Dere som selv er stebarn...

[Anonym bruker]

hva vil dere unngå å gjøre mot deres stebarn, som dere selv opplevde?

 

Hvilke erfaringer kan dere dele med oss andre stemødre, som vi kan ta lærdom av....hva husker du som vondt eller sårende?

 

kan gjerne virke som småting, men som oppleves vondt av barn. jeg vil gjerne vite...

 

 

[Anonym bruker]

Hm, interessant. Jeg er stebarn, men ikke stemor, og jeg håper virkelig aldri jeg blir det eller får stemor til mine barn, for jeg vet hvor slitsomt det ofte er for alle parter.

Punkt nummer en er at det er vanvittig slitsomt å være "på besøk" hos den man ikke bor hos til vanlig. Det bør gjøres til en hjemmesituasjon, der stebarnet helst kjenner unger i gata, har eget rom og andre normale hjemmeting. Kunne ikke fordra å være på besøk annenhver helg - hos min egen far!

Nummer to: Alle vet at stemor er stemor, så ingen vits i at noen later som noe annet. Forhold deg til barnet, vær glad i det som et tantebarn eller noe, men ethvert forsøk på oppdragelse vil helt sikkert bli tatt negativt opp og gi stebarnet en anledning til å skrike "Men du er ikke moren min" eller noe annet enda mer sårende.

Punkt nummer tre: som stemor MÅ du tenke at du legger inn aksjer for fremtiden. Vær så grei du klarer, ikke snakk stygt om stemor eller stebarn utenom til venner du vet du kan lufte frustrasjoner til uten at det går videre.

Min far endte med å gå fra stemor nummer 1 fordi hun var veldig ekskluderende overfor meg. Han fant seg heldigvis ei skikkelig dame senere. Begge disse damene hadde egne barn og stemor nummer 1 prioriterte sterkt sitt eget. Jeg var liksom bare i veien, og det var pyton for alle. Glad han er kvitt det kvinnemennesket.

Tenk deg selv å tilbringe annenhver helg og noen ferier med et menneske som helst så at du ikke eksisterte..

[Nordhagenjentene :)]

Jeg har både hatt en stemor og et par stefedre, og noen av mine erfaringer er:

 

- Ikke behandle barna forskjellig. Pappa og stemor hadde hvert sitt barn, hennes var 6 mnd yngre enn meg. I huset deres var det masse bilder av hennes barn, og kanskje et par av meg, i en krok, bak en plante. Det er sårende for en unge! Man skulle tro man ville få det til å fungere når man har to barn som er så tett i alder, men...

 

Gudskjelov husker jeg ikke så mye mer (mamma forlangte samvær hjemme hos besteforeldre, jeg ble fysisk syk hver gang jeg skulle til pappa...), men i dag sitter jeg igjen med et minne om at hun var, i løpet av 10 år, hyggelig én gang!!

 

Og selv om jeg sjelden var i deres hus (pga henne) var det utrolig leit å finne ut at mitt rom der var blitt en del av stesøsterens rom da de slo ut veggen. Jeg trengte ikke noe rom der, men fyttigrisen som det såret, det hadde vært godt å vite at jeg var velkommen OM jeg trengte/ønsket det...

 

- Gi barna regler, de trenger det. Men vær enig med foreldren om reglene, og la han/hun ta seg av konskvensene (har jeg lært nå!) Jeg husker jeg synes min stefar (faren til søsteren min) var fryktelig streng og hadde mye regler, men i ettertid ser jeg at jeg bare hadde godt av det.

 

- Ikke kjøp barna. Mammas nåværende samboer (de har vært sammen i 13 år) hadde ofte med en ting eller fire til oss jentene når han kom på besøk i begynnelsen. Og det var hyggelig. Men ikke gjør det for ofte, unger som begynner å forvente å få noe hver gang de kommer er ikke bra... Jeg ble en slik en, både fordi jeg fikk ting av pappa HVER helg og fordi mammas kjæreste ofte hadde med noe....

 

- Det trenger ikke skje noe hver gang barna er hos dere. Noen helger er det bare rolig, andre ganger er det sirkus og moro. De skal ikke glede seg til å komme til dere fordi de får noe eller alltid skal noe, men fordi de skal være sammen med dere.

 

- La barna få litt ansvar (tilpasset alderen!) Jeg satt ofte barnevakt og hentet søsteren min i barnehagen, da mamma jobbet og stefar hadde ukesvakter. Jeg var 11 - 12 år og søsteren min 2 - 3... Det gjorde meg selvstendig og sikker på ting. Jeg ser STOR forskjell på meg og min søster i dag, jeg var mye mer selvstendig som 19-åring enn hva hun er...

