Denne var morsom :))))

[Miss Hemingway]

 

Et hormonoffers bekjennelser..

 

Hormontåka

Det tar lang tid før et hormonoffer skjønner hva som skjer med henne. Hun tror hun er i ferd med å få en alvorlig form for influensa, hun lurer på hvor kreftsvulsten sitter, hun tar forholdsregler i fall hun blir gal, - eller er det egentlig en snikende forgiftning hun er utsatt for? Alt er så utydelig. Hormonofferet pusser brillene sine og tenker at hun burde ha pusset vinduene også. Først langt ute i svangerskapet skjønner hun at hun har gått seg bort - i Hormontåka. Det vil si, hun skjønner det bare kanskje.

 

Hormontåka pakker seg tett rundt offeret sitt. Den siver inn gjennom nesen og ørene, den svir i øynene som lett blir fylt med tårer. Hormontåka inneholder en sløvende gass og offeret skjønner at nå må hun bare konsentrere seg om å gjennomføre de aller viktigste og akutte gjøremål. I hovedsak begrenser det seg til å få i seg tilstrekkelig og sunn mat slik at barnet i magen har det bra, og forøvrig kansellere avtaler, slå av mobiltelefonen, rive ut telefon- og telefaksledninger og polstre ringeklokka med vatt.

 

Inne i tåka er det små blypartikler. Når hormonofferet skal bevege seg, er det med stort besvær at hun klarer å løfte armer eller bein. Hun beveger seg derfor minst mulig, i dagesvis kan hun ligge helt stille. Hormonofferet ser ikke stort selvfølgelig, inne i tåka, og bare enkelte lyder trenger inn til henne. Også ordene som sendes ut fra et hormonoffer blir utydelige. -œJeg er så trett, så sliten mumler hun uklart. Men, ordene er så konturløse og lite saksorienterte at de først skaper undring, og deretter et snev av irritasjon hos dem som hører hva hun sier. Hormonofferet er i realiteten avskåret fra all kommunikasjon. Hun er alene.

 

Fienden

Det aller verste et hormonoffer vet, er andre kvinner som er gravide og som strutter og stråler av styrke og opplagthet. Disse kvinnene forteller at hadde det ikke vært for at menstruasjonen var borte, ville de ikke merket graviditeten, ikke i det hele tatt gitt! (Dette er ett av de få tilfellene hvor Hormontåka plutselig fordamper fra hormonofferets øreganger, ordene smeller inn på trommehinnen med overraskende styrke.) Disse kvinnene går lange skiturer, hver dag, etter jobb, de holder små og store selskaper hele tiden, og hver kveld med eller uten gjester lager de raffinert og eksotisk mat. De er smarte i tøyet på tross av den voksende magen, håret er alltid nyvasket og huden velstelt. Det skinnende rene huset deres er fylt med artige og stilfulle innretninger, mange anskaffet den siste tiden. Friske blomsteroppsatser sender ut krydderduft som blander seg med et svakt stenk av grønnsåpe. Disse kvinnene omtales heretter som -œFienden.

 

Men, et hormonoffer får vidunderlige barn. Enten blir det en nydelig pike med krøllete hår, store blå øyne og et stort, deilig smil eller det blir en staut odelsgutt, en kraftig plugg full av vitalitet og styrke. Barn av hormonoffere er alltid dypt musikalske, rytmiske vesener fulle av fantasi, kreativitet og følsomhet. Som voksne blir de betydningsfulle kunstnere eller fremragende vitenskapskvinner. Dette bildet er fyrtårnet i hormonofferets tilværelse. Det gjør at hun tross alt holder ut. Opptil flere forhenværende hormonoffere velger til og med å stupe ut i Hormontåka seinere, for at den skjønneste av alle skapninger skal få en bror eller søster. SÅ sterkt er dette bildet.

 

Fienden får helt alminnelige barn. Mange av dem blir mobbere på skolen. Muligens kan de bli halvgode i fotball eller orientering, og seinere blir de bankfunksjonærer eller ingeniører i mellomsjiktet. De lever kjedelige og småborgelige liv. Et fiendebarn har aldri gjort en nyttig eller varig ting.

