Hei, har hatt en diskusjon med mannen min..hva er deres plan B?

[endelig bolle i ovnen]

Dersom disse tre forsøkene ikke gir noe resultat... hva da? Hva vil dere gjøre ,og hva sier deres menn ? Må ærlig talt si at jeg dytter dette litt foran meg, og vil helst ikke tenke på dette...Men mannen min som er evig realist vil ha en hva om plan...Hva gjør vi om vi ikke kan bli foreldre på denne måten?Skal vi prøve mere, er det en mulighet å ville adoptere...eller skal vi bare prøve å glemme dette og pleie ekteskapet..Dette er vanskelig, så jeg vil gjerne ha innspill fra dere..

[Nergård]

Hei:)

 

Vi har også pratet mye frem og tilbake om dette.Ja, jeg vet det er utrolig vanskelig, og helt sykt at nettopp vi må tenke" hva gjør vi hvis ikke"

Mannen min ønsker, dersom det ikke går med tre forsøk,at skal vi prøve oss på sæddonor. Det var faktisk han selv som tok det opp og kom med forslaget.Han sier det er noe han virkelig vil,for da er det i allefall noe fra meg i barnet.

Han klarer ikke helt å tenke seg å måtte adoptere. Men jeg tror at dersom det er eneste alternativet synes han nåkk det er flott. Det er noe som må modnes i han.

 

Masse lykke til. Krysser fingre for dere.

[Egen-liten]

Jeg har heldigvis en mann som er med på denne prosessen selv om han har 3 barn fra før. Men det kan gjøre det litt vanskelig for meg om vi ikke lykkes, for sorgen over ikke å få barn må jeg bære selv. Er også redd for følelsen av nederlag. Men jeg må ha en plan B slik at jeg har noe å leve for ellers. Og plan C og D. Først en privat runde. Så kanskje være besøkshjem for et lite barn. Utdanne meg mer. Reise jorda rundt. Få årene til å gå til kroppen uansettt er for gammel.Ha! Vente på barnebarn... Adopsjon blir ikke aktuelt for han uansett og det respekterer jeg. Men viktigst for meg blir å ta vare på kjærligheten. Den betyr alt....

[Mari 75]

Jeg har hatt mange aborter og har fått beskjed av legen om at en dag sitter den, men når???? Har vært innstilt på at vi fortsetter i Danmark dersom vi ikke lykkes på 3 forsøk i Norge, men plutselig sa mannen min at han ikke hvet om han orker flere forsøk. Han synes det er helt forferdelig med alle abortene, tar det nesten verre enn meg:( Så nå er jeg inne i en prosess med å bearbeide han, så får vi se.............Han er åpen for adopsjon, men jeg er ikke helt der. Vil gjerne prøve litt til, for ønsker selvfølgelig egne barn. Med tiden som hjelp skal vi få det til.......

 

Klemz

[Kine71]

Heisann!

Vi skal starte med første runde icsi denne mnd. Har også tenkt at det kan være lurt å tenke igjennom hvor langt man ønsker å gå. Uansett så har vi snakket om adopsjon i flere år, før vi fant ut at det var et problem å få det til, og mannen min har sagt at vi kan gå rett på adopsjon om jeg ikke ønsker prøverør. Jeg har vært skeptisk til alle disse hormonrundene, men nå etter 4 runder Pergo så føler jeg at dette må vi prøve. Hvis det ikke blir noe resultat, så har vi i alle fall prøvd! Så om disse tre forsøkene i det offentlige ikke fører frem, blir det adopsjon her i gården:)

[endelig bolle i ovnen]

Ja, det er en merkelig tid vi er inne i ....Skulle nesten ønske at man hadde en krystallkule å se inn i, så hadde man kunnet spart seg for så mange tanker og bekymringer.... det blir jo fort at andre ting blir satt litt på vent når man er inne i prøverørsprosessen. For oss har ferien blitt satt litt på vent...og ønske om å bytte jobb. Tenker at den gamle arbeidsgiveren kanskje har litt mere forståelse for slikt fravær enn om man bytter jobb og begynner med mye fravær fra jobben....

