Hjelp....

[Anonym bruker]

Jeg har en jobb med mye ansvar og er nødt til å ha hodet med meg og tungen rett i munnen til en hver tid. Blir ting feil, så er det jeg som står ansvarlig.

Jeg er snart 13 uker på vei. I uke 10 følte jeg meg tvunget til å fortelle sjefen om graviditeten for å få mer hjelp i løpet av arbeidsdagen.

Det ble bedre en liten stund, men nå føler jeg at alt er lagt på mine skuldre igjen. Jeg vet at arbeidsplassen skal legge ting til rette for gravide, men jeg fremstår som en veldig sterk person og klarer ikke å snakke om hvordan jeg har det. Og jeg vet ikke hvilke tiltak som må gjøres for å lette min hverdag.

 

(Jeg har veldig vanskelig for å ordlegge meg og de få gangene jeg har fortalt om hvordan jeg faktisk har det, har jeg gått inn i en dyp depresjon og endt opp med å si opp jobber, bruke lang tid på å bygge meg selv opp for å starte på nytt. Jeg kan ikke fortsette sånn... Jeg skal bli mor!)

 

Jeg tar til tårene hele tiden og når presset blir for stort blir jeg fysisk dårlig og kaster opp. Dette tar knekken på meg, men jeg er redd for at jeg "lager" problemer selv, for å slippe unna.

Når ting går galt, faller hele min verden sammen. Legen min vet en del om situasjonen min, men likevel har jeg aldri blitt tilbudt hjelp eller noen å snakke med. Det trenger jeg nå.... men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem.... Jeg er og redd for å fortelle noen om mine dystreste tanker... som at jeg i det siste har tenkt at det er best om jeg dør i barsel. Da vil barnet få en mulighet til å få en normal oppvekst uten en psykisk ustabil mor og jeg har vel ikke mer å tilby verden uansett... Syke tanker, ja... jeg vet det.

 

I tillegg har jeg gjort det slutt med BF. Jeg er ikke sikker på hva som gikk galt, men følelsene jeg en gang hadde for han ble borte. Mulig dette skyldes hormoner eller depresjoner, men jeg har ingen følelser for han.

Jeg ønsker ikke å bli alenemor og det tærer på psyken at vi ikke skal bli den lykkelige familien jeg hadde sett for meg.

 

Pengeproblemer har jeg ikke hatt de siste 2 årene, men nå sliter jeg.

Leiligheten har blitt for dyr, jeg spiser mer enn vanlig og klærne begynner å bli for små....

 

Jeg orker ikke lengere å kjempe en kamp mot meg selv.

hjelp....

 

 

[Anonym bruker]

Stakkar deg, da! Du har det ikke lett, det er lett å skjønne!

 

Du sier at du framstår som en sterk person, og at du har vansker med å ordlegge deg (når det gjelder viktige ting). Det som slår meg, er at du er helt nødt til å finne en du kan prate med - en som du er fortrolig med, og som du føler du kan "øse ut alt" til. Du trenger å få snakket om alle tankene dine, både i forhold til jobben, graviditeten og barnefaren. Hvis du ikke kan snakke med din nærmeste familie om dete (noen ganger kan det faktisk bli for "nært"), så har du kanskje ei venninne eller en nabo du stoler på? I motsatt fall bør du oppsøke lege, som evt. kan henvise deg til psykolog.

 

Ta i mot all hjelp du kan få, det fortjener både du og babyen din. I noen perioder av livet vårt må vi innse at vi er "svake" og tørre å be og ta i mot hjelp.

 

 

Lykke til videre! Klem fra meg :-)

[Anonym bruker]

Hei.

Tusen takk for respons.

Jeg er et eneste følelsesmessig kaos, men jeg har nok en graviditet å skylde på. Akkurat nå føler jeg meg bedre og noen av de tingene jeg skrev tidligere virker litt fjernt for meg.

Jeg er sjeleglad for dette lille mirakelet inni meg og selvfølgelig skal jeg gjøre alt jeg kan for å bli en god mamma.

 

Det jeg tenker nå er at jeg får ta en dag av gangen..... på jobb i morra får jeg gjøre det beste jeg kan og havner jeg i en vanskelig situasjon må jeg ta det opp med sjefen. Lett å skrive, det blir nok ikke like lett å gjennomføre.... men jeg må lære meg å si i fra når det blir for mye.

 

Jeg har legetime på onsdag og tenker at jeg skal prøve å be om hjelp. Jeg trenger noen å snakke med. Jeg har en venninne jeg forteller alt, men hun har side egne problemer å stri med og jeg vil ikke "slite" på forholde vårt.

 

 

Når det gjelder BF har jeg ikke blitt klokere. Jeg får ta tiden til hjelp og håpe på at vi i det minste klarer å beholde et vennskap.

 

jeg har brukt hele dagen på å lese innlegg her inne og det er nok derfor jeg føler meg bedre. Det er så godt å se at jeg ikke er alene og at det finnes løsninger på alt. Jeg er veldig glad for å ha funnet denne siden og jeg kommer til å "henge" mye her gjennom svangerskapet.

 

takk