Gravid og skal ta abort :(

[Anonym bruker]

Jeg er 24 år, og tror jeg er i min 6 uke nå ca. Det er to ulike som kan være faren, han ene er eksen min som jeg elsket, men som er en ganske egoistisk fyr som ikke godtok meg som jeg var når vi var sammen og hele tiden kom med små spydigheter om meg til meg.. Fikk også vite at han har prøvd seg på en veninne av meg, dette fikk jeg vite dagen før jeg fant ut at jeg var gravid.

Den andre mulige faren er en jeg datet litt, men ikke var intr i noe forhold med, ikke intr å få barn med heller selv om han er en hyggelig fyr.

Så har jeg enkeltmannsforetak og slik det er nå før jeg har tegnet noen forsikring, får jeg 60% lønn og fødselspenger av min inntekt. Noe som igjen vil si at om jeg skulle ønske å beholde så må jeg selge leiligheten min, for jeg vil ikke klare lån pluss de vanlige utgiftene. Det er uaktuelt.

 

Jeg har bestemt meg for medisinsk abort, tror jeg. Mye pga at jeg har splittet/todelt livmor, noe som vil si at jeg har to livmorer veggivegg med hverandre, med en eggeleder til hver og en livmoråpning til hver. Så dermed tror jeg det er mest naturlig og minst sjangse for at noe skal skje og ødelegge min sjangse for å bli gravid senere.

 

Jeg har bestemt meg for abort, fordi barnefaren er en dust og jeg ikke ville kunne leve med han som far, og for at jeg ønsker at et barn skal ha bedre forutsetninger enn det jeg har akkurat nå, hvis dette hadde skjedd 3 mnd senere med en jeg var glad i med sykelønnsordning på plass kunne historien vært en helt annen.

 

Synes dette er veldig vondt, for jeg har ønsket meg barn så lenge, og når jeg først blir gravid, så blir jeg det på tross av angrepille og i en slik dum situasjon. Jeg kjenner små menssmerte lignende følelser i magen flere ganger om dagen og kjenner at det skjer noe der, er småkvalm hver morgen og tenker på den lille inni magen min nesten hele tiden, og ingenting i meg vil ta abort, for jeg har fått følelser for den lille, men jeg vet samtidig at det er ingen fremtid jeg ønsker for det med denne situasjonen. Så tenker jeg på at jeg tar et liv og hvordan situasjonen ville vært om jeg beholdt, så mange vonde følelser.. Holder på magen min når jeg sover og stryker over den når jeg er alene, ikke når andre er tilstede for det føles flaut når jeg likevel skal ta abort. Har ikke fortalt noen av de to "fedrene" om dette, og vet ikke om jeg burde. Har jo nettop skjelt ut eksen ang dette med veninnen og vil ikke ha noe med han å gjøre for jeg ble så såret, da kuttet jeg alle bånd. Og han andre har jeg igrunn ikke noe lyst til å nevne det for for der var det egentlig ingenting av fra børjan.

 

Var hos legen og fikk en henvisning til A-hus, dvs skrev under på en søknad om abort, og fikk beskjed om at jeg skulle få svarbrev rett over påske.

Gjør jeg det rette? mht å ikke fortelle potensielle fedre, velge medisinsk og hvordan er ahus? beholder de deg der når man aborterer eller drar man hjem med smertestillende?

 

Skulle ønske jeg bare kunne bære frem denne lille og bare vært glad i han/henne, at babyen bare kunne vært min og glemt resten av verden som ikke passet inn i vårt bilde, og at alt bare kunne vært bra, synes hele situasjonen er grusom som gjør at jeg må gjøre dette. Men ingen av forutsetningene er på plass... derfor må det bli slik...

Men jeg vet hvertfall nå at neste gang, da skal det ikke bli noen abort, og da skal det bli annerledes, for dette orer jeg ikke to ganger.

 

Men akkurat nå sitter jeg her, med hjertet fullt av kjærlighet for den lille, og vet at jeg har den hos meg en uke til før det er slutt...

 

Trist

 

 

[ra2307]

Heisann!