 

- Ikke underhold ungene. De må kare å kjede seg litt og klare å aktivisere seg selv. Her i huset er mitt svar til "jeg kjeeeedeeeer meeeeg" at da får hun finne på noe å gjøre. Unger ser alt for mye på tv og spiller for mye tv-spill, de blir dårligere og dårligere til å bruke sin egen fantasi. Som regel går det ikke mer enn 5 minutter før hun er i ivrig lek med noe...

 

- Snakk til barna som mennesker, ikke som uvitende unger... Men det gjelder for alle barn, ikke bare stebarn. Prøv å ha en samtale om noe, vis de ting du holder på med, sett deg på gulvet sammen med de når de leker, spør om leken osv.

 

- Har du en hobby? Prøv å få ungene med på det. Samboeren til min venninne lærer taekwondo sammen med sin stesønn, jeg lager smykker og har kjøpt barne perler til stedatteren min. Og det driver vi med når pappa sover eller gjør andre ting.

 

- Ha alenetid med barna. Send pappa til venner eller forlat ham hjemme og dra på shopping (spleis med barna på noen leker - de trenger å lære å spare til ting også)... Det gjør vi, og det knytter oss nærmere sammen, og jeg husker jeg synes det var stas å dra i butikken med min stefar, selv bare matbutikken. Men det var noe vi to gjorde sammen, uten mamma.

 

- Jeg er veldig mot de som sier at vi steforeldre skal opptre som "tanter" eller venner. Rett og slett fordi jeg ikke er det, jeg er en ekstra voksenperson og jeg forventer at barna skal høre på meg også. (Jeg hadde gått på veggen om far skulle vært borte en helg og ungene ikke ville høre på meg, for jeg skulle jo være den "kule tanta".) I mitt hus bestemmer jeg like mye som far gjør.

De skal kunne komme til meg med alt, og de skal vite at det er jeg og far som bestemmer. Jeg krever samme respekt som far får. Unger trenger vel å lære seg å respektere og høre på andre voksne enn foreldrene sine?

 

- ALDRI snakk stygt om mor/far til barnet eller i nærheten av barnet. Barn er utrolig lojale og vil "hate" deg for det. Er du irritert/trenger utløp, få det et annet sted. Barnet trenger ikke å høre på at du ikke liker hennes mor el.l.

 

- Om barnet bruker "jeg får lov av mamma" (flittig brukt her) svar bare at det bryr du deg ikke om. I dette huset er det du og far som bestemmer, hjemme hos mor er det hun som bestemmer. Barn klare faktisk å skille mellom de to hjemmene!

 

- Ikke krangle med far/mor om ting vedr. barnet når barnet er til stede. Hvis du er uenig i noe han gjør, eller han er uenig i noe du gjør - ta det opp senere. Hvis barnet ser at det enkelt kan sette far opp mot stemor, vil det brukes... ;P

 

 

Oiii... Dette ble laaaangt gitt.

Kan hende dette ikke ble helt det du tenkte, men det var det som falt inn i hodet mitt akkurat nå...

[Anonym bruker]

Det har kommet noen fine svar her. Det som sitter dypest i mitt minne fra barndommen er forskjellsbehandlinga på ungene. Hvis jeg kommer opp i en situasjon der jeg selv blir stemor en dag, vil dette være det jeg kommer til å fokusere på mest.

 

- Vi bodde oppi nord og min far m ny familie flyttet til oslo. En gang jeg kom på besøk fikk min halvbror en pakke fra ellos, som var full av leker. Og ikke noe til meg. Det husker jeg veldig godt.

 

- Det er mange slike eks fra barndommen som faktisk gjorde at jeg ble veldig misunnelig på min bror og resulterte i at vi ikke har noe søskenforhold i dag. Jeg synes nok at denne forskjellsbehandlinga var så leit at jeg beg å stenge han ute fra mitt liv.

 

- Som unge ser man ikke dette fra en voksen side og derfor blir sjalusien utrolig stor. Ser faktisk dette fenomenet i min manns familie også. Jeg har aldri hatt hjerte til å forskjellsbehandle mine barn selv om di har forskjellige fedre.

 

- Mange sier sikkert nå at jeg hadde jo en mamma også, og ja det hadde jeg. Verdens beste mamma også. Men vi hadde ikke så god råd selvfølgelig. Slet økonomisk hver mnd og hadde ikke råd til noe ekstra.