[venter7]

Jeg synes også dette er veldig vanskelig! Jeg liker å planlegge og ha en plan B, som dere nevner. Men mannen min liker bedre å leve i nuet og konsentrere seg om det vi gjør her og nå. Tror ikke helt han forstår at jeg ønsker å legge en plan og vite hva vi skal gå for dersom dette ikke fungerer. Vi har pratet litt om det og han heller nok mer mot å prøve flere forsøk i det private før vi tenker adopsjon. Jeg, derimot, vet ikke om jegg vil utsette kroppen min for mer enn 3 forsøk. Kunne da godt tenke meg å starte en adopsjonsprosess. Det tar jo lang tid, så vil ikke vente for lenge. Men det å adoptere er jo og en veldig viktig beslutning som man må være to om.......må nok bare gi ham tid for modning. Bearbeider han litt med smådrypp innimellom;)

 

Hadde allikevel vært veldig fint å bare bestemme seg for at vi ønsker å gjøre det på den eller den måten fremover! Tror jeg hadde slappet mye bedre av da....usikkerheten er noe av det verste med hele denne prosessen!

 

 

[lita78ღ]

Dette her er jammen merkelig. Det virker som om menn og kvinner er veldig forskjellig på dette med plan B. Når jeg leser noen av innleggene over her er det akkurat som å lese om oss... Vi har fire forsøk bak oss, jeg har hele tiden hatt behov for tanken "hva gjør vi om vi ikke lykkes denne gangen?". Jeg har behov for en backup, jeg må vite at om vi ikke lykkes, så har vi en annen plan. Det gjør det lettere å håndtere negative forsøk....

Mannen min derimot, vil ikke snakke om plan B. Han er kun fokusert mot her og nå, og vil ikke tenke på plan B før det er nødvendig. Han forstår ikke helt at jeg må ha plan B for å kunne stå i forsøkene.

 

Jeg har begynt å tenke adopsjon. For mannen min er dette en helt fjern tanke, og ser ikke helt for seg det. Jeg synes det er vanskelig at han ikke er med på min plan B, men trøster meg med at det antakelig bare er en modningsprosess, som han bare ikke har behov for å starte på ennå...

[venter7]

Høres ut som om vi er i veldig lik situasjon ja, lita 78;) Tror det er litt typisk menn å være litt skeptiske i forhold til adopsjon. De trenger mer tid enn oss på å modnes der .....det har vel kanskje litt med vårt morsinstinkt som plutselig gjør seg veldig sterkt gjeldende når vi når en viss alder.

 

Nei, vi får bare bearbeide dem gradvis;)

[trenger Mirakel]

Hallo jenter,

 

Vi begynte IVF nr.1 i 2003 og nr.2 i 2004 men,begge var neg. svar. Da ble jeg veldig deprimert, sliten, sint etc. og vil ikke prøve igjen, etter det har jeg bestemt.

Etter 1år begynte jeg føle veldig tomhet i livet mitt, selv om vi hadde godt sammen. Da måtte vi legge alle kortene på bordet og, tenke litt framtids planer. Jeg var ikke klar forforsøk nr.3, så kommer planB og det er vel adopsjon!

Da var han ikke så veldig enig men, vi ble enig om å vent litt og bearbeide den tanken.

Det tok nesten et helt år for oss før han sa JA til adopsjon:)

ca. 1/2 år siden fikk godkjenning fra Bufa.

Nå venter vi.... dette kommer til å ta 1-2 år til, før vi får høre fra et barn som venter..)

 

Nå har jeg lyst til å prøve IVF nr.3 i August. Har fått litt god energi og positivt tanker ...

 

Hvem av de kommer først? Håper at God har en del mirakeler til meg;)Nå er jeg veldig spent:))

 

A women can do anything if she really wants it.....

 

Klem

[venter7]

Høres godt ut å være i gang med adopsjon! ¨Men er det lov å forsøke IVF i en adopsjonsprosess? Jeg har tenkt det samme...at det kan være ok å starte en adopsjonsprosess og kanskje prøve selv i mellomtiden, evt.IVF. Men trodde det var regler på slikt...?

