Hvorfor er selvrealisering så viktig for så mange,og hvorfor gjorde dere det ikke før dere fikk barn?

[Anonym bruker]

Synes det virker som det er så sinnsykt mange som skal realisere seg selv,ha masse tid for seg selv,dra ut med egne venner masse, jobbe mye osv osv etter man har fått barn.

Er dette en trend som har kommet de siste årene? Når noen sier til meg ordet "mamma" ser jeg for meg en snill dame som gjør alt for barnet sitt. Hun vil bruke mest mulig av sin fritid sammen med barnet, leke med barnet og være varm og god og som alltid trøster.

Jeg ser ikke for meg en dame som er veldig opptatt med å realisere egne drømmer og målsetninger. Er det virkelig bare meg som fortsatt tenker sånn? At når jeg har valgt å få barn,så vil jeg være så mye jeg kan sammen med familien jeg har valgt å lage meg? Ja,selvsagt en kveld ut med ei venninne å ta en kaffe innimellom men aldri snakk om noen store utflukter uten barn..

Er det mange her som lever etter den "at om jeg har det bra,så har barnet det bra"? Jeg går ikke til angrep på noen,jeg bare klarer ikke sette meg inn i tankegangen på å skulle realisere mine egne drømmer. Det har jeg hatt mange år til å gjøre før jeg valgte å få barn,nå skal de neste årene tilbringes med å være mamma..

[Anonym bruker]

Ser ikke helt motsetningen mellom å ha det bra og leve et sosialt og innholdsrikt liv og det å være en god mor.

 

Du skriver: "Er det mange her som lever etter den "at om jeg har det bra,så har barnet det bra"? "

 

Jeg lever litt etter den. Du syns sikkert jeg er en dårlig mor som ikke fullammer. Jeg kunne kanskje fått det til. Men om jeg skal få det til må jeg sitte inne hele dagen og jobbe med amming og pumping. Da vil jeg bli deprimert. En deprimert mamma er ingen supermamma. I slike tilfeller må en tenke på seg selv og kanskje "selvrealisere seg" som du skriver. Kanskje må man ut og trene. Treffe folk. Gjøre andre meningsfulle ting enn akkurat å være mor, husmor og kone..

 

Utover det så er jeg enig med deg. Etter jeg ble mor er det EN ting som er viktigst for meg. Barnet mitt. Jeg vil aldri prioritere noe høyere.. Ingen mann om det kom i konflikt med barnets behov, ingen jobb, ingen hobby, videreutdanning eller reisevirksomhet.. Men så lenge det ikke kommer i konflikt med barnets behov så vil jeg være så sosial jeg kan, jeg vil trene og holde meg i form og jeg vil med tiden ta mer utdanning for å få mer interessante og bedre betalte jobber.

 

 

[Dunder]

..men du nevner ikke engang menn i innlegget ditt? Håper det er fordi du tenker at det hovedsaklig er kvinner på dette forumet og ikke fordi du mener menn gjerne kan selvrealisere seg selv selv om de har barn..

 

Jeg forstå ikke helt hvordan andre kan bli provosert over at noen mennesker har andre interesser enn barna sine? Er det sjalusi fordi man selv ikke har det?

[brummemamma-]

Jeg synes det er sinnsykt mange her inne som lever etter et kvinneideal fra 50-tallet, og som har liten forståelse for at noen gjør andre valg ) Vio lever i et mangfoldig samfunn, det synes jeg er positivt.

 

Mine foreldre både jobbet og gjorde andre ting når jeg var liten, jeg følte ikke det som et problem. Min mor har en lederstilling og er en god rollemodell for meg på det området også. Min far var mer deltakende enn amnge andre fedre på den tiden - jeg er glad at også samboeren min har en veldig aktiv farsrolle.

 

Vi har mange venner i ulike aldre og livsfaser, med og uten barn - jeg ønsker å holde tett kontakt med de, samtidig som jeg synes det er positivt at sønnen min etterhvert får bli kjent med ulike typer mennesker, formiddagstreff med andre småbarnsfamilier ja, men også andre sosiale settinger.

