Hvor åpen er du/dere?

["charlie"]

Hvor åpne er dere om bruk av donor? Før/etter graviditet, overfor familie/venner/ barnehage/ andre - og hvilke erfaringer har dere med det?

 

Har to donorbarn selv. Som enestående mor var det viktig å fortelle det samtidig med graviditeten - for meg. Jeg syns i grunnen det er mye mer å "være stolt av" enn et "møte i natten", for å si det sånn. Disse barna er planlagt og ønsket - lenge!

 

Det har også vært min mening at det er mye bedre at barna vokser opp med den kunnkapen enn at de får vite det til "konfirmasjonen". Det gjelder også deres omgivelser. Jeg har tenkt at det dermed blir helt naturlig for barnet. Jeg har også tenkt at det har vært best i fht omgivelsene - de venner seg til tanken - og har noen behov for å "slarve" har jeg tenkt at de da er ferdig med det før ungene får det med seg.

 

Jeg har ikke utbasunert det til "gud-og-hvermann", men har fortalt det der hvor det har vært naturlig. Familie og venner såklart, men også helsesøster, lege, barnehage. Nære kolleger vet det, men har også funnet ut etterpå at noen jeg trodde visste det, fikk sjokk - for det ante de ikke. Generelt må jeg si jeg har funnet ut at andre folk er utrolig mye MINDRE interessert i å sladre - om meg - enn jeg trodde.

 

Jeg har fått henvendelse fra en journalist, men jeg valgte å avslå. Hensynet til eksponering av barna var det viktigste. For meg ble det en betydelig forskjell på at de som kjenner barna vet det, og at forbipasserende på gata vet at "der går donorbarna". (Hadde artikkelen inngått i en sammenheng med ulike familietyper, eller barna ikke hadde blitt eksponert, kan det hende jeg ville sett annerledes på det.)

 

Erfaringene mine har vært at alle har vært positive, i grunnen. Fra jevnaldrende til oldemødre (oldemoren - ikke min - hadde tilogmed sagt at "det er fornuftig av henne. Det tror jeg det blir mer av.") Enkelte godt voksne, barnløse damer har sagt at det ville de ogå gjort om de hadde hatt muligheten.

 

Jeg vil ikke underslå at det til tider er beintøft - særlig i perioder med nattevåk og sykdom (i vinter har vi tre hatt feber og spydd i en endeløs runddans.. og den som alttid må følge, tørke og komme med kalde kluter er hu mor.. uansett hvor dårlig hun er..) så et nettverk som kan passe så man får sove litt, være sosial og dra på kurs med jobben er helt uunnværlig. men det er også helt spesielt herlig:

 

"Er du i dårlig ummør", sa eldste. "nei, jeg er i godt humør, jeg!". "det er fordi du har unger, det!",sa hun klokt.

[pluss71]

Mange fine tanker her, som jeg kan skrive under på. Jeg har også valgt å være veldig åpen om hvordan jeg har blitt gravid, og jeg merker at det blir viktigere jo eldre datteren min blir. Som oftest trenger man jo ikke å lete eller muligheter til å fortelle det, for mange spør jo ganske raskt om et eller annet som gjør det naturlig å fortelle. Og jeg har også bare fått positive tilbakemeldinger, fra alle aldersgrupper.

 

Jeg synes kanskje den største utfordringen nå er barn som spør, hvor mye man skal forklare til dem. De små vennene til datteren min spør ofte om ikke "vi har noen pappa hjemme hos oss"...? Hun selv svarer så naturlig som bare det at neida, det har vi ikke. Og hun har til og med fått oppfølgingsspørsmål om hvorvidt hun har hatt en pappa før, da hun var baby, og om han kanskje er død nå...? Hun kommer seg helt fint ut av slike spørsmål også. Og hun vinner i følge barnehagen alle diskusjoner som går på hvorvidt barn MÅ ha en pappa eller ikke :-)

 

Jeg ser at mye av hennes naturlighet og stolthet over sin egen situasjon kommer av at dette er noe som det har vært snakket om, både til henne og rundt henne, helt naturlig, så lenge hun kan huske.

