Verste jeg har vaert med paa!!

[MemyselfandI]

Har mann og barn, som naa for tiden bor i USA. Barna er 11 og 8. Har vaert sammen med barnefaren i snart 13 aar og har et veldig godt forhold til ham. Naa er det slik at jeg har greid aa bli gravid. Er snart 8 uker paa vei (termin 18 November). Saken er at han ABSOLUTT ikke har lyst til a begynne over igjen. Har skapt en KJEMPE krise her. Jeg som alltid har hatt lyst paa tre barn, syns jo det er skummelt, men syns at det naa har skjedd faar vi gjore det beste ut av det!! Men han er uten tvil - vi ma fjerne det!! Saa her blir jeg revet mellom barken og veden. Skal jeg trumpfe igjenom hva jeg vil - beholdet barne - og dermed "oedlegge" livet hans, eller skal jeg hoere pa han - og fjerne det? Og faa fred i livet (hans iallefall). Jeg blir saa revet i filler av disse tankene.... Er det riktig av oss og kvitte oss med et liv, nar vi har vaert saa mange aar sammen, og ogsa kvitte oss med en bror el. soester til vaaere andre barn?? Vi naermer oss 40 aarene, det skal vaere sagt, og vi sliter litt okonomisk.... Og her i USA, kan man bare glemme alt som heter okonomisk hjelp. Her er det bare a punge ut.....

 

HJELP!! Please kom med utspill, blir helt gal her....

Tusen takk!!

(Beklager at jeg mangler noen norske bokstaver her.... :-) )

[Gjest]

jeg har også 2 barn og mann, tok abort i går. det skulle jeg aldri ha gjort. jeg ville aldri ta abort, han ville. jeg husker ikke noe av det i det hele tatt, husker ikke at jeg bestillte time en gang, jeg må ha fortrengt det. hvet bare at barne er borte og at jeg aldri får det igjen. jeg har gjort mitt livs største feil. vil ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men det er min situasjon. jeg har det veldig vondt, og gråter hele tiden. du bør jo gjøre det du vil..jeg sitter her helt ødelagt og har gjort noe som ikke var mitt valg i det hele tatt, selv om det er bare jeg som kunne bestemme det..men noe skjedde å jeg gikk mot meg selv..angrer mer enn jeg trodde var mulig.

[januarsurprise]

Om du tar abort kan det komme i mellom deg og mannen din - dersom du ønsker å beholde barnet kan du begynne å føle bitterhet mot mannen din fordi han "tvang" deg til å ta det bort. På den annen side leser jeg at han føler det ødelegger livet hans, og jeg skjønner at det kan være kjipt å begynne "på nytt" når yngstemann er 8. Men det er jo en liten skapning som ligger inni magen magen din da, og om et par år kan jo eldste barnet ditt være litt barnevakt også, så det vil jo være annerledes enn forrige gang dere hadde småbarn. Ikke gjør noe du kommer til å angre på hvertfall. Lykke til!

[Gjest]

Ikke ta abort!!! Du må ikke finne på å gjøre det om du ikke vil det selv! Du kommer til å angre!

 

Det er ikke din feil at du er gravid. Samboeren din har like mye "skyld" i det. Hvorfor er det du som absolutt skal "betale" ved å måtte gå gjennom en abort? Kan ikke han heller la sine interesser vike, og venne seg til tanken at dere skal ha et barn til?

 

Men som sagt, ikke gjør dette med kroppen din siden du ikke vil det selv!

[Anonym bruker]

Din kropp, ditt valg.

 

Hvis du gjør det "for hans skyld", så vil det bare ligge mellom dere, så "in the long run" er det til hans eget beste at du følger din egen samvittighet.

 

Og ingen blir gravide helt på egen hånd. Det er et fysisk faktum, og han har like mye plikt til å ta ansvar for "uhellet" som du.

 

Mange her har beholdt barnet tross barnefarens ønsker, og vi hører stadig at ting forandres under graviditeten.

 

Synd med dårlig økonomi, men dere får vel mulighet til å gi ungene mat, klær og tak over hodet, fordi om dere bor i USA. Og kjærlighet er heldigvis gratis! ; )

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

jeg var i din situasjon for 1,5 mnd siden og tok det bort, jeg angrer så jeg er helt dårlig, hvorfor gjorde jeg det, vi har jo så masse å gi et barn til. Følte meg forferdelig deprimert og utavmeg selv, akkurat slik som frøken fruktbar, jeg gikk i en egen transe og ble superdeprimert. Jeg trøster meg med det at jeg har ei vennine som også ble veldig deprimert og der var det desverre noe alvorlig galt med barnet så jeg har hengt meg på den, er jo en trøst for meg ihvertfall!

 

Du må love meg å tenke deg fryktelig godt om og hadde det vært meg nå som jeg vet så hadde jeg aldri gjort det jeg gjorde!!

 

KLEM