 

Jeg jobber delvis allerede nå når gutten er 3 måneder, så jeg er kanskje en av de anonym sikter til. I morgen skal vi begge på jobb deler av dagen, så da skal en venninne passe gutten- hun gleder seg stort,siden hennes barn er blitt store.

Tirsdag kveld gleder mine foreldre seg til å være barnevakt, og onsdag skal jeg ute t par timer etter at han har lagt seg. Lørdag skal vi i bryllup så da skal han overnatte vekke fra oss. Mange synes npk dette er både ansvarsløst og selvrealiserende, men gutten er glad og fornøyd og ser absolutt ut til å trives.

 

 

[Anonym bruker]

Det bildet du har av en "mamma" gir meg assosiasjoner til 50-tallet hvor kvinner ikke trengte utdanning, mødre skulle være hjemme med barna 24/7 og mannen skulle forsørge familien. Samfunnet har forandret seg! Klart man skal ta seg av et barn man har satt til verden og gi det all den kjærlighet og omsorg man har, men er dette noe som ikke kan gjøres samtidig som man realiserer seg selv og egne drømmer?? NEI! I en perfekt verden burde man kanskje være ferdig med utdanning og ha "festet" ferdig, men slik er det ikke for alle..

 

Ja, jeg har valgt å få barn. Selv er jeg 21 år og har en datter på snart 6 måneder. Hun var ikke planlagt, men det vi har kalt "et heldig uhell". Vi er veldig fornøyde med å ha henne i livet vårt og vil absolutt gjøre alt for henne. Dette innebærer å bruke mye tid med henne, leke med henne, alltid stille opp og være der når noe skjer. Pappa'n til jenta bor i oslo hvor han studerer, mens vi har flytta tilbake til hjembygda (ca 10 mil unna). Dette vil i praksis si at jeg er alenemor, selv om vi bor sammen alle tre hver helg ++ Dette var en avgjørelse vi tok sammen for å gi henne best mulig forhold under oppveksten. Jeg er altså alene med jenta samtidig som jeg realiserer med selv med et bachelorstudie på universitetet. Det er viktig for meg å gjøre dette. Både for å sikre meg en utdanning og for å føle at jeg fremdeles kan klare å gjennomføre ting selv om jeg har et annet menneske å ta vare på. Dette går fordi jeg har valgt å prioritere det. Jeg setter jenta mi over alt, men har funnet ut at det er ganske mange timer i løpet av et døgn hvor hun ikke trenger min oppmerksomhet (etter leggetid, middagslurer, osv). Er dette galt av meg å bruke denne tida på meg selv?? Vil du si at jenta mi ikke har det like bra som andre barn?? Jeg er kanskje ingen supermamma som har hjemmelaget middag på bordet kl fire hver dag og skurer gulvene hver onsdag, men jeg ser ingenting galt i det. Her går det rundt og vi har det fint. Det er bare snakk om hva vi selv mener er viktig å prioritere.

 

Til tross for et nytt menneske i livet mitt kan jeg ikke sette meg selv helt til side. Jeg har et behov for kontakt med andre, trene, utdanning, osv. (på samme måte som jenta mi har et behov for meg), så derfor sørger jeg for nettopp dette. Har man et behov for selvrealisering, så burde man absolutt jobbe mot det målet. Så fremt det ikke fører til store nedprioriteringer av barnet. Nei, jeg mener ikke at man bør sette seg som mål å bestige mount everest etter at man har fått barn, men hva er galt med å leve sitt eget liv også?? Jeg tror ikke at jenta mi er lykkelig bare fordi jeg er det, men jeg tror hun ville hatt det værre dersom jeg var ulykkelig.

 

Kanskje din drøm er nettopp det å få barn og være den perfekte mamma som bruker all tid med barna sine? Flott, da kan du bruke tida på å realisere den drømmen personlig så mener jeg at det finnes tid til mye mer enn bare det å være mor.