April: Var fødsel nr 2 lettere enn nr 1?

[polarn & pyrene]

Jeg har begynt å tenke litt på denne fødselen som nærmer seg fort her nå.

Man har jo hørt at fødsel nr 2 er lettere en nr 1. Er det fordi man vet hva man går til og vet hvordan kroppen reagerer, tar den kortere tid, er den mindre vondt?

 

Så ye som dukker opp i hodet mitt her om dagen.

 

Hvprdan var deres fødsel nr 2 i forhold til nr 1? Dere som har flere da.

[**synne**]

Nr to var mye kortere. (Nr 1 tok 7 timer, nr 2 tok ca 2 timer -Totalt).

Om det var mindre vondt er ikke så godt å si.. Jo forresten, det var mindre vondt. For jeg hadde mye kortere vondt. 1-1.5 time pressrier med snuppa, 10 min med knerten.. Men smerten var vel lik..bare mye kortere som sagt..

[MammaTil NoraOgEmmaOgSander]

Den var for min del også bare kortere, og like hvis ikke mer vondt! Fikk jo epiduarl under første fødselen, men ikke med nr. 2. Det tok nærmere 30 timer fra vannet gikk til Nora kom ut, og bare 6 timer fra 3 cm åpning til Emma kom ut, så ja en dramatisk reduksjon (heldigvis!!)

 

Jeg hadde ikke så mye tid til å grue meg egentlig, for dagene gikk i ett når man har en et åring i huset, tenkte ikke så mye på magen min da (kanskje grusomt å si, har ennå dårlig samvittighet for ikke sang like mye for Emma som for Nora da hun lå i magen min...)

 

Uansett det kommer til å gå veldig bra skal du se!

[Trollmor1]

Denne begynte jeg å svare på en rolig natt på jobb, men av en eller annen grunn ble skriften så liten på den maskinen, så da jeg hadde skrevet en liten avhandling klarte jeg ikke lese eller huske hva jeg hadde skrevet... oiii- ordene bare fosser ut av meg jo- det her er den forkorta versjonen... eh, om dere gidder å lese, er opp til dere selv :-) men her kommer det altså:

 

 

For meg var fødsel nummer to litt lettere enn første, hvertfall helt til slutten. Begge endte med vacum, så det var ikke nødvendigvis noen god opplevelse... men totalt sett bedre.

Første jenta var stjernekikker + 39cm rundt hodet- ingen god kombinasjon!!! Den gangen var jeg på sykehuset i timesvis, og rakk å prøve lystgass (ble bare kvalm), akupunktur(hjalp ingenting) og epidural(himmelsk!!) Kjente aldri pressriene, og måtte presse på bar vilje- først etter halvannen time kom de med vacumet- eller torturredsskapet som er et mer treffende ord.. Hadde en grei nok jordmor, men ikke den helt gode kjemien.

 

Med Litago var jeg stort sett hjemme, bortsett fra en kontroll på SH tidligere på dagen. Klarte å kontrollere smertene ved hjelp av varmepose og riktig pusting. Det at jeg bevarte kontrollen i situasjonen tror jeg er hovedgrunnen til at jeg husker den delen av fødselen som en positiv opplevelse. Jeg såg to episoder av CSI og en Joey før jeg kjente at tiden nærmet seg for å dra på sykehuset. På veg ut i bilen gikk vannet. Da burde jeg strengt tatt lagt meg ned og ventet på ambulanse, men mannen pakket bilsetet inn i div plast og hådklær- og under femten minutter senere var vi på sykehuset- den turen tar normalt 20-25 min vi slapp å betale bompenger tom... I hver sving og dump fosset vannet... en skikkelig utadæsjælopplevelse!!

 

Denne gangen hadde jeg pressrier fra jeg la meg i sengen i mottakelsen- men skulle jo ikke presse for visste ikke om jeg var åpnet nok. Oppe på føden ble vi mødt av en jordmor som hadde forventet et langt forløp, og som aldri klarte å omstille seg til at dette kunne gå fort. Resten av fødselen var et sant kaos- jeg ville helst slippe å ligge, for kroppen min er ikke skapt til å presse ut barn i oppoverbakke. Fikk akkurat reist meg opp i prekestol, men da ble fosterlyden dårlig. Mistenker i ettertid at det var den stressa jordmoren som ikke hadde satt ctg-en skikkelig på. Men jeg ble hvertfall hivt opp i sengen, da gav jeg vel opp mentalt- og begynte mer og mindre umiddelbart å rope på vacum, siden jeg hadde erfart hvor treige de er med å finne det frem. Jordmor fløy frem og tilbake og skulle finne vann og puter og vet ikke hva- stakkar, tror aldri hun helt registrerte hvor langt på veg jeg var... Og så skulle hun absolutt ha inn drypp for å styrke riene- jeg hadde pressrier hele tiden! Vi var nok ikke helt på nett....

 

Heldigvis hadde jeg mannen min og en fantastisk barnepleier. Og en himmelsk maske med O2. sammen fikk de meg gjennom det på et vis. Litago var vel ute 40 min etter vi kom på SH.

 

Siden jeg jobber på prematuravdelingen på samme huset, var jeg redd for at en av legene jeg jobber med skulle komme da de endelig fant frem vacumet- men det var heldigvis en ukjent lege på vakt den dagen!! Men legen som hadde ansvaret for meg- og som sydde igjen etterpå, traff jeg i avdelingen senest i går... (håper jeg ikke likner så veldig mye på mitt fødende alterego i min sykehushabitt??? håpe håpe)

 

 

Skulle min mann noensinne klare å overbevise meg om å få en unge til, så vil jeg nekte plent å føde den naturlig!! To vacum fødsler er meeeer enn nok! En usannsynlig tredjegang, ville bli keisersnitt. uten tvil!!

 

nei no får jeg visst takke for meg :-p