Ta med deg barnets far i samtalene

[Anonym bruker]

Kjære alle dere med fødselsangst som sliter med å få sagt det dere vil si til lege og/eller jordmor: ta med dere mann/samboer/barnefar eller en anne som kan passe på at det som må bli sagt blir sagt.

 

Hvis jeg ikke hadde hatt med min mann til UL hadde jeg aldri fått den oppfølgingen jeg har fått nå. Jeg er veldig flink til å holde masken, men når demningen brister, så brister den.

Når JM etter undersøkelsen spurte meg hvordan jeg hadde det, og jeg startet på en kjekk replikk om å være "tykk, men ved godt mot", brøt min mann inn og sa at jeg gruet meg forferdelig til fødselen og at forrige fødsel hadde vært helt forferdelig.

Det startet en hel flodbølge fra min side, og som resultat av dette har vi blitt tett fulgt opp av sykehuset gjennom hele svangerskapet.

 

Resultatet er at vi har fått dato for KS 3 dager etter termin, slik at jeg primært vil prøve å føde vaginalt igjen, men at jeg skal slippe å gå overtid slik at angsten tar overhånd og ødelegger for barseltiden.

 

PS: jeg hadde en alvorlig fødselsdepresjon etter forrige fødsel, og legene mener at sterk angst iforkant av fødsel kan provosere frem en like ille/verre depresjon denne gangen. Så nå skal alt legges til rette med familierom og kjent jordmor og samtale med psykolog... Jeg tør ikke tenke på hvordan dette skulle gått hvis mannen min hadde latt meg få lov til å fortsette å vise bare den "kjekke" og sterke fasaden i øte med helsevesenet...

[Gjest]

Så flott at du får oppfølging, og hurra for mannen din også!

 

[Anonym bruker]

Enig med deg!

Har til nå vært i to jordmorsamtaler og samboeren min har vært helt uunværlig.

Første gang vi var der, spurte jordmor helt enkelt "Hva tenker du når jeg sier ordet fødsel?". Jeg begynt å grine med en gang, men syntes det var flaut og begynte å mumle noe om - disse hormonene - og at jeg ikke var meg selv - og at jeg grudde meg men at det sikkert går fint når det først er i gang... Jeg må liksom alltid prøve å virke så mye sterkere enn jeg er.

Samboeren min satt vantro noen sekunder før han sa til jordmor at det nok er litt større problemer enn som så. At jeg våkner om nettene nærmest i panikk, at jeg sover lite og gråter mye og at vi på grunn av fødselsangsten min har ventet med å bli gravide i flere år - før jeg nå har tatt motet til meg. (Lur som jeg er tok jeg til meg et ukvalifisert råd om at angsten nok gikk over når jeg først hadde blitt gravid).

Først da kunne jeg innrømme problemet og snakke fritt om det - og det er så godt å være "ute av skapet"! Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg aldri fått tatt tak i dette...

[Nina-pia me Ditto i magen]

Det som er verst for meg er at min samboer ikke skjønner angsten min. Han vil jeg skal føde vaginalt, og helst uten smertestillende... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler ikke jeg får noen støtte fra han på dette. Jeg kommer nok til å prøve å ta opp dette alene med lege eller jordmor først. Hvis jeg ikke får tl det må jeg ta en alvorsprat med han for å få den støtten jeg trenger i denne saken. Er bare 11+4 enda, så jeg har vel god tid.

[Anonym bruker]

Det er positivt at du har fått med deg barnets far i samtalene, og at det har hatt en god virkning.

 

Sånn gikk det ikke for min del, men jeg lever da ennå. Fødselsopplevelsen er ikke så viktig som mange skal ha det til. Uansett hvor dårlig det er, tar det bare noen timer. Om det så er det rene helvete, så overlever man uansett, og den følelsesmessige delen av det spiller liten rolle så fort man har babyen på brystet.

[Anonym bruker]

Hmf, du må nå i hvert fall ikke høre på samboeren din! Han vil du skal føde uten smertestillende?? Det bestemmer du helt selv, og om han forsøker å ytre sin mening om saken kan du ganske enkelt si at du hører ikke på noen uten livmor eller medisinsk utdannelse ang. fødsel og graviditet.