HAr selv tatt medisinsk abort for noen år tilbake og synest det var en grei måte å gjøre det på når en først skal gjøre det(ikke det at abort er en grei ting) Husk at dette valget vil følge deg resten av livet.

For meg var det var det rette å gjøre den gang.Jeg hadde aldri gjort det en gang til. Da jeg tok abort var jeg 19, hadde kjent barnefaren i en mnd.

Viker på meg som du burde tenke deg om før du gjennomfører det. Husk at det er mange som oppdrar barn alene. Økonomi er kanskje ikke beste grunnen.

Uansett hva du gjør, tenkt at valget var rett da du tok det, for at du på et eller annet tidspunkt vil angre, det tror jeg.

 

klem

 

[Miss Misantrop]

Kjære deg..

Du sier du har et enkeltmannsforetak, er det ingen måte du kan fortsette å jobbe med dette fullt selv om du har fått en baby? Au pair, døgnåpene barnehager, besteforeldre etc etc etc.

Si at du må selge leiligheten. Skjønner at det er sårt, men en leilighet vil du vel kunne kjøpe senere.

ÅÅÅÅÅÅ Det er så grusomt, for dette barnet virker oppriktig ønsket. Selv om livet som skal ta det i mot er litt feil satt sammen akkurat nå. Tenk deg GODT om Veldig Godt Om.

[januarsurprise]

Hei kjære deg.

Skjønner at du har det fryktelig. Ville bare si at jeg er ganske sikker på at de nettopp (bare for noen uker siden) gjorde om loven når det gjelder rett til fødselspenger i permisjonstiden. Jeg har også et enkeltmannsforetak, og jeg er ganske sikker på at de som får barn etter 1.juli i år kan velge mellom 100% lønn i 10mnd eller 80% i 12 mnd slik som vanlige arbeidstakere kan. Ring trygdekontoret og forhør deg siden dette med økonomi spiller så viktig rolle i avgjørelsen din.

 

De såre følelsene du har overfor kjæresten din vil gå over dersom du bearbeider følelesene dine. Det er mulig å få til et samarbeid om et barn, dere trenger jo ikke å omgås utover det.

 

Sier som en av dem over at det er mange som oppdrar barn alene. Ikke gjør noe du ikke er sikker på. Det vil være grusomt for deg å angre når det ikke er noen vei tilbake.

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg...dette tror jeg ikke er det rette for deg. Dette barnet kommer til å bli det største i livet ditt. Du har allerede forelsket deg i det.

 

Ikke grav deg ned i omstendighetene. Det er ingen krise for NOEN i Norge å få et barn, med alle våre velferdsordninger. Tenkk hvordan de klarer seg i mange andre land!!!

 

Du vil angre livet av deg, og sannsynligvis få store problemer med hva du har gjort om du tar barnet bort. Tror du føler det er veldig håpløst pga denne typen du sikkert egentlig sørger over...

[Miss Misantrop]

Jeg følte meg så slem etter at jeg hadde skrevet innlegget mitt. Du skriver jo i overskriften at du har bestemt deg. Lykke til, klem til deg.

[Anonym bruker]

Takk jenter, for svar og råd..

Det har seg slik at han som er barnefar, er såvidt fylt 30 og har allerede to barn med to forskjellige, og har vært klar hele tiden at jeg må passe på å ikke bli gravid.

 

Pga type jobb, vil jeg bli nødt til å være sykemeldt mesteparten av svangerskapet hvis jeg skal ha barn av hensyn til barnet.

 

Jeg har på en måte innfunnet meg mer med tanken på abort nå, prøver ikke tenke så mye på det, men prøver å fokusere på at jeg skal passe nøye på hvilken mann jeg faller for heretter, for dette ønsker jeg ikke oppleve igjen.

 

(Missantrop, ikke føl deg slem.. ) jeg setter kjempestor pris på at du/dere har skrevet svar til meg og kommer med deres synspunkter, dette er noe man ikke kan snakke med så mange andre om medmindre de har vært der selv, så jeg er glad for dette forumet

 

varme klemmer

"trådstarter"

[Anonym bruker]

Skal sjekke opp dette med 100% / 80% lønn med trygdekontoret når de åpner over påske, selv om jeg allerede har bestemt meg... tusen takk for tips klem

 

"trådstarter"

[Gjest]

Jeg tror ikke at du får noe igjen for ta abort for å være hensynsfull ovenfor barnefaren. Hvis han syntes det var så viktig å ikke få flere barn, burde han tatt ansvar for det selv, og ikke "safet" seg ved å fortelle deg på forhånd at her må en være forsiktig, slik at du hadde en forpliktesle til å ta abort om "uhellet" skulle skje.

