Downs og senabort. Ikke les hvis du har abortert pga downs.

[Anonym bruker]

Jeg er klar over at mange som har Downs også kan ha hjertefeil og andre tilleggs handikap. Men å ha Downs er jo ingen sykdom. Noen får førerkort, samboere egen leilighet, jobb. Jeg husker Marte som hadde downssyndrom intervjuet statsministeren om abort og Downs. Kan vi virkelig rettferdiggjøre å ta vekk disse barna etter 12 uke? Jeg ønsker ikke å lage dårlig samvittighet blandt de som allerede har tatt abort, men å skape debatt om nettopp denne gruppen kan skjaltes ut på grunn av deres xtra kromosom. Er det der vi trekker den nedre grensen i vårt samfunn. Noen samfunn aksepterer abort på grunn av kjønn. Det er vi nok alle enige om at er grusomt. Men jeg får litt andre verdenskrigs gufs over ryggen med å tenke på at vi utrydder denne gruppen. Legger ikke skylden på kvinnene, men samfunnet.

[Anonym bruker]

Martes videodagbok

 

 

Marte (24) kom til NRK med en bunke videokassetter og en liste med folk hun ville intervjue. Hun ville ha hjelp til å lage denne dokumentaren for å finne ut hvorfor folk bare ser hennes handikap og ikke henne, for den hun er.

 

Gjennom Martes videodagbok får vi et tankevekkende møte med hennes opplevelse av samfunnet, og gjennom intervjuer leter hun etter svar på hva problemet med Downs syndrom egentlig er.

 

Marte retter sine spørsmål helt til topps, og får statsminister Jens Stoltenberg på banen i sin kamp for et mer inkluderende samfunn. - Det er helt absurd! Tenk å intervjue en statsminister, sier hun.

 

Vil bli skuespiller

Marte har egen leilighet i Oslo, og lever og drømmer som andre jenter på hennes alder. Hun har fått beskjed om at hun bør være fornøyd med å være trygdet, men Marte vil bli skuespiller og vil følge sine drømmer. Hun har allerede spilt hovedrollen som Askepott på Torshovteateret og ønsker å ta skuespillerutdannelse. Det er ikke så enkelt. En av Oslos skoler nektet henne til og med å komme på opptaksprøve, selv om denne er åpen for ”alle”. Marte føler seg diskriminert, men har talent, vilje og støtte i miljøet. Hun gir seg ikke.

 

For Marte er det uforståelig at hun ikke kan bli sett ut fra hva hun vil og kan. Et lite kromosom står i veien for en vanlig jente. Et kromosom som gjør at de aller fleste som henne blir valgt bort lenge før de har kommet til verden.

 

- Jeg er ikke Marte med Downs syndrom. Jeg er bare Marte, sier Marte

[Miss Misantrop]

Jeg husker også dokumentaren om Marte. Jeg er nå i uke 14 og om ca en måned skal jeg som de fleste andre kvinner til ordinær ul. Jeg har gått mange runder med meg selv. Vil jeg virkelig vite om barnet mitt har downs? Vil ikke den kunnskapen tvinge meg til å handle? Gjøre meg for bekymret og ulykkelig i forkant. Kommer omgivelsene mine til å presse meg. Spørsmålene er mange. Jeg vet at det er tungt å ha barn som krever ekstra hjelp. Min tanke er at jenta eller gutten min med downs aldri blir narkoman. Det å få et narkomant barn er nemlig min største frykt. Jeg vet helt ærligtalt ikke om jeg ville valgt en senabort eller ikke. Jeg velger å tro at jeg ikke hadde gjort det. Ville jeg kunne sett Marte i øynene etter å ha abortert et barn med downs... Man kan nok ikke personifisere det sånn. Man må vel kun se det ut i fra eget liv.

