Ingen andre som synes det er litt vanskelig?

[Anonym bruker]

Nå må dere ikke missforstå, for jeg er utrolig glad for vår lille baby.

Han er jo bare helt utrolig nydelig på alle måter.

 

Men Jeg merker at det er ganske vanskelig også. Med en mann som reiser kl 7 om morgenen og kommer somregel ikke hjem før i 8 tia..

Og en baby som skriker og skriker, og ikke er spesielt glad i å sove noen gang..

Man blir liksom litt ensom. Vi er flinke til å gå tur og leker og koser oss, men dagene blir veldig lange.

Også er jeg så utrolig redd for at mannen min skal bli lei av oss...

Har ikke noen grunn til å tro det, men det er jo ikke noe gøy å komme hjem til en skrikende baby og en utslitt og gråtende kone.

er det bare jeg som føler sånn?

 

Det ble litt mye klaging. men deilig å kunne tømme seg litt til dere

 

[Anonym bruker]

I begynnelsen syntes jeg også det var vanskelig, jeg skjønte ikke alltid hvorfor babyen gråt og jeg hadde selv underskudd på søvn. 3 - 4 av 5 dager når mannen min kom hjem fra jobb, satt jeg og gråt.

Når ungen ble 2 - 3 mndr ble alt mye bedre, selv om det fortsatt kan være tøffe dager. Men alt går ;-)

[alvis]

Hvor gammel er babyen din da?

[Psyche]

Du er ikke alene om å føle det sånn.

Det er vanskelig, hardt og slitsomt å ha barn. Og man er redd, nervøs og bekymret..

Det er skriking, masing og sutring.

 

Men..det er så inderlig verdt alt slitet. Barn er også glede og lykke og liv.

 

Du er nok ikke alene, de fleste føler det nok sånn fra tid til annen i større eller mindre gard. Derfor er det godt å kunne klage litt ;-)

 

Stå på.

[lille me og mine]

jag hadde det akkuarat på samme måte...

man er jo så glad i den lille babyen man fikk, og skulle aldri byttet mot noe. men det er lov å bli sliten og lei også... man en gang fikk jeg dårlig samvittighet for bare å tenke på det, men er alltid godt å høre og prate med noen som hadde det likens...

 

Likjepia mi ville aldri sove på dagene, ble sur og trøtt, ble mye bæring, måtte etterhvert sove på meg for i det hele tatt ta seg en dubb...

jeg kom meg snart ikke ut av huset for det var ikke kjekt å dra plasser når hun bare gråt og ikke ville legge seg til å sove...

hun fikk også kolikk så ble mye ekstra...

heldivis sov hun natta gjennom... fra ett og utover

 

Enkelte ganger brukte vi fire timer på å få henne til å sove i seng... hun skulle ligge i fanget å sove, noe som ble utrolig slitsomt...

 

jeg vvet ikke hvor gammel din baby er?

men jeg kan trøste deg med at det går over, og at det ofte er veldig travelt og slitsomt i starten. jenta mi er nå 5mnd gammel, og når hun bikket 4mnd så snudde hun om på dagen, ble blid og fornøyd, sovnet av seg selv på kvelden!!! noe som aldri hadde skjedd før. og sover nå godt i vogn ute på dagtid. I starten måtte jeg trille tur hver gang hun skulle sove, stoppet vogna våknet hun... men såg på det positive, og tenkte på all trimmen jeg fikk! hehe

 

Husk, det er lov å være sliten, lei, trøtt og gråtkvalt. og prat med samboer om det så forstår han deg bedre. fortell hvordan dagen har vært og få litt trøst og oppmuntring.

 

Jeg tok alltid å sjiket på jenta mi etter at hun endelig hadde sovnet i sengen for natten, låg så fredfull og stille kunne ikke annet enn å smile, og legge meg godt ned i sengen selv og alle negative tanker var borte beste medisinen

[Anonym bruker]

Han er bare fire uker..

