

Det er faktisk litt i trøst i at det er flere i samme situasjon :-)

 

Håper det ordner seg til det beste for deg!!

[fagremøy med ♥♥♥♥]

heisann igjen:)

 

så bra å høre at du har noen å prate med nå og at alt ser ut til å ordne seg for deg:) var litt bekymret da jeg ikke hørte noe om hvordan det gikk med deg....

må bare gratulere så kjempe mye med graviditeten siden du nå har bestemt deg for å beholde babyen, skal se det går kjempe bra med dere alle til slutt, og det er som veninna de sier at om han stikker nå så er han ikke noe å samle på....

håper jeg får høre hvordan det går med deg videre og ønsker deg og dine alt godt videre:) tenk du skal bli mamma! kjempe koselig:)

 

klem fra meg:)

[Eso]

Jeg er 22, blir 23 ca rundt en evt termin.. Er ikke mer enn mlm 5 og 6 uker på vei.

 

Jeg har bodd sammen med barnefaren i nesten 4 år, vi har vel nesten vært innom samtale-emnet om barn for et års tid siden, men det blei ikke noe mer enn det.. Jeg har virkelig ikke lyst til å ta det bort, men har tviler som sagt.. Virkelig vanskelig dette..

Har har sagt at han skal støtte meg uansett hva jeg velger, men jeg syns det blir feil om jeg skal ta dette valget alene. Derfor skreiv jeg et brev til han (syns det er lettere å skrive når ting blir for tøft) der jeg fortalte hva jeg føler og vil, også ga jeg han valget om at han kan velge hva vi skal gjøre.. Da sa han at det er noe vi må bli enige om, og det er det jo, men... uff... ja ikke akkurat lett dette!!! tror jeg holder på å bli gal!

 

Jeg syntes det er veldig fint at du har beholdt spira di! :-) Om ikke barnefar smelter ennå, så tenker jeg har kommer på gli når han ser mage, ul-bilder og bittesmå klær! :-)

Gratulerer så mye! Håper du får faren "på gli"!

 

[*Bluberrypai*og 3 prinsesser=)]

Ser at du har valgt å beholde barnet=) Så vil bare ønske deg lykke til i svagnerskapet=) Samboern din smelter nok etterhvert=) Blir mye mer realistiskt for mennene våres etter man har vært på UL. Ser at du er født i samme år som meg=) så bare let meg opp å send en pm om du føler for å snakke med noenom svagnerskap og babyer=) Er selv gravid, litt lenger på vei en deg.

[Anonym bruker]

Til deg vil jeg si at hvis du vil beholde barnet, og han sier nei, så bør du uansett ikke høre på han.. gaaanske stor sjangse for at du kommer til å slite veldig etterpå!!

å la mannen få tid til å venne seg til tanken er viktig det og.. Han vil nok glede seg like mye som deg:)

Menn er redde de også!

[ellemmelle og bitteliten]

Her er det opp og nedturer så det holder... Fra å ha hatt en fin helg med litt begynnende tilvenning (trodde jeg) så gikk alt nedenom og hjem igjen i går kveld med bare masse krangling og tårer.. Nå er han tilbake på at abort er eneste løsning, selv om det i utgangspunktet nå er for sent å gjøre det. Han forstår ikke at det er mulig å bli gravid på p-piller og tror hele tiden at jeg har lurt han inn i dette siden jeg har ønsket barn en stund og derfor sikkert "har tatt saken i egne hender". Ja, jeg har ønsket meg barn, men ikke på slike premisser. Eneste jeg har "lurt" han med er at jeg sa det altfor sent slik at tenketiden ble for kort, men det var fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle legge det frem siden jeg visste det kom til å bli bråk..noe det ble. Men ser jo nå at det hadde vært bedre slik at vi hadde fått litt bedre tid... Er bare utrolig sliten og lei meg akkurat nå etter en natt uten søvn og en kveld og en morgen med bare krangling...:-( :-( Må bare få det ut, blir gal av å ha det sånn... begynner å bli smådepressiv av alt dette her... :-(

[fagremøy med ♥♥♥♥]

uff da....det var kjedelig....skjønner godt du blir deprimert av alt styret,kan slite på den sterkeste sånt....

tror til tross for alt styr at du har tatt den riktige avgjørelsen, om han skal tyne deg om dette videre hele tiden er han ikke noe å samle på .om han tror a det ikke går ann å bli gravid på pillen så er han ganske naiv. du får ta en undersøkelse på disse sidene og vise han, for jeg skal love deg at det er mulig, jeg har greid det, og maaaange andre.nei stå på ditt du,og lykke til,få høre hvordan det går med deg....

klem

[JC:-)]

Min mann var ikke klar for barn da jeg ble gravid med nr 1. Han oppførte seg som en liten drittunge for å si det mildt. Den dagen han kjente det sparke i magen, forandret han seg og da skulle han i alle fall ha enda en til.... Nå sier han at han angrer på at han ikke begynte enda tidligere.... han var 27 da vi fikk nr 1

[Anonym bruker]

Vil bare komme med en liten oppdatering på hvordan det har gått med oss :-) Etter at jeg tok den endelige avgjørelsen om å beholde så har ting gått stadig fremover og nå er vi der at vi gleder oss begge to og det føles helt fantastisk ut og endelig kunne snakke om dette med forventning og glede. Han er ivrig etter å kjenne på magen, leser både bøker og nett og nå planlegges både ny leilighet og bil. Så tror jammen at dette går rette veien :-) :-)

 

En lykkelig Ellemmelle som nå har skiftet nick :-)

[fagremøy med ♥♥♥♥]

heisann:)

 

så kjekt høre at det ordnet seg for dere til slutt:) var det jeg håpet på, men ble litt usikker når det plutselig ble helt stille fra deg...

 

da må jeg bare få gratulere så kjempe mye med valget og bebisen til både deg og pappaen!lykke til videre i svangerskapet:)

 

store gravide klemmer fra meg:)

[Gjest]

dette var skikkelig kjekt å lese! gratulerer så mye med graviditeten, og kos dere! håper selv på å bli gravid snart, sambo er ikke klar enda, men han er litt på gli hehe! rart med disse mannfolka, de er aldri klare, men når det har gått en liten stund og de kan ta litt mer del i svangerskapet er det jo de som er mest ivrig!