[Anonym bruker]

Jeg mener at så lenge man har livskvalitet (noe mange downs-barn og barn med andre typer syndroms-diagnoser har),bør man få lov til å leve opp. Skulle verden vært perfekt hadde ikke disse barna blitt skapt, de har nok også sin plass her i verden. Vil samtidig understreke at dette er min helt private mening, og ikke noe jeg ville prøve å dytte på andre. Alle mennesker er forskjellige og dette respekterer jeg 100 %, noen ser seg dessverre nødt til å velge bort disse barna, dette er sikkert gjort på et grunnlag som føles riktig for den enkelte.

[Anonym bruker]

Det er mange årsaker til at folk velger å ta abort hvis de finner ut at noe er galt med fosteret.Mange har en forhistorie også.

Jeg har et barn med en veldig alvorlig hjertefeil.Dette så de på 19 ukers kontrollen på UL da jeg var gravid.Var gjennom mange UL etter dette for å konstantere hva slags hjertefeil det var.Jeg valgte å beholde henne selvom det var 50% sjangse for at hun kom til å overleve.Da hun ble født sa de at hjertefeilen var så komplisert at de ikke turde operere og at hun kom til å dø.Hun har gjennomgått 4 åpne, store hjerteoperasjoner.Jeg holdt på å miste henne flere ganger, og det verste med alt var å se hvor forferdelig store smerter hun hadde.Nå er hun skolejente, og er en nydelig jente som det går ganske bra med og i ettertid kan jeg selvsagt si at det var verdt det.Men det var et sant HELVETE mens det stod på.Vi bodde på sykehuset i mange, mange måneder i strekk, endte opp med skilsmisse og har vært plaget mye med angst.

Nå er alt mye bedre selvsagt, jeg har truffet mannen i mitt liv og er gravid igjen.Jeg tenker veldig mye på hva jeg kommer til å gjøre hvis de finner at noe er alvorlig galt på 18 ukers kontrollen...

Jeg tenker vel at jeg har fått "min del", og ville nok tatt abort hvis det viste seg at barnet ikke er helt friskt.

Hvis jeg var gravid for første gang vet jeg ikke....

Er forøvrig helt enig med HI.

Men det er mange ting som spiller inn før man tar en så alvorlig avgjørelse.

[Anonym bruker]

Spørsmålet er vel om man har rett til å velge om barnet skal få sjansen til å leve opp eller ikke.

 

Loven sier at man har rett til å avslutte enkelte liv før de er begynt, fordi disse kan føre til en stor belastning for foreldrene/familien. De som på forhånd tror at det barna krever ikke vil stå i balanse til det de gir tilbake til sine omgivelser. Hvem kan på forhånd vite dette?

 

Jeg har selv en nydelig nevø som har en enorm livsglede og krever vanvittig mye energi. Hans foreldre elsker han over alt, men ønsket seg likevel et friskt barn neste gang. Det er ikke noe galt i det.

 

Jeg synes det blir galt i det øyeblikk man setter sine behov over barnets, dvs mener ikke det har en verdi (stor nok til at det har livets rett) i seg selv, ikke fordi det ikke er ferdig utviklet ennå, men fordi man ikke er fornøyd med det. Det er ikke godt nok. Man har kriterier til hvordan det skal være for at det skal FORTJENE livets rett.

 

Man handler utfra tanken "hva kan du gjøre for meg", ikke "hva kan jeg gjøre for deg, lille venn" og det (synes jeg) er dumt og egoistisk.

 

 

[maria isabell]

har babyen min downs er den hjertelig velkommen,men greit å vite og forberede seg:) har ungen alvorlig hjertefeil,noe som er normalt ved downs,måtte eg tenkt nøye igjennom det..hadde eg fått beskjed om at det var liten sjangse for at gullet skulle overleve hadde eg ikke visst hva eg skulle gjøre....hadde vel endt i abort,selv om eg personlig er imot abort og det må være svært sterke årsaker til dette,at eg eller ungen mest sannsynlig ikke vil overleve viss eg fullfører svangerskapet...men forstår godt andre som velger abort,er ofte med venninene mine å støtter de i valget sitt,selv om eg personlig får vondt inni meg..hver enkelt må bestemme for seg:) barn/voksne med downs er mennesker som sprer glede og ofte blir de selvstendige:)