Er det noen som kjenner seg igjen her....?

[Sofiegullet&LilleSpire]

Jeg er da en jente som er 19 år og gravid, har nettopp funnet det ut og det er ikke planlagt... Kjæresten min er enda ikke klar sier han, men han er her for meg uansett hva jeg velger. Men vet han syns jeg burde ta abort. Egentlig er jeg helt imot abort, men da jeg fant ut at jeg var gravid, ble jeg bare helt totalt forvirra... Har enda ikke skjønt det tror jeg.... er 6+2 tror jeg, hvertfall i beregning av forrige mens, men kan hende det ikke stemmer siden jeg egentli går på p-piller...

 

Er det noen som har vært, eller er i samme situasjon?

[Mamma mjaua]

ja! jeg kjenner meg så godt igjen!

jeg er også 19 år. fant ut i slutten av desember at jeg var gravid enda jeg gikk på ppiller. kjæresten min er to år eldre, og sa det var fortidlig, at han ville vente med å få barn, men at det var mitt valg, og ville støtte meg uansett.

jeg valgte å beholde, ettersom det var veldig vanskelig for meg å ta abort.

er 19+3 i dag i følge ultralydtermin, og vi gleder oss begge veldig.

 

jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. jeg sluttet med ppiller, fordi jeg ville få mensen før nyttårsaften, og begynne igjen etter mensen, men den kom aldri, og etter en uke tok jeg en positiv test. var i veldig sjokk. beynte å gråte og sendte sms til typen om at jeg var gravid (gråt så mye at jeg ikke klarte å snakke i tlf).

 

det som er vanskelig her er at det ikke er noen fasit på hva man burde gjøre. begge deler har med seg fordeler og ulemper. Og det er kjempebra at du har en så bra kjæreste som er der for deg uansett hva du velger. Det er kjempeviktig!

 

lykke til uansett hva du velger, det finnes ikke noe rett og galt valg når det gjelder dette, så igjen: MASSE LYKKE TIL!

[Randi86*Salt og Pepper']

Jeg ble selv gravid på pilla når jeg var 18 år gammel med førsta.

Min samboer var heller ikke klar (han var 22 da) og sa at valget var mitt han støttet meg uansett men han ønsket abort pga vi ikke var klar, jeg gikk skole o.l..

Jeg valgte og beholde fordi jeg ikke tror jeg hadde taklet en abort i ettertid, noe min samboer hedigvis forstod veldig godt.

I dag har vi ei på rett over 2 år og sambo forguder henne og omvendt, og han har sagt så mangen ganger i ettertid at han angrer på at han ville jeg skulle ta abort, men det var letteste utvei følte han, men når vi fant ut at jeg atter engang var blitt gravid på prevensjon jeg er fortsatt student, skulle gå ut som lærling etter jul, jeg var kjempe fortvila og gråt og viste ikke hva jeg skulle gjøre mens sambo begynte og tenke på navn vi skulle bruke..

Så du må gjøre det du føles rett for deg, ikke la andre sine meninger spille inn på valget ditt for det er din kropp som skal gjennomgå noe, om det er en abort eller et svangerskap så er det du som skal gå gjennom det fysisk..

Og siden du har en samboer som sier han støtter deg uansett hva så er du jo veldig heldig der, ikke alle har det..

Uansett valg du tar så vær sikker på at det er rett valg for DEG..

Men en ting er hvertfall sikkert og det er at om du beholder så kommer dere ikke til og angre :-)

 

Lykke til med valget ditt, og husk valget er DITT ingen andre sitt...

[2prins1prinsesse+bøllefrø]

ble gravid selv da jeg var 19!! var en katastrofe for samboer på den tiden, passet ikke å ville ikke ha barn!! han beskyldte meg for å ødelegge livet hans å ville ta selvmord om jeg beholdt det! men jeg sa at dette barnet er like ekte å elsket for meg nå som det ville være når det kom ut! sa at han ikke trengte å være en del av det, ville ikke forlange noe som helst av han! men abort er uaktuelt! det er mitt barn og jeg ville beholde det! å nå i ettertid så skammer samboeren seg over sin reaksjon å elsker sønnen sin mer enn noe annet! å her sitter vi å venter lillesøster til gutten vår!! så skjønner godt åssen du har det! er forferdelig å alt er bare kaos! men jeg tenkte at dette faktisk er min kropp,mitt liv å mitt barn!det blir tøft i begynnelsen,men det er verdt det! jeg ville ikke sitte å tenke i ettertid at jeg har valgt bort barnet mitt fordi det var den "letteste" løsningen, å det bare ikke passet! kunne jo få flere barn,men det blir aldri det samme barnet!! så for meg var valget "lett" !! synes du skal tenke på hva du vil med ditt liv,uasett hva utfallet blir! hva som er riktig for deg å ikke samboeren din!

