Trenger litt trøst/oppmuntring

[Nicebeaver]

Jeg skal etter planen gå i gang med forsøk nr. 3 ganske snart. Merker at jeg utsetter det, fordi det høyst sannsynlig er siste sjanse. Har nådd den modne alder av nyss fylt 44. Vet at sjansene er små, og gruer meg til at det hvis det ikke lykkes så er det over. Ble gravid på første forsøk i fjor, men mistet i uke 5. Det føles liksom som at hvis jeg enda har det siste forsøket igjen, så er det fortsatt håp. Skjønner jo naturligvis at det å vente ikke akkurat øker mulighetene.. Har selv to voksne barn fra før, men mannen i mitt liv har ingen. Leser alt jeg kommer over om jenter som lykkes etter 40++. Psyken er jo så merkelig, av og til tenker jeg at å ikke ha så store forventninger kan være vel så positivt. Hadde forrige forsøk i desember og følte meg megagravid, men ble nok lurt av bivirkningene av progesteronstøtten. Har vurdert eggdonasjon i utlandet, men beavermannen er skeptisk. Har hatt en exu og en SA og føler at jeg mangler et nurk.. Er fryktelig stolt av de jeg har, så det er jo ikke akkurat synd på meg i forhold til de som prøver på nr. 1. Vet ikke om dere skjønner.. Har vært på BIM i flere år og gleder meg så jeg gråter over de som får det til. Dere er så tøffe, damer! Har vært brukbart tøff selv, men er nokså sårbar nå. Trenger ikke urealistiske forhåpninger, kanskje mer forståelse. Har lyst til å hilse til alle dere, men begenser meg til Tullemor og Snøfilla,stå på jenter. Og Maisen65, din historie har satt mot i meg. Godt at dere finnes, alle i hop.

[Tryne_ nr.3 på vei]

Historiene våre er litt like men ulike også. Jeg er jo halve din alder (er 21 år), men jeg har det samme problemet som dg likevell. jeg fikk vite da jeg var 18 år at jeg var begynnt å komme i overgangsalderen. jeg har nesten ikke flere egg igjen, og de er av dårlig kvalitet. Vi skal ha 3 forsøk nå, lykkes vi ikke da er det over og ut for oss også. Jeg fikk en jente etter 2 års sliting, heldigvis kom det lille mirakelet tilslutt.

 

Selv om d er 44 år så er mulighetene der likevell. Om de klarer å få ett egg som er bra, så vil du jo ha en liten kjangs for å klare det. Jeg tenker litt som dg, man blir redd for at det ikke skal gå, og man er redd for at man skal mislykkes fordi da vet man at håpet er ute. jeg vil uansett si lykke til, jeg håper du kommer i mål

[Nicebeaver]

Takk, Tryne! Det er som du sier, vi har forskjellige historier, og ingen kan sies å være verre eller bedre enn andres, for alle har jo samme ønske og mål. Så flott at du har fått en liten gulljente, da!! Du har jo også bedre tid på deg i forhold til alternative behandlingsmetoder. Dessuten gjelder jo det du påpeker for deg også, ett bra egg er jo nok! Og dine er jo tross alt ikke riktig så slitne som mine, Sånn rent aldersmessig i hvert fall.. Vet ikke om du tråler nettet for positive historier, men legevitenskapen får seg jo stadig overraskelser! Har et par venninner som nærmest fikk kroken på døra av legene, men sannelig ble det ikke barn uansett. Håper det klaffer for deg også!

[Tryne_ nr.3 på vei]

Jeg vet vel det meste om det å ha høye FSH verdier ogf lave østradiol verdier, noe som tyder på overgagsalderen. Jeg har jo tross allt visst dette siden jeg prøvde på første, var da 18 år. Jeg har ikke noe bedre tid på meg enn dg desverre, jeg er snart tom for egg, å da er det lite de kan gjøre.

 

Når man leter på nettet ser man stadig historier som har overrasket mange, jeg har tross allt en slik historie selv. det var ikke noen som hadde tro på at vi kom til å klare de da vi prøvde på nr.1, men på en eller annen måte gikk det etter flere år.Men veien var lang å gå, svangerskapet var en eneste kamp, og fødselen var ikke noe bra den heller, men hun kom ut tilslutt.

 

Vi får bare holde enn knapp på de positive histriene, er ikek stort mer å gjøre. Alt kan skje, for det finnes alltid unntak

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Hei nicebeaver.. så kos med en hilsen )))

 

Dette er ikke lett.. jeg skjønner jo veldig godt din kjære at han ønsker eget barn og at du ønsker et fellersbarn med han du nå elsker.

Har jo det samme her, her er det jo jeg som ikke har og min kjære har to barn fra før 6 og 11 år..