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er du ikke alene om å føle det sånn. Hvis noen sier de aldri har følt det sånn, er de enten veldig veldig heldige, eller de juger. Synes dagene kan bli lange selv om mannen min bare er borte fra 8 til 17 jeg! Det er ikke bare "ganske vanskelig" å være alene hjemme med en baby, det er dødsslitsomt! De første månedene var det mange som sa til meg: "Koser du deg med den lille da? Du må kooooose deg nå, denne tiden går jo så fort!" Og jeg svarte med et stivt smil at "Ja, det er jo hyggelig da, men litt slitsomt også..." Men jeg klarte ikke å si at jeg koste meg og virkelig mene det før etter 5 måneder, jeg synes det var langt mer slit enn kos, med skriking, bæring, og lite søvn. Nå er hun snart 8 måneder, og vi har det kjempekjekt, men fortsatt er jeg sliten når mannen min kommer hjem, og av og til blir jeg utrolig oppgitt over sutring og slik. Det er bare lettere å skjønne hva hun vil, og lettere å gi trøst, og samtidig er det morsommere når man får tydelig respons.

 

Jeg vet ikke hvor gammel babyen din er, men tro meg: alt blir bedre etter hvert! Han kommer til å bli flinkere til å sove og skrike mindre, og plutselig er det meste bare fryd og gammen!

 

Håper mannen din er flink til å avlaste deg i helgene, det er superviktig for dere alle tre. Kanskje har du venner/familie som kan hjelpe til litt på ettermiddagene f.eks? Ta kontakt med HS for å starte opp en barselgruppe hvis du ikke allerede har en, det hjelper å møte andre uansett om de ikke sliter like mye som deg.

[Anonym bruker]

Takk for fine svar, godt å vite at man ikke er alene om det

han er bare fire uker forresten..

[alvis]

Jamen da så Hvis han er så liten er det klart du er sliten! Opp med hmøret. Det blir såååå mye bedre, jeg lover.

Det er lov å være sliten og lei. Du er full i hormoner, har søvnmangel og er fortsatt sliten etter fødselen.

 

Det blir bedre!!!!

 

Lykke til og ha en god dag

[Anonym bruker]

Å jeg er så enig. Er helt utslitt, men håper virkelig det blir bedre etterhvert. Mange fine svar her :-). Jenta mi er 3 uker og jeg håper alt blir bedre snart, nå er ting ganske svart ...

[En til!]

Jeg LOVER, alt blir mye bedre! Om noen uker kan du begynne å innarbeide rutiner, både på søvn og måltider. Mye skriking, sier du... Så mye at det defineres som kolikk? (Mer enn 3 timer om dagen i mer enn tre dager i uken) Prøvd å få hjelp, hos kiropraktor f eks? Ta det opp med helsesøster (hvis du har en grei en), evt fastlegen. De er der for å hjelpe deg!

 

Det ER lenge å være alene med barnet fra morgen til kveld, og det er helt naturlig å være sliten. Vårt barn skrek opptil 12 timer i døgnet første fem ukene. Var fullstendig tom for energi til slutt. Viste seg å være laktoseintoleranse. Sier ikke at ditt barn har dette, men skrikingen har ofte en årsak. Kolikk er bare en definisjon på antall skriketimer. Jeg ville fått barnet undersøkt hos legen hvis skrikingen er et stort problem.

 

Søk hjelp hos familie og venner hvis du kan, vi måtte "krype til korset" til slutt, det gjorde ting mye lettere å kunne snakke om problemene og få hjelp og tips.

 

Lykke til, det ordner seg, det blr bedre - men ikke vær redd for å søke hjelp!

[Legekjærringa]

Jeg VET GODT hva du mener. Vet ikke hvor du bor, men undersøk om det er noe som heter HOMESTART hvor du bor. Kanskje det kan hjelpe i forhold til litt avlastning, noen å dele dette med på dagtid osv.? Eller du kan snakkek med HS om alternative løsninger. Viktig å forebygge så du ikke havner i en ond sirkel av utmattelse...selv om det er HELT normalt å føle seg helt utslitt. Ville ha snakket med HS uansett ang. skrikingen...for å finne ut eller luke ut mulige årsaker. Noen ganger er enkle råd/midler noe som gjør en stoooor forskjell. Lykke til.

 

http://www.home-start-norge.no