 

Ta vare på deg selv og dine interesser, ikke ta abort uten at du ønsker det selv!

[Anonym bruker]

Jeg har hatt medisinsk abort på AHUS (etter at de oppdaget at jeg hadde hatt MA). og vil IKKE anbefale dette)! Ble sendt hjem med stikkpiller (på en fredag) og ingen videre informasjon, fikk beskjed om at jeg hadde kontrolltime mandag formiddag og at de da ville ta utskrapning, hvis ikke alt hadde kommet ut. Skjedde ingenting det første døgnet,men så begynte helvetet natt til søndag, blødde ingenting, men hadde de mest sinnsyke smerter. Har født 4 barn før dette (uten smertestillende), og vil si at på en skala fra 1-10, er vanlig fødsel maks.3-5, mens dette var en 10'er! Ringte AHUS på natten og ba om hjelp, men fikk beskjed om at jeg kunne komme etter kl.10.00 på søndag. Endte opp med utskrapning på mandags morgen. Synes faktisk at de kunne ha gjort dette med en gang på fredag, da jeg tror at jeg da ville ha blitt spart for mye smerter. Har også hørt flere her inne på BIM som har prøvd medisinsk abort, for deretterå havne opp med kirurgisk.

 

Forøvrig håper jeg du har lært til en annen gang å ikke stole på en mann, som har barn fra før og lover at man skal være forsiktig.

 

Det økonomiske tror jeg helt sikkert kunne ha ordnet seg (AMATEA kunne sikkert ha hjulpet deg med en del gode råd), hvis du hadde valgt å beholde, men valget er ene og alene ditt og noe du skal leve med resten av ditt liv.

 

Uansett, jeg mener ikke å moralisere, bare gi deg noen råd og fortelle om min erfaring, ha en fortsatt fin påske. Påskeklem fra en anonym.

[Anonym bruker]

får man ikke med seg smertestillende ved medisinsk? jeg er redd for den kirurgiske tilfelle noe skulle gå galt pga jeg har todelt livmor..

 

En annen ting er jo at det er en potensiell far til, og det og ikke være 100% sikker gnager også. Å gå og ikke vite i 7 1/2 mnd vet jeg ikke om jeg fikser, for min egen del, familie og andre.. Og ønsker ikke at den lille skal risikere å få vite at mamma hadde sex med fler når hun unnfanget han/henne heller.. hele greia er bare fortvilet, jeg kan ikke se for meg at jeg kan beholde uten å ha tankene fulle av bekymringer, og tenk om ditt og tenk om datt.. Dette skulle jo bare være en glede, jeg skulle jo gått og gledet meg hver dag og sittet sammen med veninner og sett på babybilder og tenkt ut babyromsdekorering og alle de tingene. Jeg får heller ta den dyrekjøpte lærdommen,uff føles ikke godt det heller. Men jeg føler ikke jeg har noe annet valg ovenfor meg selv og det livet jeg skylder en god start på livet og et godt utgangspunkt. Jeg er så ansvarsfull når det gjelder barn, og har klare oppfatninger om at barn skal få et godt utgangspunkt i livet og ha trygge rammer, for jeg selv vokste opp med to foreldre som ikke tålte trynet på hverandre, og det var et helvete og tatt lærdom av det. Har så mye kjærlighet å gi, men synes det er for dumt at jeg skal starte et lite liv med så mye rot og bekymringer når jeg ønsker det alt det beste og tryggeste i verden..

 

"trådstarter"

[Anonym bruker]

hva er MA forresten?

 

"trådstarter"

[Anonym bruker]

MA = Missed abortion. Fosteret har vært døden stund, uten at kroppen har reagert m/blødninger.