 

Ellers kan jeg skrive under på at det mest utfordrende ved å være alenemor er når man selv er syk... heldigvis ikke ofte, men da blir det unntakstilstand med en gang!

[Kjempeglad mamma]

Nydelige innlegg over her! Jeg har også valgt å være ganske åpen, men ikke med gud og hvermann. Skal selvsagt også fortelle sannheten til datteren min, i forståelige ordelag, så tidlig som mulig. Er også blitt møtt med veldig mye forståelse og "ros" fra flere hold, at jeg er tøff, og at "det skulle jeg og gjort hvis jeg fikk velge omigjen". Det er så godt å vite at det er mange der ute som bare ønsker meg og vesla det beste. Folk flest er nemlig veldig ok har jeg funnet ut.... )

[Oh'rly]

Jeg valgte å holde kortene tett inntil kroppen under alle forsøkene, og fortalte det bare til et par venninner. De var god støtte å ha underveis, samtidig som forventningspresset var til å holde ut. Grunnen til at jeg valgte å holde familien utenfor var mest for at jeg egentlig ikke hadde så stor tro på at jeg i det hele tatt kunne bli gravid og ville spare meg for at de skulle synes synd på meg fordi jeg ikke fikk det til.

 

Når jeg endelig ble gravid og fikk bekreftet at det var noe levedyktig der inne var jeg ikke sen om å spre den glade nyheten til familien, og de har vært fra seg av begeistring fra første sekund. De forteller om både danmarksturer og prøverørsbehandling til venner og bekjente, og jeg føler de er stolte av hvordan det nye barnebarnet har blitt til. Eneste opprørte kommentaren de har fått (såvidt jeg vet) er en nabo som var sjokkert over at jeg ikke hadde fortalt dem hva jeg holdt på med, men mamma var enig med meg i at det ikke var så unormalt å holde for seg selv at en prøver å bli gravid =p

 

Selv er jeg åpen om det meste så lenge det er naturlig - så hvis en kollega eller bekjent spør om pappa'n sier jeg bare at jeg har brukt donor i Danmark og overlater til dem om de vil vite mer. De fleste ser ut til å syns det er fasinerende at de kjenner noen som har gjort noe de hittil bare har lest om i aviser og hørt om på tv, og 95% av reaksjonene jeg har fått har vært positive.

 

Tror det er viktig å avmystifisere hele greia med å være så åpen som mulig - spesielt med tanke på mini som ikke skal føle at det er noe å skamme seg over at hun ikke har noen pappa.

 

Foreløpig har jeg til gode å finne ut hvordan det er å være enestående mamma (forøvrig et veldig godt ord syns jeg!), men har ingen illusjoner om at det vil være noen dans på roser. Men jeg gleder meg veldig, og har tro på at jeg vil vokse med oppgaven. Er enig i at det er viktig med et nettverk rundt seg, men det tror jeg man trenger uansett om man er en A4-familie inkl pappa også - det er mye sannhet i at det trengs en landsby for å ta seg av et barn =)

[Regnbuemor til 2]

Hei.

 

Vi er veldig åpne om hvordan barna er blitt til. Vi er jo to damer da, så folk forstår jo at vi har fått hjelp liksom...(hi, hi).

 

Er veldig opptatt av at dette skal bli så naturlig som mulig for barna. Netopp for at de skal kunne "vinne" diskusjoner med andre barn. Vår eldste har "diskutert" dette med oss en to tre ganger nå, og den siste gangen ble jeg litt satt ut. Hun spurte hvorfor hun ikke hadde noen pappa. Jeg svarte kort og konsist, hvorpå hun ble lei seg. Hun ville også ha en pappa. Da brast hjertet mitt litt.... Hva har vi gjort tenkte jeg. Men så, fem minutter etter hadde hun glemt hele greia. Da ville hun steke pannekaker, og så ville hun gjerne ha en hund.