ønsker deg lykke til

 

 

[Gjest]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igen i din situasjon, snuppa! Jeg ble gravid da jeg var 17 år, og hadde da vært sammen med typen min i nesten 4 år. dette var ikke planlagt, men skjer det så skjer det, ikke sant..og det er jo ikke noen andres feil enn vår eges.. men anyways.. typen min insisterte på at jeg skulle ta abort, for han var ikke klar for å bli pappa, og var veldig redd for alt ansvart osv osv.. så jeg gikk til legen, bestilte time til abort, fordi HAN ville det, jeg er strengt imot abort, og synes det er akkurat som å ta ett liv.. men, jeg følte at jeg ikke hadde annet valg, siden han da ville gått fra meg, viss jeg IKKE gjorde det.. så når timen var bestilt, ble jo typen fornøyd, mens jeg på en måte da satt igjen med svarteper, for uansett hvordan du vrir og vender på det, så er det jenta som sitter igjen med alle følelsene og kanskje kommer til å sliten veldig med en utført abort.. men uansett..tilbake til historien:Phehe:) dagene gikk, og jeg måtte til gyn. for sjekk før jeg kunne ta selve aborten, da jeg kom dit, tok de ultraly osv, og jeg fikk en hel masse informasjon, og en tablett, som jeg skulle putte laaangt oppi "herligheten" min, kl.22.00, kvelden før jeg skulle ned på sykehuset for aborten... da var jeg nesten 3 mnd på vei.. så ting hastet..jeg gikk å gruet meg hele dagen, for på kvelden, etter tab. hadde blitt tatt, var det ingen vei tilbake.. klokka blei 21.50, og i DET øyeblikket ombestemte jeg meg.. hehe, jeg ville vel ikke ta abort, og jeg bestemte meg for å drite langt i hva min type mente, dette var MITT valg, og jeg bestemte meg for å IKKE ta abort. Da ble det jo selvfølgelig ett kjempe styr, mye att og fram med krangling og diskutering, som forventa selvfølgelig.. men jeg sto på mitt! gikk til legen neste dag, og fortelte at jeg hadde ombestemt meg, og ho bestilte time til jordmor for meg, og, trooo meg, første besøket mitt hos den jordmora, var mitt livs største øyeblikk.. jeg fikk høre baby'n min sine hjerteslag.. det er helt uvirkelig, samtidig som alt plutselig blir veldig virkelig, det er liksom første ordentlige beviset, på at noe faktisk lever og vokser inne i magen din! helt utrolig.. og neste mnd gikk kjempe fort.. fikk handlet alt utstyret jeg trengte osv.. gjorde alt på egenhånd, for typen min ombestemte seg ikke.. han var ikke med på noenting, ikke handling av ting, ingen kontroller hos jordmor..ikke noe som helst, selv om vi fortsatt var sammen, OG bodde sammen..til og med dagen jeg skulle inn på sykehuset og føde, turte han ikke kjøre meg engang..måtte få pappa'n min til å kjøre nedover.. typen kom etter i egen bil..idioten.. fødselen gjorde jeg oxo helt på egen hånd, HAN satt i gangen..

 

en mnd etter min sønn, Mathias ble født, gikk typen fra oss. etter det har vi vært helt alene, nå er mathis snart ett år, fyller i april:) og alt går kjempe fint, det er ikke så vanskelig å være alenemor som alle vil ha det til, selvfølgelig er det tungt til tider, lite fritid osv, men man klarer seg fint!

 

Nå er jeg snart 19år, og nå har jeg endelig funnet mannen i mitt liv, og han er en kjempe god reserve-pappa for Mathias,vi bor sammen og skal forlove oss, og venter ett lite nurk i november engang:)

 

Håper min historie kan ha vært til litt hjelp for deg.. bare husk alltid at det er DITT eget valg, HAN har ingenting han skulle ha bestemt! det er helt og holdent din avgjørelse, håper du finner det ut litt tidligere enn meg:)

 

Hilsen mamma_til_snart_2:)

 

 

[Gjest]

Akkurat sånn satt typen min å snakket til meg også, da var jeg 17 og gravid, og han 21.. Og det var faktisk JEG som var yngst, som faktisk var eldst og tok en voksen avgjørelse, og lever fortsatt etter den:) er nå snart 19år, og har en sønn på ett år i april, og venter en liten til i november:)

 

DET ER ALLTID VÅRT VALG!!