Fødselsangst og jobb

[Anonym bruker]

Hei!! Jeg gruer med vanvittig til fødselen!! Det går liksom ut over arbeidet jeg skal gjøre på jobben. Jeg har så dårlig samvittighet også. Føler ikke jeg kan sykemelde meg heller, siden jeg ikke har så så mange fysiske plager i graviditeten. Hvordan går det med dere andre som har fødselsangst?

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg kjenner meg godt igjen i situasjonen din og har også vanvittig fødselsangst. For meg så er det natten som er værst med marerittdrømmer og mange våkne perioder. Jeg er nå i uke 25 og føler at dette blir bare værre.Dette gjør at jeg er supertrøtt og lite opplagt på jobben. ( er i full jobb)

For meg er det OK å være på jobb for jeg tror ikke at angsten min blir noe bedre av å gå hjemme alene og sture med sykemelding. Jeg valgte å være åpen med lederen min på dette og møtte god forståelse for situasjonen og har fått tilrettelagt arbeidsoppgaver og fleksibilitet i hjemmekontorløsning. Dett har virkelig hjulpet meg slik at jeg kan fortsette å jobbe og snu fokus litt på andre ting enn fødselsangst.

Jeg vet ikke om du har slike muligheter i jobben din, men det har hjulpet meg i min situasjon.

 

Jeg har også ei flott jordmor som er god og støttende og nå får jeg oppfølging hver 14 dag.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

For meg(2.gangs så har det gått greit så lenge jeg er i jobb... men da jeg gikk ut i permisjon- ble alt mye vankeligere- nå har jeg jo ingen andre ting å konsentrere meg om.. og da blir jeg i hvert fall gënde å tenke.. MEn det lureste uansett er at du har kontakt med jordmor el. som kan gi deg litt inputt og som kan lytte til deg og hva du tenker.. det å sette ord på det- er vikitg.

 

Forrige gang var jeg til samtaler på GAIA-prosjekt på Ullevål - det hjalp- pluss at jeg skrev brev ssom de hadde fått på forhånd og som jeg hadde med meg på fødselen. Det hjalp også veldig.

Men det vikitgste er at noen kan lytte til deg og tankene dine-skriv de også gjerne ned-

JEg vet ikke hva du jobber med- men så lenge du ikke er fysisk dårlig- så vil jeg anbefale deg og ikke sykemelde deg i hvert fall ikke annet enn aktivit- men snakk med lege- eler noe omd ette også- for meg var det i hvert fall vanskeligere å ikke ha noen jobb å tenke på- men vi er vel alle forskjellige- lykke til!!!!

[Anonym bruker]

Heisann! Høres ut som vi har det rimelig likt. Jeg er myr trøtt siden jeg ikke får sove/våkner om nettene etter mareritt (om diverse forferdlige fødselsscenarier) og gråter mye...

 

På en måte burde jeg være hjemme i forhold til at jobben jeg gjør blir treigere og kanskje ikke så nøyaktig som den burde vært utført (jeg er grafisk designer), men samtidig tror jeg da at det er bedre for jobben at jeg møter opp og gjør mitt beste enn at jeg ikke kommer i det hele tatt. Det er ikke så mange der til å ta over, og vikaren min kommer først i starten av mai...

 

Jordmor (forøvrig verdens beste!) er litt skeptisk til at jeg jobber fullt, da jobben min er nå å samle krefter i følge henne. Men jeg er usikker på om man samler så mye krefter av å gå hjemme alene med de vonde tankene. Enn så lenge drar jeg på jobb. Får jeg klager på jobben jeg utfører, skal jeg være kjapp med å ta hintet og heller få meg hel eller delvis sykmelding.

 

Jeg sliter også med samvittigheten i forhold til å sykmelde meg, siden jeg ikke er fysisk syk. Jeg er bare veldig sliten, men det har jeg da vært før jeg ble gravid også!

 

Er 25+6 i dag.

 

Hvordan er det ellers med dere vettskremte?

Går dere for vaginal fødsel eller vil dere prøve å få planlagt keisersnitt?

 

Det går nok mot det siste for meg, men egentlig står valget mellom pest og kolera. Ingen av delene vil være noen lettelse for meg, men jeg trenger å ta en avgjørelse snart, sånn at jeg kan forberede meg på hva som skal skje:

 

Jeg er livredd for vaginal fødsel i forhold til tanken på å kunne revne eller enda verre at noen klipper meg nedentil. Det spiller ingen rolle om jeg er bedøvet eller ikke, jeg klarer bare ikke tanken - og enda mindre tanken på at noen kommer med en sugekopp eller tang for å dra ut babyen. Begynner å grine bare ved tanken.

 

Sånn sett skulle keisersnitt være et opplagt valg for meg - bortsett fra at jeg har skikkelig sykehusskrekk i tillegg. Et keisersnitt betyr nødvendigvis et lengre sykehusopphold enn det som er nødvendig ved vaginal fødsel - og jeg vil hjem med en gang. Var hos jordmor i dag, og hun forsikret om at om jeg velger å be om keisersnitt får de ordnet det slik at sambo kan være med meg under hele sykehusoppholdet siden jeg er såpass redd. Det hjelper jo litt.

 

Har litt tid å tenke på før jeg skal i fødselsforberedende samtaler på sykehuset - heldigvis!

 

Ble litt langt dette her, men det var godt å få tømt hodet!

[Anonym bruker]

Hei,

 

Fint å få tankene til flere i samme situasjon som meg. Jeg er i tenkeboksen på vanlig fødsel vs keisersnitt og har vel mere eller mindre bestemt meg for å prøve å få keisersnitt pga angsten. jeg føler at det er greiere mentalt å forberede seg til enn en vanlig fødsel siden det er mer forutsigbart.. men det er jo ikke noen dans på roser det heller.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Tenker veldig mye på fødselen for tiden... Er 2.gangsfødende. Blir fortalt at en ikke trenger å ha to like fødsler. Skulle bare visst på forhånd hvordan begge utveier vil bli, men skjønner jo at det ikke går. Er så vanskelig.. Prøver å ikke tenke for mye på det, men tanken dukker opp, og har mer og mer behov for å søke kunnskap om temaet. Jo mer jeg leser jo mer usikker blir jeg... Er ikke noe lett valg. Kunne nesten ønske legen kunne ta valget for meg. Ikke sikkert det ville hjulpet heller.

 

Når jeg snakker med jordmor går angsten ned, men kan jo ikke ha henne med meg hele tiden heller ..

 

Kunne tenke meg å lese mer om lamaze metoden. Hadde vært fint å ha et fokus og en oppgave å fokusere på som er konkret.