 

Oppgaven

En dag hormonofferet som sedvanlig forsøker å skimte bokstavene på tastaturet og dataskjermen, mens hun egentlig kjemper mot trangen til å legge seg på gulvet for å sove, - en 40-timers tid -, blir det plutselig mørkt. Hormonofferet blir tørr i munnen. Inn på kontoret har det kommet en uformelig, kjempesvær arbeidsoppgave. Hun aner så vidt en viktig oppdragsgiver bak den digre, uoverskuelige Oppgaven. Den som tar alt lys. Ethvert hormonoffer kommer til å oppleve dette. Hun er dømt til å mislykkes.

 

Hormonofferet kan si det som er sant, nemlig at hun er så trett, sliten, uopplagt og uten energi at hun ikke kan påta seg denne arbeidsoppgaven nå. Men, det vil komme til å skje noe med ordene som forlater munnen hennes og virvles inn i oppdragsgiverens ører. De forandrer seg. -œTrett og -œsliten blir til -œvri seg unna, tar seg ikke sammen, tusenvis av kvinner før henne, illojal, lat, svakelig, - kort sagt, Vi Hadde Ventet Noe Mer! Videre vil han nok huske at i kontrakten står det noe om at slike arbeidsoppgaver faktisk er forventet utført av vedkommende, kanskje den kontrakten må revurderes, ja, den må nok det, det har dessuten vært mange andre interessenter i det siste. Slik vil han tenke. Et hormonoffer med litt livserfaring velger ikke denne løsningen.

 

Det beste er å lyve. Med et vinnende smil og med all den kraft som ikke finnes, strammer hormonofferet seg opp og sier at hun selvfølgelig gjerne skulle påtatt seg ansvaret for dette uhyre spennende prosjektet, hadde det ikke vært for xxx. Løgnen bør være så langt fra sannheten som mulig, helt vanntett, fullstendig overbevisende, og samtidig gi hormonofferet en liten fordel mens oppdragsgiver bringes litt i forlegenhet. Han vil ta med seg den kjempedigre arbeidsoppgaven og med et unnskyldende smil trekke seg baklengs ut av kontoret. Lyset vil igjen falle ned på kontorpulten og hormonofferet fortsetter å lete etter bokstavene på tastaturet mens hun fantaserer om hvite, kjølige satenglaken og svale, nyoppredde dyner med engelske blomstermønstere. Den som har en slik løgn parat bes vennligst og snarest legge den ut på web´en med søkeordene -œhormon fog eller hormon victim.

 

De fleste hormonoffere handler slik: mens kaoset råder på innsiden av hodeskallen og tårene presser på foran i øynene, biter hun seg i kinnet og sier lavmælt og med smale, sammenpressede lepper, at jo, hun har forferdelig mye å gjøre, men, hun skal alltids få tatt seg av denne saken også. Når oppdragsgiveren er gått, synker hun stille forover. Nakken blir liggende blottet, i en bue over skrivebordet. Pannen hviler mot tastaturet. Slik blir hun liggende lenge og uten en lyd, gjerne i flere dager. Når hormonofferet reiser seg, beveger hun seg søvngjengersk, men målrettet. Hormonofferet går ut for å skaffe seg sin første sykemelding. Kanskje den første i hennes liv.

 

Hormonofferets skjebne er lite kjent. Få leger, ingen arbeidsgivere og bare kremen av kjærester og ektemenn kan forholde seg til den usynlige Hormontåka. Forståelse og omsorg fra mine omgivelser gjorde at Hormontåka lettet litt en dag, lenge nok til at det som dukket opp i erkjennelsens solgløtt kunne nedtegnes og bli til denne artikkelen.

 

Og, siden? Etter fødselen kom kreftene raskt tilbake, den samme gamle, aktive uroen romsterer i kroppen. Og i en liten, flott kropp, som leker med treskoene mine under skrivepulten akkurat nå. Ammetåke? Nei, den har jeg ikke kjent noe til...-¦