Nervene tar overhånd...

[frk-fryd]

Jeg hadde en veldig trist MA i fjor. Trodde jeg var 15 uker på vei. Hadde sjekk i uke 12 hvor legen sa alt var i orden. Så vi fortalte det jo til alle.... Besteforeldre hadde kjøpt klær og alt... Så hadde det ikke vært liv siden uke 10. Vi tok det forferdelig tungt.

 

Nå er jeg gravid igjen, og burde være glad. Men nei... Gidder ikke å glede meg for da blir det kanskje like tungt når det går galt. Hver gang det stikker i livmoren tenker jeg at nå skjer det. Hver gang jeg er på do sjekker jeg etter blødning, farget utflod eller noe sånt. Nå skal jeg snart til tidlig UL (er i uke 10), men er redd det ikke hjelper, for det kan jo gå galt etter det... Nå begynner det å synes også, og jeg prøver så godt jeg kan å skjule det, for jeg vil ikke fortelle det til noen før det er trygt.

 

Er det noen andre her som obsesser like mye? Eller er det noe galt med meg?

[Frøken Svingtrapp]

Hei Evetho

 

Jeg kjenner igjen mye i innlegget ditt. Hadde selv en MA i uke 16. Det er nå 9 uker siden og jeg er gravid på nytt i 6.uke. Jeg kjenner at stresset ligger rett under overflaten og dette har gjort meg bestemt på å gjøre alt jeg kan for å slappe av og ikke stresse. Derfor bestemte vi oss for ikke å fortelle det til noen før jeg føler meg klar. Da vi ble enige om dette, kjente jeg at jeg ble mye roligere.

 

Jeg holder meg også unna svangerskapsboka og navneboka, fordi jeg blir så forventningsfull av dem Blir angstfull av å planlegge fremover fordi jeg tross alt ikke vet om dette svangerskapet lykkes. Prøver bare å leve rolig og følge kroppens rytme.

 

I skrivende stund har jeg ikke lyst å fortelle noen om graviditeten før det begynner å vises,og da skal jeg bruke klumpete klær en stund

 

håper du klarer å stresse ned litt

 

 

[har4barn]

JEg har skrevet et innlegg som ligner på dette. Vanskelig å glede seg. Gjorde ikke det sist heller, og det var egentlig greit, for da var det nok en gang en MA som ble oppdaget. Prøver å glede meg, men angsten for at noe skal være galt igjen "kaster seg over meg" med jevne mellomrom. Blir ikke bedre av at jeg ikke har så mye symptomer.

 

Mistet selv i MA som ble oppdaget på ul i uke 18 i fjor. BAbyen hadde da vært død i 3-4 uker. Livredd for å oppleve det igjen.

 

Fint å snakke med noen som har opplevd det samme.

 

Lykke til, begge to!

[Frøken Svingtrapp]

 

Jeg har egentlig ikke problemer med å glede meg, utfordringen ligger i å dempe gleden og forventningene slik at jeg ikke blir så euforisk at jeg forteller det til alle og dermed får det ennå verre om det skulle gå galt igjen.

 

Er i 8 uke nå og håper at alt blir bra Håper det order seg for oss alle

 

[frk-fryd]

Det er godt å høre at jeg ikke er alene:) Dro til legen å fikk tildig UL fordi jeg er så nervøs. Der var det sprelling og tydelig hjerte:) Det hjalp litt, og nå har jeg bestemt meg for å være positiv. Javel så blir det kanskje tyngre å miste igjen hvis jeg begynner å glede meg, men hvis barnet føler hva jeg føler og jeg er så stresset, så er jo ikke det bra heller. Mange og tunge symptomer er også oppløftende fordi det betyr alt er bra. Nå tenker jeg oftere at det skal gå bra enn motsatt, og er roligere. Går det ikke så går det ikke, da er det en grunn til det. Men denne gangen forteller jeg det ikke til noen før dopler med hjertelyd, eller UL etter uke 12.

[Liss,♥ ♥ T,M,L♥ ♥]

Hei:)

 

Jeg hadde det akkurat som deg de første 12 ukene av mitt svangerskap. Mistet i februar i fjor, det ble oppdaget i uke 9, men spiren hadde vært død siden uke 7.

Så da jeg endelig ble gravid igjen nå, så tror jeg skuldrene mine var oppe under ørene hele tiden, var livredd for og gå på do, i frykt for og finne blodspor, og hver gang jeg fikk vondt i magen, at livmora strekte seg eller lignende, så fikk jeg nesten panikk, og tenkte at nå går det galt igjen. Mannen min fikk meg på legevakta noen ganger, bare fordi jeg var så sikker på at alt hadde gått galt, og han var sikker på det motsatte, og han fikk rett.... Så var nok veldig hysterisk ja.... Men nå er jeg 27 uker i dag, og kjenner liv hver dag, og koser meg med det, men er jo tider nå å, som jeg er litt bekymret, men det er vel bare sånn det skal være:)

Men jeg lettet ihvertfall 20 kg den dagen jeg var 12 uker på vei, og hørte hjerteslag noen dager etter det...

 

Tror det er helt normalt jeg, og være litt redd år man har mistet en gang før, er jo ikke noe artig opplevelse, og de fleste som blir gravide gleder seg jo over spiren de har i magen, og da blir jo sorgen tung når det først går galt.

 

Men jeg fikk beskjed om at de fleste mister første gang de er gravide, men få merker det, fordi det kommer som vanlig mens. Og da går det som regel bra andre gangen:)

 

Lykke til:) Håper spiren klorer seg fast hos dere andre også, og at nervene roer seg etter uke 12:)