Pappa

[EneStående mamma ;-)]

Min sønn på 2,5 år har de siste dagene begynt å si veldig mye pappa. Under middagen i dag sa han pappa til meg. Jeg svarte "jeg er mamma". -skulle jeg ha sagt noe mer? Det er tydelig at han funderer litt omkring pappa om dagen.

Siden han var ca 2 år, har han skilt på pappa'n og mamma'n til barna i barnehagen, og han hadde en liten periode for noen måneder siden hvor han så på familiebilder, pekte på onkel og sa "min pappa". Den gang sa jeg "Du har ingen pappa lille venn".

Jeg vil være åpen om hvordan han har blitt til, men kjenner at det er litt vanskelig å finne en god måte og si det på. -Han er jo så liten enda. Har tenkt at det er mest riktig å svare på ting når han kommer inn på temaet, men må innrømme at jeg enda ikke har vært forberedt på å gi et "godt svar". Er han stor nok til at jeg kan sette meg ned i morgen eller en annen dag og fortelle at lille venn, lurer du på hvorfor du ikke har noen pappa? Mamma hadde ingen mann, så hun fikk hjelp av en lege til å få sitt høyeste ønske oppfylt....... (selvfølgelig med litt andre ord - noe jeg også synes er en utfordring å finne)

Noen erfaringer / gode forslag?

[pluss71]

Jeg har fortalt datteren min hele historien om hvordan hun ble til, og hvorfor, siden hun var ett eller halvannet år kanskje - i alle fall lenge før hun skjønte en tiendedel av det hele... min erfaring er at barn setter pris på at man forteller dem ting, selv om de ikke skjønner det man forteller. Jeg synes også på den måten at jeg får "trening" i hvordan jeg forteller historien om hvordan hun ble til, og for hver gang vi snakker om det, skjønner hun litt mer av det hele. Det er jo vanskelig å vite hva som er den "beste" måten å gjøre ting på, men min mening er at det uansett ikke er skadelig for dem å høre sanneten, selv om de ikke skjønner det fullt og helt før om mange år... hun har også hørt at jeg har snakket åpent om dette med andre voksne, når hun har vært til stede, og for henne er det en helt naturlig ting nå. Hun virker nesten stolt over det hele, når hun snakker med andre barn og forteller at hun bare har mamma :-)

 

En jeg snakket med som skulle adoptere barn fra et annet land, hadde på et kurs i forkant av dette fått vite at det beste for barnet var om det ikke kunne huske den dagen det fikk vite at det var adoptert... det betyr at man i alle fall bør begynne å fortelle det før barnet er 3 år, for da vil det oppleves som noe som det alltid har visst og ikke noe som ble skjult og så plutselig en dag fortalt til dem.

 

Men det kan jo være andre meninger om dette altså...

["charlie"]

syns det pluss71 sier høres fornuftig ut.

 

samtidig skal man ikke gjøre et for stort nummer av det, da signaliserer man det motsatte av det man sier med munnen. voksne har lett for å komme med et helt foredrag når barn stiller et enkelt spørsmål.

 

har hatt mye glede av å lese litt på den lenken som er lagt ut fra donor parenting network eller hva det het (den ligger både på donoregg/æd og på donorforeldre). der er det sitater av barn og unge med donorforeldre også. bla en "donorjente" som sa at hun var drittlei av å høre at hun var "spesiell" - hun ville bare være normal!!

 

jeg syns det er viktig å peke på alle barna mine HAR:

 

du har ikke pappa. du har mamma, søsken, 2 tanter ,1 onkel, 4 kusiner, en mormor, en morfar, du har.... osv.

[pluss71]

Vi snakker også mest om det datteren min HAR... det gjør hun selv også i barnehagen, hører jeg... og der er nok den store stjernen at hun har katt...:-)

[EneStående mamma ;-)]

Takk til dere begge. Det er så godt å få noen andres tanker. Det er sikkert lurt å snakke om det tidlig, men grunnen til at jeg ikke har gjort det, er et jeg er redd det skal bli et 'mas' og en overfokusering. Jeg kan jo kanskje forsøke å gjøre det til en liten fortelling ;-)

[pluss71]

Jeg skjønner dette med mas og fokus... at man ikke vil presse gjennom samtaler om det hele tiden. Og det er et viktig poeng. Jeg har ikke opplevd at det har blitt sånn når vi har snakket om det. Tror kanskje det er måten man snakker om det på. Jeg har gjort det veldig dagligdags liksom, ikke sånn "nå skal vi sette oss ned og snakke om noe alvorlig", men mer når det passer... og vi snakker ikke om alt sammen hver gang heller. Men nå har jeg laget en bok om hvordan datteren min ble til, med bilder og tegninger og hele historien fortalt som et slags eventyr, så vi har jo stort sett snakket ordentlig om det de gangene hun vil at vi skal lese i den boken. Og de fleste unger elsker å høre historier om da de var babyer og sånt, så jenten min kommer ofte med den boken og vil at vi skal lese om hvordan hun ble til :-)

[Anonym bruker]

Så fint det var å lese dette her!

[EneStående mamma ;-)]

For en god ide med bok!

Jeg har vært litt av nettet et par uker. Hadde en MA for ca to uker siden. Var i uke 10, men frøet var bare et par mm stort. Det har gått greit, har vært hjemme fra jobb kun en dag. Har vært ganske sliten, så måtte fortelle det til sjefen, slik at jeg kunne få litt avlastning og ta litt kortere dager i en ekstremt stresset jobbsituasjon - taklet ikke det helt i denne situasjonen. Humøret er litt labert for tiden, men det kommer seg vel igjen. - Det går i hvertfall greit på dagtid når jeg har noe å drive med, og når min herlige sønn er i nærheten ;-)

[Tjorven1]

Hei EneStående mamma.

 

Så trist å høre at du også har hatt en ma. Jeg har også hatt det nå.

 

Hadde en SA i januar der jeg ikke kunne ta ut noen sykedager. Ventet over en syklus og ble gravid igjen. Følte at kroppen aldri kom seg på topp igjen.

 

Men hadde nå en MA, og NÅ har jeg hørt på legen å tatt ut sykemelding en uke... Jeg skulle gjort det første gangen. Som legen min sa, det er en grunn til at "alle" leger er lært opp til at en trenger en uke sykemelding etter en abort. Det er IKKE tilfeldig.

 

Nå skal jeg på sykehuset på mandag å få "pillen" og da blir det en uke til. Jeg er så sliten og nede i kjelleren etter to graviditeter og aborter, så nå for bare jobben/kunder bare si hva de vil, jeg orker ikke å bry meg. Nå skal kroppen lades helt før jeg går i gang med nye forsøk.

 

Lykke til - og ta vare på deg selv

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært barn oppi det å ikke ha kontakt med den biologiske pappaen i min oppvekst. Jeg har imidlertid hatt en annen mannsperson som etterhvert ble min pappa. Gjennom oppveksten ble det snakket lite om hva som hadde skjedd, og jeg skjønner forsåvidt mine nåværende foreldre at dette har vært vanskelig for dem. Men det føltes vondt for meg å ikke få snakke om det. Likevel har jeg alltid visst om det, og det er jeg glad for.

 

På videregående fikk jeg høre om en som fikk vite han var adoptert og vokst opp med adoptivfar - dette fikk han vite på 18-års dagen, når han samtidig arvet sin biologiske far. Dette kom som et sjokk på han, og han reagerte med å banke opp sin adoptivfar, med det følge at han ble kastet ut hjemmefra. Det er for meg et eksempel på at det aldri er godt å holde noe hemmelig.