Sutrer og depper jeg uten grunn?

[Anonym bruker]

Mannen min jobber skift, som inkluderer mye helgejobb. Han jobber tre av fem helger, dagtid, ettermiddag og natt. Jobben er godt betalt og han trives kjempegodt. Pga mye gjeld kan han ikke gå ned i lønn, og det er dermed helt uaktuelt å bytte jobb (bor på en liten plass med få tilbud).

 

I tillegg har han to barn fra et tidligere forhold som er her hver frihelg. De bor relativt langt unna, noe som fører til at halve helga går bort til transport (kommer sent på fredag kveld og drar rett etter middag på søndag).

 

Mannen min har friuker innimellom, men da jobber jeg (dagtid).

 

I dag hadde jeg (atter en gang) en liten utblåsning til mannen min. Føler ikke vi har mulighet til å leve et normalt liv, det være seg familieliv og sosialt. Den siste tiden har en ny venninne av meg invitert oss med på ting og tang sammen med henne og mannen, men vi må alltid si nei. Enten er det jobb, eller så er det barn. Det sliter så innmari på meg, føler at folk til slutt vil gi oss opp...

 

En annen ting som jeg tenker mye på er vårt felles barn. Hva med når han begynner i bhg? Skal han aldri få oppleve en normal familiehelg, hvor begge foreldrene er tilstede? Eller at vi i en frihelg faktisk kan finne på noe, som ikke kun inkluderer lørdag (reise bort o.l)?

 

Jeg blir så oppgitt og lei meg, føler at vi er helt låst her. Mannen min føler det på samme måte, men det er INGENTING vi kan gjøre!!! Vi elsker hverandre svært høyt og ønsker å bruke tid sammen på familien vår, men det er veldig vanskelig å få det til.

 

Er jeg utakknemlig og sutrete her? Eller ville dere også ha følt det slik?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Uff, nei det virker tungt når hverdagen blir slik, så jeg føler med deg. Men når gjelden blir mindre, vil det vel kanskje bli lettere? Eller er det for lenge til at det blir noe lyspunkt?

[Anonym bruker]

Han har jo faktisk mulighet til å finne seg en annen jobb, dere kan selge og kjøpe et litt billigere hus på et helt nytt sted. Hva med å flytte nærmere hans barn? Det er jo nå som deres felles barn er liten at dere KAN gjøre sånne ting. Det er jo en helt håpløs situasjon som jeg aldri hadde gått med på å leve i.

[Anonym bruker]

Dere kan flytte, du kan jobbe full tid (når minstebarnet begynner i barnehage), dere kan kanskje ta lånet over flere år eller ta et år eller to med avdragsfrihet, dere kan selge unna ting (biler, sportsutstyr osv), dere kan leve mer nøktert og virkelig ta sparekniven fatt når det gjelder alt fra klær til mat, forsikringer, ferier osv.

 

Det er en del dere kan gjøre, og jeg hadde definitivt valgt å anstrenge meg for å få litt mer tid sammen som familie. Plutselig er ungene tenåringer og dere sitter der alene på kveldene full av anger fordi dere ikke brukte mer tid sammen når de var små.