Gå til innhold

Gravid! Jippi????


traktorbabe

Anbefalte innlegg

Hei!

Fant ut at jeg var gravid for 3 uker siden, og er nå 11 uker på vei. Det var ikke spesielt planlagt, men heller ikke helt uventet:) Vi hadde holdningen at det blir hvis det blir, og blir det ikke, så er det helt i orden det også. Hverken jeg eller samboeren har særlig babydilla egentlig, men nå som jeg først er gravid, så skal vi selvsagt gå 100% inn for oppgaven, og begge tror at det vil bli fint å bli tre. Vi er 33 og 32 år, har et stabilt og godt forhold, har gode jobber, og bor på et veldig barnevennlig sted. Så forholdene skal være tilstede for at dette skal gå bra vil jeg tro.

Det som gnager er at jeg føler at jeg burde ha vært helt i ekstase nå, og gleda med veldig over graviditeten! Når jeg forteller det til venner og familie så blir jeg overøst med gratulasjoner og hvor stor stas det er at jeg skal ha barn. Noen får tårer i øynene, og en tante av meg klemte meg og strøk meg over magen. Veldig hyggelig at folk reagerer så positivt egentlig, men hvorfor er ikke jeg selv like ekstatisk over dette her? Blir nesten litt ekkelt i slike situajoner, og jeg kvier meg for å fortelle det til fler. Ikke det at jeg ser helsvart på det, men jeg føler jeg ikke gleder meg så mye som folk forventer at jeg skal gjøre. Tror innimellom jeg vil bli en ubrukelig mor, og tanken på meg selv som nybakt mor er totalt uvirkelig. Det er liksom ikke meg. Men jeg prøver å stole på at naturen er innordnet slik at morfølelsen dukker opp, og at til og med jeg kan klare å ta meg av et lite barn.

Er det flere som meg, eller er det alle som er fra seg av lykke når de er gravide?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei!

Selv om dette er både planlagt og ønsket, tror jeg ikke det helt har gått opp for meg ennå..

Sitter med litt samme følelsen som deg, selv om jeg er veldig glad i barn, klarer jeg ikke helt å se for meg megselv som mor...

Satser på at det blir bedre når magen kommer, eller når vi har fått høre hjertelyd... Eller i alle fall på ultralyden i uke 18 (er like langt på vei som deg nå) :o)

Det ordner seg nok :o)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er ikke alene!

Jeg har det samme måten.... er snart 11 uke på vei og har ikke fortalt det til noen enda. Kvier meg på samme måte som du sier, fordi jeg vet andre kommer til å bli mer glad enn jeg er selv!

Ekkel følelse.... og har til og med vært inne på tanken at abort kanskje er best... at jeg ikke kommer til å takle det osv.

 

Prøver å trøste meg med at søskenbarnet mitt er heller ikke den typiske mammatypen, og hun koser seg med sønnen sin, samtidig som hun ikke er sånn dulle dulle snakke bare om baby berte! :-) Noe jeg egentlig synst er ganske ok!

 

Hun sa at morsfølelsen kom når barnet var i armene hennes:-)

 

Klem fra meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke den typen som blir helt elektrisk av at mulig, visst er jeg glad for å være gravid men jeg går ikke rundt å jubler. Dette er mitt 4. barn og jeg har hatt samme følelser i hvert svangerskap. Klarer ikke å gå rundt å si det til alle for det føles så merkelig. Med de to siste barn sier alle at jeg ikke kan befolke verden alene (mannen har to fra før så dette blir nr 6) Dette sårer jo selvsagt veldig.

 

Jeg er en veldig god og flink god mamma og barna elsker meg og jeg dem. Og hver gang jeg har blitt gravid så er jeg like glad og gleder meg til barnet kommer men det er noen som tydligvis gleder seg mere enn meg og jeg har valgt å følge mine egne følelser og ikke undre over om jeg er bra nok eller ikke.

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...