 

At alderen merkes, ja det vet jeg.. jeg er jo 38 år og er så lei av å høre alle meninger om alder..

Jeg har jo hatt mine 3 første forsøk i danmark, pga at vi ikke oppfylte kravene her hjemme.. Men det gjorde vi nå og har 3 forsøk i porsgrunn.. Nå har jeg brukt det ene og fikk for første gang 2 egg på frys også, overlykkelig..

 

Men over til deg hehe det blir litt sånn deg, meg, oss hehe..

 

Har du sjekket andre land hva aldersgrensen er??

Det er utrolig vondt og trist dette her.. og det kommer en dag hvor vi bare ta et valg eller se sannheten i øynene.. Men tror verken du eller jeg er klar for det ennå.... Jeg forstår deg så godt..

Det er jo så fint å ha et fellesbarn som knytter dere sammen, det er jo det jeg ønsker.. ikke bare hans barn, som roper pappa pappa og jeg hører aldri ordet mamma.. ellers går det jo mye på tante. JEG VIL BLI MAMMA... uhu. Men det er nok litt mer oss jentene som ønsker det så sterkt og ser savnet av dette på den måten.

 

Men hvis mannen vil ha barn så må dere prate om eggdonasjon.. og gjøre det nå.. jeg vil så gjerne at dere skal lykkes.. Ta det siste forsøket mens dere nå søker om eggdonasjon og gjør litt forarbeid på dette..

 

 

Det er så vondt å ikke lykkes, vi må prøve alt som kan prøves.. før vi gir oss mener jeg. så lenge helsa holder, står vi på

 

Jeg skal be til høyrer makter om litt rettferdighet og at du nå lykkes på ditt 3 forsøk.. det hadde gledet meg utrolig mye..

 

Krysser alt jeg har.. klemmmm og ta vare på hverandre..

 

 

 

 

 

 

 

 

[Nicebeaver]

Så fint at du var her! Jo, det er jo litt motsatt situasjon, ja. Men samtidig så har vi snakket masse om dette, og det ser absolutt ut som mitt ønske om at han skal få oppleve å bli far faktisk er større enn hans eget. Tror nok det handler om at jeg er så glad for mine at jeg så gjerne ønsker at han skal få oppleve det.  Han er også litt yngre enn meg, og jeg har tenkt mye på at han kanskje er "litt senere moden", sånn at han kommer til å føle det som et større savn senere. Han har forsikret meg om at han vil ha meg uansett, men man vet jo ikke hvordan han vil føle det om noen år.. Og jeg er ikke tøffere enn at jeg innimellom kan bli redd for at det blir et problem senere. For min del er det ikke et problem med eggdonasjon, jeg tror det vil føles som mitt barn uansett. Særlig hvis vil velger Finnland, for jeg har finske aner og ser en smule finsk ut. Haha.. Er ditt ønske om å bære fram eget barn så stort at du ikke vil adoptere, eller er det ikke et alternativ av andre grunner?

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Skjønner deg godt.. det er viktig å prate ut om dette med din kjære.. slik at han evt ikke kommer i ettertid..

 

Så lenge jeg er sammen med min kjære så må vi lykkes nå for at jeg skal få oppleve å bli mamma, han vil ikke adoptere pga sine egne to..

Jeg synes jo det blir litt ego fra hans side men sånn er det nå bare..

 

Så hvis ikke vi lykkes må jeg ta et valg!!

Enten være barnløs med 2 stebarn eller gå veien videre i livet og gjøre noe på egenhånd..

 

En trist tanke men sånn er livet...

[Nicebeaver]

Ja, jeg husker at dette har vært tema tidligere. Vi elsker jo stort sett gutta våre, men noen ganger havner vi i slike dilemma. Ikke noe fasitsvar på slikt.. Vet jo også at noen fedre synes det er evig nok med de barna de har, særlig når de har ekser og forholde seg til. Vanskelig å vite om vi skal prioritere våre egne ønsker eller forholdet. Men du er jo veldig klar på at du vil bli mamma, da. Skjønner deg kjempegodt. Selv om man er stemor (har også vært det) er det vanligvis ikke det samme som å ha et eget barn. Men noen slår seg til ro med det også. Men du har jo tid igjen, da. 38 er jo ikke en langt fremskreden alder, da.

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Nei da det er sant.. men jeg har samtidig ikke helt alderen med meg da.. og det er mange tanker rundt dette..

Men vil jo bli mamma, men spørsmålet vil jo bli "men til en hver pris"?? det vet jeg ikke.. det klarer jeg ikke nå iallefall å ta noen standpunkt til..

 

Mine stebarn elsker meg og det er meg de hele tiden henger på hehe de er jo så søte..