[Anonym bruker]

- og det betyr ikke at jeg sier du tar feil, altså. Du har sikkert helt rett, men det er bare ekstra sårt å lese for de av oss som verken har fått støtte fra sykehuset eller fra mannen.

 

Men du sier noe viktig, for all del.

*anonym over*

[mooch]

"Uansett hvor dårlig det er, tar det bare noen timer. Om det så er det rene helvete, så overlever man uansett, og den følelsesmessige delen av det spiller liten rolle så fort man har babyen på brystet."

 

Vel, vel... det gjelder desverre ikke alle. Prøv 43 timer og leger/jordmødre som ikke ser deg i øynene en gang. Den eneste som hadde fokus på å hjelpe meg var mannen min. Hadde ikke han støttet meg 100% denne gangen; også ift å bli med til samtaler med jordmor om fødselsangst, så hadde det vært helt uaktuelt å få flere barn.

 

har man hatt en virkelig tøff fødsel så er det heller ikke uvanlig at det tar tid før man knytter seg til barnet. I mitt tilfelle tok det nesten to måneder før jeg følte noe mer for sønnen min enn det jeg gjorde for en hvilken som helst annen baby.

[Anonym bruker]

Siden du siterte meg, mooch, tar jeg meg den frihet å svare. Riktignok slo du meg med ti timer, siden jeg bare hadde 33 (hvorav 29 hjemme siden de ikke trodde at fødselen var i gang. Når jeg først kom inn, var det selvsagt "for sent" med all slags hjelp, og jeg fikk kjeft fordi jeg ikke orket mat), men poenget var at det ikke er alltid far kan/vil hjelpe.

 

Uansett er jeg enig i trådstarters utgangspunkt, at det er greit å ha med seg en støtte til samtalene. Hvis du har en, da;-) Jeg hadde ikke det, og det var pyton, og at jeg overlevde og er glad i barnet mitt for det, burde da strengt tatt ikke provosere noen...?

 

Ønsker uansett alle lykke til, og håper at de får den hjelpen de har behov for.

[Anonym bruker]

Æ hadde kjempehjelp i å ha samboeren me på samtale, han klarte å si ting når æ blei "ordløs".

Å te dæ som sir at man overleve uansett.. så e d ikke bare fysisk, men psykisk man ska overleve i ettertid. D gjør noe me et menneske å oppleve fødselen så traumatisk, d kan sett virkeli dype "sår" i et menneske.

Så vær så snill, ALDRI sammenlign en fødsel me en annens. Vi e alle forskjelli.

 

[Anonym bruker]

Huff, som alle skulle bite seg fast i meg da (anonym som sa at man overlevde uansett osv), det blir litt feil, for trådstarters intensjon var jo rett og slett å be folk ta med seg noen på samtale. Og jeg synes det blir litt feil å dreie fokus bort fra det og over på flisespikkeri. Samtidig blir jeg litt oppgitt over å bli syndebukk for synspunkter jeg ikke har, så derfor bidrar jeg til videre avsporing... duh... :-)

 

Det korte svaret jeg vil gi til anonym som påpekte at man ikke skal sammenligne fødsler, så er jeg fullstendig enig. Men når jeg får påpekt at fødselen kanskje ikke var "hard nok", så jeg vet ikke hva jeg snakker om, så går jeg litt i stå. Jeg vet også veldig godt hva det vil si å ikke komme seg psykisk etterpå. Jeg kan ikke se en fødsel på TV uten å begynne og grine, og jeg deltar aldri, aldri i fødselsdiskusjoner irl. Til det er minnene for vonde. Psykiske sår? Gjett på ja.

 

Men man overlever, og det står jeg for. Drit i mine negative opplevelser- ok, de ligger kanskje på bunnen et sted- men når man først får et friskt barn, så burde man fokusere på det. Det er det jeg gjør, i alle fall, etter beste evne (skal ikke si at det alltid fungerer).

 

Nå håper jeg tråden dreier tilbake til det opprinnelige spørsmålet, og jeg ønsker fremdeles alle lykke til!