[maria isabell]

adopsjon,kjempeflott..husk at det er 18 måter å få barn på..sæd donor,eggdonor? surogatmor...osv:)

[Mamma til 2 søte jenter]

Vi har snakket endel om det og har tenkt å prøve disse 3 gangene i det offentlige. Vi har bestemt oss for å prøve å innstille oss på at det "kun" blir jenta vår som vi nå har, hvis det ikke går på disse 3 forsøkene. Men det kommer nok også (dessverre) an på øknomien på det tidspunktet. Nå arvet jeg en del penger som vi ikke hadde regnet med - og det er derfor vi nå skal prøve. Ellers hadde vi nok ikke hatt råd til prøverør i det hele tatt, iallefall ikke slik økonomien er nå.

 

Men jeg prøver å tenke positivt at hvis det ikke skulle gå så får vi råd til mer opplevelser, mer reising osv som vi nok ikke har råd til om vi får en til. MEN det høyeste ønske er selvsagt å få et barn til! Ingenting kan gå over det.

[trenger Mirakel]

vel,egentlig er det ikke lov men, jeg har alltid ønsket meg barn uansett om det er min egen eller adoptert.

Dere kan snakke med fast legen deres og høre om dere vil prøve adopsjon.Trenger ikke å si dere vil prøve siste forsøk.(kan man jo si at du orker ikke mer forsøk fx.)

 

Da er det dere som må kontakte et av de adopsjon forumet og registere der. Etter det må dere melde til kommune og, da får dere mass forskjellige papirer, et av de er et legeerklæring. Så lenge lege skriver en av dere har vaskelighet med å få barn, så går det ok.

 

Adopsjon process er minst 4 år process dessverre.

 

Derfor måtte jeg bare sette i gang. Du kan jo sette pause hvis du blir gravid og, fortsette når barna er 8-9 måneder eller 1år ...

 

Det er jo ikke noe galt å hjelpe et barn som trenger foreldere ??

 

Jeg har hørt mange historier om noen har hentet barn mens hun var gravid.Mange har gjort akkurat samme måten som jeg gjør nå..

 

Jeg vil anbefale deg å starte processen samtidig, hvis du virkerlig vil dette.

 

Klem

 

[trenger Mirakel]

Det er helt riktig Maria men, det er jo mange ting jeg tenke:

Om jeg orker..?

Om vi har nok økonomi til å reise og prøve ting som ikke er lov i Norge..?

Om jobben min passer til å så mye fri..?

Om mannen min er med på alt?

 

Ellers jeg må være stein rik dame som ønsker barn?

Da går odds'ene på alle veier skjønner du:)

 

Klem

 

 

[♥ DAME]

Vi har ingen barn fra før, så vi er så babysyk som det går an å bli

 

Vi har lyst å prøve så lenge det går og har råd til. Må også lytte til kroppen, det tar jo på dette her, spesielt hvis man får negativt resultat hele tiden, eller verre, at man mister

 

Vi har også snakket om adopsjon, så vi får bare vente å se hva som skjer.

 

Som Erna Solberg sier; Det er ingen menneskerett å få barn.

Og JEG sier; Det er heller ingen rettferdighet i hvem det er som får barn!

[MK73]

Tja... Mulig vi tar 1-2 forsøk privat, det er vi ikke helt ferdig-diskutert på enda. Etter at vi gir opp IVF (og ikke har fått barn) blir det uansett adopsjon, det har vi diskutert og det er vi enige om :-)

 

Når det gjelder adopsjon og assistert befruktning, så er det riktig at det ikke er lov å kjøre prosessene i parallell. Man må bekrefte at man ikke lenger driver aktivt med egne forsøk når man er i godkjenningsprosess for adopsjon. Jeg synes også at det er frustrerende, spesielt når vi vet at det tar så utrolig lang til å adoptere for oss som bor i Norge - men når reglene er slik, så er det slik. Jeg tror ikke jeg med god samvittighet kan lyve om det. Dessuten synes jeg det er stor forskjell på at man evt blir gravid på egen hånd mens man er i adopsjonsprosess (spesielt etter å ha prøvd i mange år, inkl ass befruktning, uten å lykkes) og det å holde på med IVF samtidig som man er i adopsjonsprosess. Fpr meg er det atskillig mer "aktivt" å gjennomgå IVF enn å ha sex uten prevensjon med en partner man ikke har blitt gravid med på mange års prøving.

 

Uansett ønsker jeg dere lykke til alle sammen, og håper dere får det dere ønsker dere :-)