 

- Så min største oppfordring vil være akkurat dette til deg som stemor. Ikke forskjellsbehandle og særlig ikke i ungenes påsyn!!!!

 

[januarsurprise]

Tusen takk for verdifull lesning! Er ikke jeg som har startet tråden, men jeg syntes det var veldig interessant å lese svarene deres. Jeg har ikke hatt steforeldre selv, så det er fint å kunne høre om hvordan det var å være stebarn for dere siden jeg selv er stemamma. Tusen takk :0)

[Anonym bruker]

Ja, tusen takk for reflekterte svar. Tror dette er den mest nyttige tråden her, om jeg som trådstarter selv må si det...

 

Det er så lett for oss å argumentere for våre handlinger ifht stebarna, og vi regner liksom med de ser ting fra en moden og voksen vinkel...men slik er det jo ikke.

 

Har to stebarn på 12 og 16 (50%), og vi har to små. Feks tenker jeg på turer. Vi har aldri reist uten stebarna. Vil det være helt feil om vi tok en tur bare med de små en gang? Det er jo ganske ulikt hva en på 16 og en på 2 vil ha i en ferie, liksom...

[januarsurprise]

Kan dere ikke ta en tur med de små alene, og så ta en tur med de store alene?

[*-*]

Dere kan jo ta en tur med de små i blant når de store barna er hos moren sin tenker jeg, det bør være helt greit. Iallfall hvis dere passer på at de store får være med på morsomme ferier også. Jeg har to stebarn som bor hos oss 50% og de er med på kanskje halvparten av våre ferier. Vi har hatt masse morsomme turer med dem, og turer uten dem, De har aldri reagert på det, de har jo turer med moren sin også. De vet at de faktisk har flere ferier enn alle oss andre:)

Men vi drar jo ikke på turer som passer veldig godt for dem uten dem. Det viktige er kanskje å få forståelse for dette hos mor også, slik at alle voksne er med på å si at dette er normalt, i stedet for at man fyrer oppunder at barna blir forskjellsbehandlet. I påsken feks hadde vi barna, da var mor og kjærste på egen ferie. De kunne jo ikke godt sittet hjemme bare fordi barna ikke kunne være med. Syns det må være greit å gjøre sånt både med og uten nye barn. Men bør jo snakkes om og gjøres på en måte sånn at barna ikke føler seg skjøvet ut. Mine stebarn ville nok blitt deppa hvis vi hadde dratt på slalåmferie til Alpene uten dem. men tror ikke det hadde vært så big deal om vi dro to uker til Danmark på småbarnsferie mens de var i Hellas med mor.

[Anonym bruker]

Problemet er vel litt at mora bare har hatt dem med på en eneste ordentlig tur siden de ble skilt for flere år siden. Hun drar bare med kjæresten eller venninner. På et eller annet vis har hun klart å innbille ungene at de er like mye med henne på tur...

 

Skjønner ikke helt at ikke hun vil ha dem med når det ikke er lenge før de ikke vil være med på turer, liksom.

 

Men i år har vi tenkt å dra ei uke med de små, sammen med en annen småbarnsfamilie, så får vi finne på noe alle sammen også i løpet av ferien.

 

Et annet aspekt er at stebarna stadig drar på dyre turer med idrettsklubben, venner etc. så det ryker mange tusen til turer de drar på uten oss også.

[vimsan]

Nå er jeg litt treg til å svare kanskje, men jeg vil gjerne også "være med" og dele min historie:-)

 

Jeg var egentlig ganske stor da mamma og pappa skilte lag. 10 år faktisk.. Pappa fikk seg fort ny dame. Separasjonen var ikke utfylt en gang. Hun var 11 år eldre enn meg.. Skulle være kul og snill og grei og delte moteklær (fra 80 tallet) med meg. Jeg smilte og takket for ikke å såre henne. Vi dro på shopping og vindusshopping.. Så ble hun gravid. Jeg gledet meg som bare det og det gjorde de andre søsknene mine også. Så kom barnet. Så fant hun ut at hun kun orket et stebarn av gangen og hun skulle ha annenhver helg fri. Slik ble det til at vi så pappa hver 6 helg eller ennå mer sjelden hvis stemor var syk. Jeg ga opp og sluttet å reise dit. De gangene jeg var der ble jeg brukt som barnevakt så far og stemor kunne gå ut på byen. Jeg ringte gråtende til mamma og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var jo bare 12 år..

 

Jeg koste meg hjemme sammen med mamma og vi fant på ting sammen. Gå turer og spille spill osv i helgene. Jeg var veldig snill mot mamma. Hun holdt meg unna pappa og jeg taket henne ved å hjelpe til mer hjemme (klesvask og sette på poteter osv) og jeg var veldig snill for at hun skulle "orke" hver helg uten noe fri. Slik holdt det på i et år. Men lykken varte ikke evig..

