Festis og Dolphin..

[Anonym bruker]

Hvordan har det gått med dere? Jeg melder meg snart inn i singelklubben igjen, så lurte på om dere har noe oppmuntring å fare med

 

 

[Festis]

 

Ehhh.. jaaaaa... har jeg en oppmuntring?!

Det er nå 2.5 måned siden det ble slutt og jeg må nok si at ting tar tid og man går igjenom forskjellige faser.

 

Nå var det jo jeg som ble dumpet og jeg har brukt mye til at tenke, hva gjorde jeg galt?!

 

Det er her tiden kommer inn, jeg har nå insett at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg har vært en super stemor, har vært mer tilstede for barnet enn far noen gang har/ kommer til at være, jeg var en super kjæreste for min sambo og gjorde ALT for disse to.

 

Nå i ettertid kan jeg se hvor mye jeg har gitt av meg selv og hvor lite jeg har fått tilbake, rart at det egentlig ikke var meg som gjorde slutt!?

Jeg levde med troen om at det var MEG som måtte tillpasse meg til dems liv, de var jo en familie fra før og det var opp til meg at dette skulle fungere.

 

Det var en tid da jeg var veldig bitter, det at jeg hadde gitt så mye av meg selv og ikke fått noe i retur.

Men det ble feil, for jeg har fått noe i retur!

Jeg har fått oppleve det at være stemor, at få mitt stebarns fulle oppmerksomhet og kjærlighet.

På slutten var det meg hon løp til hvis det var noe, ikke far.

 

Så jeg prøver heller og se positivt på det, at jeg har lært meg veeeeldig mye på dette og tar det med videre i livet.

Jeg har ikke fått møte barnet etter at jeg flyttet ut og det er utrolig sårt. Tårene kommer bare jag skriver dette og jeg savner henne noe så fryktelig!

Men hva kan jeg gjøre, far tror at dette er det som er best for henne og det må jeg respektere.

(Jeg er den første stemoren hun har hatt, jeg hadde skjønnt hvis jeg var nummer 5 i rekken liksom..)

 

Det tar tid at bygge opp vennskapen med bekjente igen, vennene har alltid vært der men de man kan gå på kino med, ta et glas vin ute.

Det var tuff i starten men nå her jeg kommet til fasen der jeg nyter singellivet!!!

 

OG jeg her helt overbevis at det finns en man der ute til meg!

Men ska være ærlig og innrømme at jeg ikke har noen planer på at bli stemor igjen, kun fordi at jeg ikke orker at åpne meg sån for ett barn igjen og sitte her og grine fordi at jeg savner henne..

 

Jo en oppmuntring har jeg, kjærlighetssorg der den beste måten at slanke seg på!

Har aldrig vært så tynn og lekker som jeg er nå!

 

Hilsen

Festis

 

 

[Anonym bruker]

Det var en god oppmuntring det! Spesielt når jeg kjenner meg igjen i at jeg gir og gir og får ingenting tilbake. Jeg blir da godt likt av stebarna da! Men føler nok ikke at jeg blir værende i et forhold for det.

 

Jeg har forsøkt så godt jeg kunne, og i likhet med deg har jeg vært en god stemor og kjæreste. Kombinert karriere og mestret husmorrollen. Men nå er det så lite igjen i forholdet at jeg kunne trives like godt alene.

 

I går kom jeg hjem etter å ha jobbet sent, og der har mannen min laget mat til seg og barna, men ikke til meg. Da merket jeg at jeg egentlig var litt likegyldig. Jeg fikk liksom enda en god grunn til tenke på å gå.

[Lilla Drue]

Har funnet ut at frustrasjon fører til trim, som igjen fører til smekrere kropp! Gjelder å finne det positive i det! Bra du holder motet opp festis, heier på deg!

[DolphinGirl]

Vel, jeg er mest flau over at jeg fortsatt er her inne og leser og kommenterer ;-) Det gikk veldig fint med meg i begynnelsen, bortsett fra at det var leit å se at stesønnen ble så trist. Og faren var også lei seg lenge. Jeg har ikke vært lei meg før nå, faktisk. Først NÅ, over to måneder etter, har det gått opp for meg at jeg faktisk er veldig lei meg. Jeg ser at far har tatt mye ansvar etter at jeg dro, vi har hatt mange fine samtaler, og jeg savner mye. Sinnet mitt har også blåst bort, og jeg tror faktisk at p-pillen var en del av min aggresjon. Etter at jeg sluttet med den, føler jeg meg som meg selv igjen. Jeg har i alle fall tilgitt alt vondt fra fortiden, og jeg må innrømme at jeg håper det blir oss igjen. Vi har begge vokst litt etter bruddet, og forstår hverandre på en annen måte. Jeg håper du tar deg ordentlig tid til å prate ordentlig med mannen din før du går. Kanskje det er noe som kan repareres. Kanskje du må forklare han ting flere ganger og på flere måter, men KANSKJE han vil innse at han må gi deg litt også. Hvis dere fortsatt har følelser for hverandre, synes jeg dere skal prøve ALT før dere går fra hverandre. Prøv å snakk med en tredjeperson om så. Lykke til - håper det ordner seg! :-)

[Lilla Drue]

Har du snakket med han og muligheten for at det blir dere to igjen? Noen ganger tror jeg at man må ha litt tid fra hverandre for å finne ut hva den andre betyr for deg, er så lett å ta hverandre for gitt. Som uttrykket sier, du vet ikke hva du har før du har mistet det.