Min vellykkede setefødsel, en solskinnshistorie

[Phantom´]

Tenkte det er på sin plass å komme med et positivt motstykke til aller røverhistoriene om darmatiske setefødsler. Her får dere min solskinnshistorie:

 

Jegta mi har sittet på rompa siden ca uke 30, uten å vise noen som helst interesse for å finne en annen stilling. Rundt uke 36 ble sykehuset kontaktet for diverse vurderinger knyttet til seteleiet.

 

Mine første tanker rundt setefødsel var heller kaotiske og jeg var sånn passe stressa og i grunnen ganske fortvilt. Jeg var overhodet ikke fristet til å føde med rompa først, men ei heller særlig lysten på den omfattende operasjonen som er KS faktisk er. I tillegg dukket det opp spørsmål om jeg var interessert i å forsøke ytre vending av babyen. Veeeel... lyst og lyst... synes det virket veldig skremmende det også... Hører jo så mye rart....

 

Lettere panisk ringte jeg en akupunktør jeg fra før har god erfaring med, og hun mente at det skulle være gode muligheter for å få snudd jenta med akupunktur og Moxa-behandling. Moxa er en slags sigarliknende sak som man tenner opp og holder mot bestemte punkter på kroppen. (i dette tilfellet tærne) Varmen og røyken fre dette skal øke babyens aktivitet. Etter 3 behandllinger uten resultat tenkte jeg at det var nok. Jeg fikk innstille meg på at babyen ble sittende som hun hadde besemt seg for.

 

På sykehuset ble det konstatert at ytre vending ikke lot seg gjennomføre da jeg hadde foranliggende morkke. Puh... i grunnen var det deilig å slippe å ta stilling til det.

 

Men så var det fødsel eller KS da... Pga fare for svangerskapsforgiftning ble det tett oppfølging fra føden de siste ukene. Jeg traff mange leger, og alle anbefalte på det sterkeste å gå for vaginal fødsel. Det at jeg har hatt 2 lette fødsler tidligere var en god indikasjon på at dette skulle gå bra. Jeg tenkte mye på at babyen kanksje hadde tvinnet seg fast i navlesnoren, at det var derfor den ikke greide å snu seg den riktige veien. Og om det var tilfelle ville den jo kunne sitte fast når den skulle ut også... Så for meg et hasteKS med babyen dinglende halvveis ute... Men alle legene jeg snakka med var klare på at det nok ikke ville skje. Om om et hasteKS måtte i gang ville det ta rundt 2 minutter fra de bestemmer seg til barnet er forløst. Og to minutter kan jo alle holde pusten....

 

Jaja, 2 uker før termin var jeg klar. Jeg ville gå for setefødsel. Det var en deilig avgjørelse å komme til. Slippe å tenke så mye på de ulike valgene.Og ikke minst tanken på om jeg skulle velge noe feil... Mitt forkus ble at alle (6-7 stykker) av legene jeg snakket med på føden var samstemte om at vaginal fødsel var det beste i og med at jeg har født greit før.

 

Så da var det bare å begynne å vente på at ting skulle starte av seg selv. Det heter seg at nr 3 er en luring, og det stemte for meg også. 3 ganger var jeg sikker på at ting var på gang, og barna våre ble levert til naboer på natta, så vi skulle være klare til utrykning. Mine fødsler pleier nemlig å gå fort...

 

Men en uke over tiden var ikke noe skjedd. Men jeg hadde da hatt et par netter med rier som stoppet opp etter et par timer. Jeg hadde mannet meg opp og takket ja til stripping denne dagen, i håp om å få fortgang på ting. Legen konstaterte da 4 cm åpning og alt var veeeeldig tøyelig. (Strippingen/tøyingen som jeg hadde gruet for og takket nei til flere ganger tidligere var slett ikke vond... bare litt ubehagelig)

 

Jeg ble rett og slett en smule bekymret for å reise hjem med en åpning på 4 cm... Setefødsel hjemme på badet var ingen ønskesituasjon. I samråd med legen ble det bestemt at vannet skulle tas så fødselen fikk kommet i gang. Så da var det bare å innkalle pappan, og reservere besteforeldre til barnepass for de andre barna.

