Hva skal jeg gjøre ? Vinglete.

[Anonym bruker]

Hei !

 

Er blitt så veldig vinglete. Er et år siden jeg fikk en dødfødt baby ( andre svangerskap ). I første svangerskap hadde jeg alvorlig svangerskapsforgiftning og fikk en prematurfødt baby, som er frisk krabat på 5.

Slet med valget om jeg og mannen ville prøve å få nr 2 etter sv.skap nr 1. Vi prøvde igjen og fikk en dødfødt baby. Dette var uflaks sa legene og det var liten sjans for at detteskulle skje igjen.

Jeg har pcos. Er så i tvil om jeg tør å prøve for 3. gang. Ønsker meg et barn til noen dager og så ønsker jeg det ikke noen andre dager. Tenker at jeg ikke er så god en mor og slikt... Kanskje en mening med at jeg ikke klarer å bli gravid uten tabelett kur osv.. Jeg tenker ofte at det er en farlig verden vi lever i og er veldig redd for pedofile skal ta min 5 åring. Har mange tanker om alt som er farlig. Tenker på om 5 åringen blir narkoman når den blir stor og slike fæle ting. Har egentlig mista livsgnisten. Hva som morer meg vet jeg ikke lenger. Gjør ting i hverdagen fordi jeg må.

Vil helst bare være hjemme med 5 åringen og finne på ting som han synes er gøy. Føler angst også.

Lurer på om det hadde blitt bedre om jeg ble gravid. Men jeg er redd for dødfødsel og det å få en funksjonshemmet unge osv.

 

Grublus

[Anonym bruker]

Å nei, det må være så forferdelig vondt å oppleve å miste barnet en har båret på i 9 måneder! Og det å få et prematurt barn er jo også en lang smerte. Heldigvis er han pigg nå! :-)

 

Jeg tror du er en god mor, jeg, fordi du skriver at du liker å gjøre ting sammen med sønnen din, og det er en superviktig og positiv ting! Og det å bekymre seg er også en måte å vise omsorg på. Men så er det om å gjøre, da, å balansere denne bekymringen. Det krever trening. Du må øve på å skyve bort de destruktive tankene, og fokusere på å forhindre de farene DU er i stand til å forhindre. Hvilke farer er reelle? Fokuser på dem.

 

Og du, dette er ikke 1800-tallet, ingen tror på den straffende gud som ikke unner deg et friskt barn! At ikke du fortjener det er bare, bare tull!!! Det er ikke din skyld at dette er skjedd, og det sa jo legen også..

 

Men å si det for meg er jo lett, men om du kan føle det som en sannhet en dag er noe annet. Jeg tror du trenger å få hjelp til det. Får en ikke noen slags oppfølging om en opplever slik ting? Jeg tror du ville hatt godt at å snakke med en som veit å si de rette tinga. :-)

 

Og til da: jeg håper du får et frisk lykkelig lite barn en gang, men må desverre si at jeg ikke tror at det er rett vei å gå om du blir gravid nå fordi du tror det vil gjøre deg glad igjen. Tenk for en skuffelse det vil bli om du ikke automatisk blir glad, da? Ikke så hyggelig for barnet å være den med ansvaret for at mor skal bli lykkelig.. Sorry, håper ikke å si dette gjør ting verre, virkelig! Men vent litt med å få et barn til, finn ut hva DU liker å gjøre, bygg om selvrespekten, kutt ut den ødeleggende "overtroen" på at du ikke fortjener lykke, og SÅ: prøv igjen..

 

Lykke, lykke til!

Klem