[Anonym bruker]

det høres ikke ut som om du egentlig ønsker abort... Husk en abort kan du angre på men jeg kan love deg at du aldri kommer til å angre på å beholde barnet! du sier selv at det kommer til å bli elsket! Sjekk opp dine muligheter og rettigheter som alenemor... ikke gjør dette! unner ingen den smerten... Jeg hadde ikke ofra mennene en tanke i avgjørelsen, dette er først og fremst DIN kropp og DITT valg! Det er heller ingen garanti for at du kan få barn senere! Du kan risikere å slite med dette i land tid framover, istedenfor å oppleve den største gleden en kan tenke seg om 8 mnd! dette er DITT lille barn som er totalt avhengig av deg, du elsker det allerede! Ikke gjør noe du kommer til å angre på. Er du helt sikker i ditt valg, skal ikke jeg gjøre det vanskeligere for deg, for det er et veldig tøfft valg. Men er du det minste i tvil, om bare 0.001% i tvil, ikke gjennomfør det.

Har ei venninne som 18 åring ble gravid. Hun var på vei til sykehuset da hun ombestemte seg. Var midt i lærlingetida, hadde ustabil type og ingen familie som stilte opp for henne, men hun har aldr angra. Dattera er i dag 10 år:o) venninna mi er lykkelig gift og har 2 søte små sammen med han. Jeg skal ikke legge sjul på at hun hadde det tøfft som ung alenemor uten utdanning og med en eks som gav f... men premien er verdt mye mer!

Lykketil masse masse! Du er utrolig tøff for valget du har gjort å det står det stor respekt av. meningen min er ikke å være stygg eller ond med deg, men vil bare at du skal være sikker! unner ingen den smerten å savne et barn.

[*H*]

uff..sender over noen varme tanker til deg! lykke til.

[Anonym bruker]

Snakket med Ahus idag og fikk time onsdag 3 mars. Så da må jeg belage meg på enda en drøy uke med alt dette, dette er søren meg ikke noe gøy, begynte å grine etter jeg la på telefonen. Igår beg jeg å blø litt, eller ikke blod men rosa (beg på mens liknende blod) bare litt, ikke noe i natt og over til brunlig/brunrosa nå utover dagen, skulle vel ikke forundre meg at jeg får spontanabort så mye følelser som har rast inni meg og jeg går konstant å knyter meg innvendig fordi jeg har så mye motstridende følelser. Så vet jeg ikke engang om den lille lever engang og har dårlig samvittighet for den, og alt er bare kjipt.. Vil bare at dette skal ta slutt...

 

"trådstarter"

[Anonym bruker]

Kjære trådstarter...

 

"Men akkurat nå sitter jeg her, med hjertet fullt av kjærlighet for den lille, og vet at jeg har den hos meg en uke til før det er slutt...", skriver du.

 

Jeg synes ikke det virker som du ønsker noen abort. Les om de her inne som har endret avgjørelsen, og som er utrolig letta. De gleder seg til den lille kommer...

 

Det er IKKE uvanlig å være alenemor, og i Norge er det heller ikke uoverkommelig økonomisk. Jeg tror du vil angre veldig. Jeg har selv aldri tatt abort, og kunne aldri gjort det, men ser mange her tenker på den lille de fjernet hver eneste dag.

 

Den lille du har inni deg er ikke en celleklump, et embroy. Den er en liten deg. Kanskje med dine øyne. Du vil elske barnet over alt på jord, og det vil gi deg så utrolig mye glede.

 

Ingenting er som å høre barnet sitt le, kjenne de små lubne armene rundt halsen og trøste når han gråter...

 

Jeg vet det kanskje kan oppfattes frekt å skrive så følelsesladet, men jeg håper bare du ombestemmer deg...ingen barn har det best med å bli tatt livet av...du kommer til å bli en strålende mor med masse kjærlighet...

 

hilsen ei med en på to år og snart en liten til...

 

 

 

[Anonym bruker]

Hvordan kan jeg sette en baby til verden med en far som ikke ønsker seg fler barn, som jeg aldri vil kunne klare å ha et samarbeid om et barn med (jeg hater ham så sterkt, samtidig som jeg fortsatt har følelser for ham, ironisk nok, men vil aldri se eller ha noe mer med han å gjøre) dette er den mest potensielle faren, eller hvis farskapstesten viser at det er han andre, så blir det evt med en jeg ikke kjenner så godt. Men sannsynligheten er desverre størst med han første.