 

Tror dette skal gå bra jeg:)

[pluss71]

Vi har også hatt en del sånne samtaler som har endt med at jenten min sier at hun VIL ha en pappa, hun også... hun virker jo litt lei seg akkurat der og da, og jeg får som dere en litt skremmende følelse og blir voldsomt bekymret... men så er det jo over rett etterpå. Hun har mast mye mer om en lillesøster (eller for tiden vil hun gjerne at babyen i magen min skal være en storebror da...!!) - og jeg har tenkt litt på dette ønsket hennes om en pappa... vi kjenner jo mange pappaer, og de fleste av dem virker jo skikkelig gøyale. De tøyser og leker og bærer barna på skuldrene og sånt. Det er klart at datteren min gjerne skulle hatt en sånn en ;-) Men jeg tror ikke det stikker så dypt foreløpig - det er mer på linje med at hun gjerne vil ha en hund, ja...!

[Silje69]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det som skrives her! Jeg har vært helt åpen om inseminasjonen i Danmark under hele graviditeten, og har kun fått positive tilbakemeldinger (bortsett fra en engelsk kamerat, men dte gikk mer på misunnelse!)

 

Jeg synes alt blir mye enklere nå som jeg er gravid, da folk uansett vil lure.

 

Jeg vil heller ikke at barnet noen gang skal føle at dette er noe som er tabu eller noe som ikke skal snakkes om. Dersom det blir en naturlig ting å snakke om blant de en omgås vil det også bli lettere for barnet.

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært helt åpen hele tiden, men har ikke utbasunert historien på jobb. Min lille jente er kun 3 mnd, og jeg bekymrer meg for når spørsmålene kommer fra henne og er redd for at hun senere skal klandre meg for at hun ikke har noen pappa. Vel, da hadde hun jo ikke eksistert...Kommer til å være helt åpen mot henne også hele tiden.

 

Jeg fikk kun en negativ bemerkning, og det var fra min beste venninne som også er singel og barnløs, hun mente at det var uansvarlig å bli alenemor da det er så mange barn som ikke har det så bra med kun en forelder... jeg syntes det var stygt sagt, men har tilgitt henne og tror det handler om misunnelse.

 

 

[EneStående mamma ;-)]

Jeg valgte ut noen venner som jeg var temmelig sikker på ville støtte meg i prosessen mens jeg forsøkte å bli gravid med førstemann. Kan ikke huske når jeg fortalte det til moren min, men vet i hvertfall at hun var den første jeg ringte til da jeg testet positivt. Etter råd fra lege og min beste venninne, valgte jeg å være tilbakeholden med å fortelle hvordan jeg ble gravid til kolleger og bekjente. Litt interessant å ikke være åpen som en bok for en gangs skyld, og så fikk jeg luket ut et par 'sladrekjerringer' i min omgangskrets.

Har etter hvert valgt å bli veldig åpen. Dvs forteller sannheten der temaet kommer opp. Har opplevt noen mindre positive episoder -bl.a ei god venninne som ikke taklet det. Hun kom imidlertid tilbake etter noen mnd og innrømmet at det bunnet i dyptliggende sjalusi - hun mistet selv muligheten til å få barn få år før jeg ble gravid, og følte at hun mistet en forbundsfelle.

Min sønn på 2,5 år var veldig opptatt av pappa'er for ca et halvt år siden. Pekte på onkel på familiebilder, og spurte 'min pappa?'. Må innrømme det kom veldig brått på meg første gang, men måtte jo bare si at han ikke har noen pappa. Så får vi forklare mer etterhvert som han forstår mer.

Er i dag 2 mnd på veg med nr to, og har også denne gangen fortalt til noen få venner, pluss min mor at jeg har vært i gang med forsøkene. De vet at jeg er gravid, men har f.eks ikke fortalt det til min far enda. Tror han kommer til å trenge litt tilvenning til tanken, så jeg venter til jeg vet at det står bra til.

Ellers har jeg vært mer redd for reaksjonene nå enn sist. (tror kanskje det er større forståelse for lysten til å bli mamma, enn for at en skal ha flere barn.) De jeg har fortalt det til har alle vært positive så langt, så kjenner det er litt letter etter hvert.

Kommer nok til å være åpen om at de begge er donorbarn i de fora hvor det er naturlig å si det.