 

Vannet ble tatt kl 12, ved at det ble laget et lite snitt i fortersekken. Slik gikk vannet litt etter litt. Bebyen fikk en elektrode festet til baken, slik at vi kunne følge med på hjertefrekvensen hele tiden. Det var veldig betryggende å se på monitoren ved senga mi. I tillegg fikk jeg en riemåler på magen min.En time etter at vannet var tatt hadde jeg fått noen svake rier, men ikke nok til at det satte fart på noe der inne. Dermed ble jeg satt på riefremmende drypp. Veneflon i hånden og en slange koblet til veneflonen. Nå var jeg sengeliggenge pasient til fødselen var over... Det var jammen noen effektive dråper... Riene kom for fullt... En absurd følelse i grunnen. Så var det tid for epidural. I og med at babyen lå i sete ble jeg anbefalt epidural, sånn i tilfelle hasteKS. Dette var ogå noe jeg selv ønsket for evt å kunne være bevisst i tilfelle babyen måtte fort ut. Om jeg ikke hadde takket ja til epidural hadde de måttet bruke narkose ved et evt ks. Klokka var blitt ca 14, og anestesilegen ble tilkalt, og nå følte jeg meg virkelig som en pasient på sykehus. Slanger og ledninger all over... Først en bedøvelsessprøyte i ryggen, så ble slangen stukket inn i hulrommet i ryggraden. Ikke spesiellt vondt å få satt epidural, men riene begynte å bli rimelig heftige. Når epiduralen var ferdig satt var klokka blitt ca 14.30. Tror i grunnen ikke jeg fikk noe særlig effekt av epiduralen, for riene som kom nå var hinsides vonde. 14.45 kom også den velkjente og omtalte trykketrangen. Da ble det liv i leiren. Jordmora hadde nok trodd hun skulle ha litt bedre tid å gjøre i stand.

 

Inn kom ikke mindre enn 2 leger, 1 overlege, 1 barnepleier og 1 barnepleierstudent, i tillegg til jordmor som allerede var tilstede. Setefødsler blir forløst av lege, og man må ligge på ryggen med bena i disse lett skremmende benholderne. Ifølge mannen min var babyen ute på 3 "klem" selv vet jeg ikke helt. Det gikk litt fort for seg, og epiduralen hadde i allle fall null effekt på utdrivingen. Når halve babyen var ute tok lege kontrollen og vred barnet ut etter en bestemt formasjon. Det haster litt med å få ut resten av barnet når navlen har kommet ut. For da kommer navlesnoren i klem. Først vris skuldrene ut, og på neste ri kommer hodet. kl 15.04 så vår lille jente dagens lys for første gang. Alt gikk så bra som det kunne gå. Slapp til og med å sy. Ikke en rift...

 

I ettertid er det en litt rar opplevelse å ha født så "medisinsk", da alt har skjedd av seg selv de andre gangene. Men en ting er i alle fall sikkert. Jeg er så glad så glad for at jeg hørte på legenes råd om å gå for setefødsel. Det var på ingen måten noe "værre" en mine tidligere hodefødsler. Heller bedre i og med at alt var så trygt og overvåket.

 

Dette får bli mitt bidrag i debatten rundt setefødsler, men vil samtidig få sagt at enhver må selv finne ut hva som er riktig for seg. Hadde jeg vært redd for fødselen hadde det helt sikkert blitt en helt annen opplevelse.

 

Lykke til alle kommende fødende. Det er en fantastisk opplevelse å bli mamma. Like stort hver gang!

 

 

[Anonym bruker]

Takk for historien, går nå for setefødsel :-)

[Anonym bruker]

Takk for at du delte historien din! Kan jeg spørre om hvilket sykehus du fødte på?

[Phantom´]

Jeg fødte på Bærum sykehus. Har bare positivt å si om føden der. Var inn og ut annenhver dag i 3 uker før jeg fødte pga høyt blodtrykk. Og det var flott oppfølging hele veien. Traff jo mange av både jordmødrene og legene der, og alle var veldig søte!

[~~ElleMelle~~]

Er det vanlig at man ikke forsøker vending om morkaka er foran? Jeg fikk nemlig beskjed av jordmor om at hvis han fortsatt ligger i sete på neste kontroll vil jeg bli henvist til sykehuset, og der kommer de til å foreslå snuforsøk men at det da var opp til meg å avgjøre om jeg ville gjøre det. Jeg har morkaka foran og hun nevnte ikke noe at dette ville gjøre det umulig.

[Phantom´]

I mitt tilfelle ble det vurdert dithen at det var fare for at morkaka kunne løsne ved evt forsøk på snuing siden morkaka lå på fremre vegg. Min lå øverst oppe, og frem, mulig andre posisjoner på fremveggen er OK? Det vet jeg ikke.De må jo kunne komme til babyen for å forsøke å få dyttet den rundt uten samtidig å dytte rundt på morkaka. Det gjøres visst med en god del kraft, så det er forståelig at det ikke kan gjøres om morkaka ligger i veien.

 

 

[Anonym bruker]