 

Jeg vokste selv opp med to foreldre som kranglet og var uvenner og hadde store problemer med samarbeidet om meg, og de minnene og opplevelsene unner jeg ingen (konstant krangling, rettsak og barnepsykolog som kom for å snakke med meg hos mamma og pappa, og om hvem som var "best" saksdokumenter som dukket opp slik at jeg kom over de osv., jeg ville aldri utsatt noe barn for det selv, for det unner jeg ingen. Jeg ønsker å gi barna mine en trygg og kjærlighetsfull oppvekst uten forstyrrende elementer.

 

Jeg vil ikke være alene om dette, jeg ønsker en far og en trygghet til meg og en baby. Jeg vet at jeg uansett ville elsket barnet, men alt annet ser uoverkommelig ut for meg

Jeg er lei meg, og jeg ønsker ikke dette, men alternativet er heller ikke noe bedre når jeg tenker over det. Jeg vil ikke bli bundet opp mot en jeg hater gjennom noe så vakkert som en liten baby.

 

Jeg leser historiene hvor man har ombestemt seg, og beholder, og skulle ønske min historie fikk et slikt utfall, men slik jeg ser min situasjon, føler jeg ikke at det er for meg..

 

[Anonym bruker]

Tror mye av bestemmelsen din kanskje skyldes følelser av hat og kjærlighet til eksen din...trenger han å være så involvert? Det er da mange som vokser opp med en forelder...

 

skjønner veldig godt det håpløse i situasjonen din, men tror ikke du vil gå under ved å beholde.

 

Dessuten har du lært mye av din egen oppvekst. Tror du ville gjort hva som helst for å la barnet ditt slippe. Men løsningen er vel ikke å ta barnet bort...?

[storbil]

Hei

Hvordan har det gått med deg?

Klem

[Anonym bruker]

etter å nesten å ha bestemt meg for å beholde, så gikk jeg tilbake til min opprinnelige avgjørelse mht abort. Jeg ønsket ikke gå gjennom dette alene, jeg ville ha noen å dele dette med og en far til barnet mitt. Situasjonen ble for vanskelig for meg alene. Så har jeg prøvd og ikke tenke så mye på det, for jeg orket ikke mer tanker og alt jeg har følt. Var på sykehuset og fikk pille nr en i medisinsk abort, og brast ut i gråt for jeg følte at nå er jeg ansvarlig for at denne lille ikke får noe liv likevel, og alt er bare fælt og trist. Jeg tror avgjørelsen min er riktig i forhold til meg selv, men synes dette er så fælt. Skal aldri i verden ta abort hvis jeg blir gravid igjen, for dette her er ubeskrivelig sårt.skal inn for stikkpillene igjen nå snart og gruer meg, men skal ha med mamma som har vært igjennom en abort selv. Så håper jeg at dette blir lettere etterhvert..

 

Klem "trådstarter"

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg.

Jeg ville bare si at jeg støtter deg i valget du har tatt, og håper du får det greit med deg selv senere. Du har tenkt mye fram og tilbake, og kom fram til en avgjørelse som føltes riktig for DEG. Ikke la andre fortelle deg noe annet i ettertid. Masse lykke til videre, og de beste ønsker fra meg. Klem.

[nina er gravid;)]

uff...jeg har lest alle inleggene du har fått,og dømmer deg ikke.Det er ditt valg,lykke til

[Anonym bruker]

Kjære lille venn..

 

Ti bittesmå fingre,

ti bittesmå tær.

Nå vet jeg hva ekte kjærlighet er.

Du var så liten,

men så perfekt og vakker.

Tror du var en liten gutt,

med et stort og vakkert hjerte.

Å miste deg er den verste smerte.

Du var så ønsket,

og elsket allerede.

Men mor følte det for vanskelig, med ingen far tilstede.

Så farvel min elskede lille venn.

Du vil for evig og alltid være med meg i mitt hjerte.

men aldri - aldri abort igjen ...

 

"trådstarter"