Panikk for tiden som går?

[Anonym bruker]

Kjenner panikke tar meg snart, eller noe psykiskt som plager meg. Har bare en mnd igjen av permisjonen min. Og jeg kjenner dette sliter meg ut rent psykiskt. Har gruet meg i mange mnd, og nesten tellet dagene. Vil ikke legge meg for da er ennda en dag gått. Har ingen jobb å gå til når jeg er ferdig med permisjonen så jeg må melde meg arbeidsledig, men jeg får ikke noe motivasjon til å søke på noe som helst. Savner den første babytiden så, selv om d er kjempegøy nå som tulla er 7 mnd. Men jeg føler jeg mister en del av d når jeg må ut i arbeid. Vil ikke hun skal bli større nå. For da blir d nærmere dagen jeg må ut i arbeid. Vi storkoser oss hjemme om dagene og dagen kunne ha vært dobbel så lang.

 

Tviholder på babytia.... har ennå masse klær som er alt for smått til henne, ligger ennå i kommoden, kurven som hun sov i er forliten, men har den ennå i stuen. Kjenner tårene presser på.... Er dette normalt??? Eller sliter jeg? Kjenner panikken tar meg snart. Tanken på å være sammen med gullet i bare noen timer pr. dag får meg til å grøsse, blir rett og slett kvalm.

[Anonym bruker]

Å, kjenner meg så sinnsykt godt igjen! Teller også på ukene til permisjonen er over, og er veldig veldig misunnelig på de jeg kjenner som skal få baby nå til sommeren. Vi har hatt en fantastisk permisjonstid der vi har kost oss MAX sammen, og det kommer til å bli tungt å levere han i barnehagen når den tid kommer. Men det jeg gruer meg aller mest til, er å starte i jobb. Har aldri arbeidet før, var ferdig utdannet student nå i vår, og det er en helt ny epoke i livet mitt som starter nå. Har prestasjonsangst og er redd for å feile. Men samtidig gleder jeg meg litt og...vanskelig å forklare. Gleder meg til jeg er kommet inn i rutinene, og er trygg i det arbeidet jeg skal ut i. Så kjenner meg veldig igjen i det du skriver, det eneste jeg kan skrive er at du må nyte tiden her og nå, selv om den går så alt for fort, så skal du se at det dukker opp en jobb til deg også =)

 

Jeg trøster meg med at vi vil ha flere barn, og om vi er så heldige at vi får det til får vi en ny permisjonstid hjemme med en liten baby =) Lykke til!

[Anonym bruker]

PS: For min del har det hjulpet litt å fått en jobb, slik jeg vet hva som skal skje til høsten. Det var verre da jeg gikk i uvisshet om hva/hvor/når jeg skulle jobbe. Så kan være det hjelper litt om du bare hopper i det, og begynner å søke etter jobb nå? Hvor lenge skal du gå hjemme? Jeg skal i arbeid fra 1. august av, så har noen herlige sommermåneder foran meg med lillegutt! =)

[Anonym bruker]

Det er helt naturlig for meg i alle fall, å ha det slik som deg. Veldig glad jeg er uføretrygdet akkurat nå! Trøst deg med at selv om du melder deg arbeidsledig så kommer de ikke med jobb til deg første uka. Det kan ta måneder om ikke år. Og hvis du kommer på intervju og ikke vil ha jobben er det bare å gjøre et dårlig inntrykk.! Selv følte jeg ikke for å sette bort de eldste barna mine før de var nærmere to år.

 

Gå hjemme til du føler det er greit for deg å sette barnet i barnehage!

[Anonym bruker]

"Og hvis du kommer på intervju og ikke vil ha jobben er det bare å gjøre et dårlig inntrykk.! "

 

Imponert over holdningene dine...

[Anonym bruker]

Her kommer barnet i første rekke... det er min holdning!! Synd at dine kommer på annenplass i hos deg...stakkars små...

[Anonym bruker]

Skal egentlig bynne på jobb igjen om en mnd. Og her er d ikke mye å velge i så jeg havner vel i et vikariat av en møkka jobb. Penger må vi ha uannsett så her har jeg egentlig ikke noe valg når d gjelder jobb.