Noen som kan synse litt sammen med meg??

[Anonym bruker]

Dette er litt komplisert og langt, et problem som jeg ikke helt vet enda om er en realitet, men sjansen er forferdelig stor!!!!

 

Får begynne med begynnelsen....

Har blitt gravid 3 ganger på pp, 1 gang prov abort pga jeg gikk på diverse medisiner som ikke var bra for fosteret. 2 og 3 gang fikk jeg friske barn. konklusjon: pp funker ikke som prev for meg, blir jo bare gravid og fryktelig deprimert.

Nå er forholdet mellom meg og bf ikke bra for tiden og vi har pratet om å gå fra hverandre. Vi er kjempe gladd i hveranddre, men klarer ikke bo sammen virker det som. Etter siste mann har vi brukt kondom som prev. Men nå når vi har tenkt på å flytte fra hverandre så måtte jo kondomen sprekke 1-2 dager etter eggløsning.

Ringte til legen min tenkte jeg kanskje kunne ta angre pille, men fikk til svar at siden jeg ikke kunne bruke pp som prev så skal jeg ikke ta angre pillen heller.

Litt mer bakgrunn... Jeg er til utredning for ME (kronisk utmattelse syndrom), hvis det er dette jeg har så er jeg ikke alvorlig rammet. Klarer (uansett diagnose) å få tingenge til å gå rundt, så lenge jeg bare har barna, hus og hjem å ta meg av, og begrenser meg mtp besøke og gå turer. Og jeg kan ikke jobbe, uten å bli sengeliggene. Blir mest sannsynlig uføre snart.

 

Så hva gjør jeg nå om jeg er gravid? Blir alene med 3 barn på under 4 år, eller tar abort? Prøver en siste gang med bf og kanskje på sikt bli alene med 3 barn?

Tror ærligtalt ikke vi noen gang vil kunne klare å bo sammen, men vi er jo vanvittig glad i hverandre. Selv om ikke det er poenget.

Vil jeg klare å ta meg av 3 barn på under 4 år?!?

Å ta abort 1 gangen var grusomt, ikke fysisk, men psykisk. Og jeg tenker fremdelses på at jeg skulle ha et barn til, samtidig soom jeg vet at jeg gjorde det rette. "Barnet" ville ikke fått et verdig liv.

 

 

[Anonym bruker]

Om du blir gravid, det er jo spørsmålet. Nå virker det jo det som du er veldig fruktbar mht tidligere bruk av p-piller og graviditeter. Men det kan jo hende du ikke er det, og da er det jo bare slitsomt tenke på det. Ta sorgene som de kommer, og ikke heng med hodet unødvendig er det noe som heter. Noen kloke ord i grunn det.

 

Sevlfølgelig tenker du på det, mht sitasjon både helsemessig og privat. Du har også vært igjennom en abort tidligere, og det var fælt da. For mange er det jo det som er baugen, de vet ikke om de takler gå igjennom en slik påkjenning som en abort kan være. Hvordan blir det for deg da, feks gå igjennom det en gang til??

 

Jo tidligere du tar en eventuell avgjørelse, jo bedre, om det så skal være at du er blitt gravid igjen. Mht helsesitasjon din så tror jeg nesten at hadde det vært om til meg, så tror jeg ikke at jeg hadde orket en til. Ikke har du kan hende en barnefar i bildet lengre, om dere velger holde sammen. Og ikke har jeg tro på å holde sammen kun for barna eller.

 

Dette er en vanskelig situasjon. Tror du at du orker på en til mht din livssituasjon?? Hva om du blir feks dårlig i svangerskapet, hvem er der for deg da??

 

Tenker på deg!Lykke til!

 

Klem

[Miss Misantrop]

Litt ukvalifisert synsing...

Du må føle på deg selv om kroppen din kan klare et svangerskap til. Du er jo fortsatt sammen med barnefaren. Jeg har tro på å holde sammen for barnas skyld når man elsker hverandre. Så får man jobbe med de 1000 detaljene som er vanskelige i årene som kommer. Tror virkelig på at kjærlighet er nok. Kanskje litt familie terapi er på sin plass.... Men da må du være klar til å svelge noen kameler. Du må tenke hvilken alternativer har jeg og hvilket av de alternativene gir deg best livskvalitet. Lykke til.