 

Men mitt problem evt er jo også at hvis vi ikke får det til å velger da bare min kjære og hans barn så flytter vi nærmere barna og jeg forblir barnløs.. men da er også spørsmålet... mine tantebarn osv.. de vil jeg jo savne veldig mye.. og jeg føler kanskje at de har mer bruk og nytte av meg enn stebarna..

 

Nei dette er super vanskelig.. UFF.. Men nå får vi se hvordan dette går og jeg har jo heldigvis 3 forsøk igjen også..

 

Klem

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Sendt deg en Personlig melding. )

[snøfilla - mamma til 2]

Hei nicebeaver - takk for koselig hilsen:-)

 

Ei jeg kjenner er litt i samme situsajon som deg (bortsett fra at verken hun eller mannen har barn fra før). Hun ble gravid på første ICSI-forsøk for snart 2 år siden, men mistet i uke 8. Da var hun over 40 år. Nå har de hatt 4 neg. forsøk etter dette (både i Norge og utlandet) og hun blir ikke yngre... Den norske gyn. hennes har sagt at de bør vurdere eggdonasjon, men jeg er usikker på om hun er klar for det.

 

Jeg tror det viktigste er å tenke på at det fortsatt er mulig å få hjelp selv om du ikke skulle lykkes på neste forsøk. Jeg prøver i hvert fall bare å se framover og ikke tenke for mye på all prøvingen jeg har bak meg og SAen i mars. Og så tror jeg det er viktig å ha troen på at man kan lykkes. Hvis jeg graver meg ned i destruktive tanker er jeg redd det kan ha negativ innvirkning på kroppen. Jeg har mistanke om at psyke og kropp er stekt knyttet sammen, og at man må prøve å være så optimistisk som mulig. Jeg vet det ikke er lett, men jeg kjenner at humøret og selvfølelsen min ikke har godt av at jeg graver meg for mye ned i alle nedturene vi har hatt de siste 4 åra.

 

Ønsker deg alt godt for det neste forsøket - *krysser* fingrene for deg:-)

 

Klem

[Gjest]

KJær deg.

Jeg frøs på ryggen og sitter her med tårer i øynene etter å ha lest innlegget ditt - fryser på ryggen fordi jeg kjenner deg igjen i meg selv - tårer i øynene fordi jeg forstår deg så vel.

Min historie:

Jeg er 44 år selv, traff mannen i mitt liv(nr 2) for 2 år siden, har tre barn fra før, vi ble gravide via naturmetoden mai 2006, MA juli.

Siden det har vi vurdert prøverør da det viste seg å ikke være så lett å bli gravid neste gang.

Nå er vi igang med vårt første og sannsynligvis eneste forsøk på IVF.

Egguttak uke 19, om alt går etter planen.

Lykke ikke dette, er mitt håp om at det faktisk er mulig å bli gravid via naturmetoden fremdeles.

 

Men historiene våre var så like. JEg har følt meg nokså paranoid etter at jeg har slukt alt jeg har kommet over av vellykede historier på min egen alder, tilslutt måtte jeg bare legge det fra meg og heller prøve å nullstille meg.

Men vi klamrer oss til håpet om at det er 10-15 prosent sjanse for å lykkes med IVF, selv om statistikken er lav er det dog noen som drar den opp.

Ønsker deg masse lykke til - og krysser alt jeg har for at det lykkes for deg.

Vi er det såvel fortjent.

Har du lyst å sende meg en mail privat er min mailadresse: [email protected]

HIlsen meg.

[Nicebeaver]

Hei jenter! Tusen takk for hilsener! Tror faktisk dere var med på å få meg til å bestemme meg for å gå i gang nå. Rakk akkurat å ringe inn mens før det ble for sent, startet på spray i går. Det kjennes riktig, er moderat positiv, og ganske rolig. Er spent på bivirkningene, de har vært forskjellige hver gang. Har flere bekjente som har vært gjennom IVF, men ingen som er i gang nå, så det er godt å ha dette forumet. Jeg må innimellom la være å gå inn her, føler jeg blir litt fiksert på barnegreia.. Men jeg klarer jo ikke å la være å sjekke hvordan det går med alle sammen, da. Guggien, det var veldig godt å høre at det finnes noen som er i samme situasjon. Vet det er flere på vår alder der ute, kanskje de ikke vet om forumet, eller har andre grunner til å ikke skrive inn. Det er sant det med de prosentene, det høres liksom så lite ut, men noen må jo nødvendigvis utgjøre disse 10-15 prosentene da. Det kan vel like gjerne være oss, kanskje!Vi må i hvert fall prøve, ellers kommer vi jo ikke med i regnestykket i det hele tatt!