Da jeg var 13 kom den "slemme stefaren". Han tok det siste av trygghet jeg hadde- mamma. Mamma som hadde vært min trygge klippe i 2 år var ikke bare oss barna sin lenger. Vi måtte til pappa igjen. Han var blitt singel og hadde minste annenhver helg. Hver gang vi skulle til han var et mas. Vi hadde en liten søster som fikk sove på soverom (vi 3 andre ble plassert sammen. Gutt på 15, jenter på 13 og 11), vi fikk ikke gå på badet og skifte for der var minstemann (måtte skifte til natt tøy i stua så vi gikk på gangen etter tur og skiftet), hun fikk lørdagsgodt (han hadde ikke råd til dette til oss og vi var de som forstod hvorfor) og mange flere ting. Jeg klandret stefaren min for alt dette. HAN tok mammaen min. HAN ville ha mamma for seg selv noen helge og jeg måtte til pappa. HAN ødela hele idyllen min.

Jeg ble mer og mer sinna på alt og hvis jeg ville snakke med mamma om dette.... Da kom HAN og skulle være med å bestemme. Jeg fikk aldri fortalt mamma hva jeg følte. Da jeg var 15 kom barnevernet og ville hjelpe til. Hva gjorde de?? De flyttet meg til PAPPA!! Sinnet ble ennå større og til slutt var det ikke mye å gjøre. Jeg ble flyttet i fostehjem da jeg var 17. Så fort jeg ble 18 flyttet jeg ut derfra og sammen med kjæresten min. Jeg hadde ingen kontakt med foreldrene mine denne perioden og ikke før jeg "måtte" ringe og si de skulle bli besteforeldre. Da var det 3 år siden sist. Det gikk faktisk veldig bra med mamma. Jeg fikk besøk av henne og vi fikk ENDELIG snakket ut. Jeg fortalte henne hvordan jeg hadde følt det. Hun fortalte meg. Vi gråt og hulket og klemte og satt i mange timer. Mamma tok seg fri fra jobb (sykedeg) dagen etter. Endelig var vi mor og datter igjen selv om den "slemme stefaren" fortsatt var der.

I dag er vi en kjempesterk familie. Hadde ikke jeg og mamma tatt den kvelden, hadde jeg vært det som manglet i en "perfekt familie" sier mamma. Mammaen min er det jeg holder hardest fast ved i livet mitt ved siden av datteren min. De er blitt den store delen som forandret alt.

 

Mitt budskap?

1) La barn ha føllser og la de snakke om de. Slev om det er "skulle ønske mamma og pappa var kjærester", så er det noe barnet føler og man kan heller forklare at man skjønner det, men at det er prøvet og funnet som galt.

 

2) Ikke la barnet "miste" en forelder til deg for at du ønsker tid med mannen. Det er vondt å konkurrere med en voksen.

 

3) Ha regler, men la alltid barnet vite at dette er regler bioforelder er enig i, slik at barnet ikke tror det er kun du som bestemmer og at bioforeldre egentlig ikke er enig.

 

4) Ikke vær bare "stemoren med regler". Vær litt den "kule" som barnet kan anse som en venn, for venner er mer verdt enn steforeldre. Selvølgelig ikke bare moro moro, men det er slik at foreldre er foreldre, men DU kan være brytningen for barnet. DU kan bli en "friperson" (som i fristed) fra foreldre for barnet.

 

Det er i alle fall slik jeg prøver å gjøre det for mitt stebarn.

 

 

Må nevne at jeg ikke har mye kontakt på farsiden min i familien. Faren min er ikke interessert annet enn nåe han vil komme for gratis måltid en gang i mnd. Stefaren min er der ennå og vi kan snakke sammen og le sammen. Vi fant ut etter at ting hadde roet seg at vi hadde misforatått hverandre en del. Jeg føler at vi 3 barna er spesielle for han når han omtaler oss som datter og sønn overfor venner og hans familie. Det siste som mangler er at hans to døtre skal takle at vi er i "familie"

 

 

Ble langt dette gitt.. Håper noen orker å lese det da:-)

[mams31]

Jeg er så enig med deg! Særlig på siste punkt. Det er viktig å finne sitt eget fristed med stebarnet. Hvor det er muligheter for å snakke godt sammen, le og kose seg. Det har fungert best for meg som stemamma og er noe jeg har savnet mest hos min stemamma...