viggo v..

[Anonym bruker]

Jeg har alltid hatt ei bestevenninne i livet mitt helt siden jeg var liten. Det har jeg ikke lenger. Den første døde da jeg var i 20 årene. Den neste har blitt psykisk syk og har kuttet kontakten med alle inkludert meg. Vi drev dessuten fra hverandre de siste årene vi hadde kontakt. Jeg har et stort nettverk av "venner" gjennom mannen min, men dette er venner jeg ikke har valgt selv og da skal det jo litt mer til for å få full klaff. Jeg vet at jeg ville mistet kontakten med dem dersom det hadde blitt slutt mellom meg og mannen min. Av de vennene jeg har hatt siden har det aldri vært full kjemi slik jeg trenger hos en virkelig god venn. Jeg er kanskje heldig som har hatt slike venner 2 ganger, men må si at det er ganske ensomt uten når en er vant til å ha en man kan snakke om alt med og som man uansett ikke mister selv om man er uenige om ting og tang. Dette er så viktig for meg at jeg ikke klarer å være tilfreds i livet uten. Jeg har mann, barn, jobb, hus og burde være glad. Men det er jeg ikke. Hvordan finne det gode vennskap når man er over 30 år? Noen som har gode erfaringer med hvordan man aktivt kan finne det?

[Anonym bruker]

I voksen alder har jeg fått nye venner gjennom jobb, barselgruppe og en hobbyaktivitet. Men skal sies at de beste/næreste vennene er folk jeg har kjent i mange år.

Mitt tips er dermed: Barselgruppe eller trillegruppe om du har eller skal ha flere små. Kanskje gå på noe en kveld i uka...en hobbyvirksomhet, om det er kor eller strikkeklubb...Er det en mor elelr to i barnehagen du kan fp bedre kontakt med?

Evt. bli bedre kjent med kollegaer på jobben og invitere hjem, eller ta en kaffe eller lign. etter arbeidstid en gang.

Lykke til!

:-)

[Anonym bruker]

Uff kjenner meg igjen av at det er vanskelig å få nære venner når man er blitt eldre.

 

Var jo så lett når man var små. Nå er jeg 30 år og klarer ikke å komme tett innpå noen.

Jeg prøvde barselgruppe men bortsett fra å ha barn i samme alder så hadde ingen av dem noe tilfelles med meg.

 

Har ikke mulighet til aktiviteter på kvelden heller for da jobber mannen min.

 

Jeg sliter med sosial angst også da, så jeg har vanskligere å komme inn på folk. Men har fått intrykk av at mange har det likt.

 

Man vokser fra eller mister gode venner fra man var liten og klarer ikke skape det båndet igjen med andre.

[Anonym bruker]

Jeg har også forsøkt barselgruppe uten at jeg fant noen jeg hadde særlig mye til felles med der. Jeg har også hatt sosial angst som jeg i og for seg har "vokst fra" med alderen hvis man kan kalle det slik, men noe henger igjen enda slik at jeg i bestemte situasjoner gruer meg til å være sammen med folk i sosiale situasjoner og da må "by på meg selv".

 

Dårlig selvfølelse med andre ord, selv om jeg ikke tror at andre opplever meg sånn. Det er nok mer slik jeg føler det selv innvendig. Jeg har ingen problemer med å omgås andre profesjonelt i jobbsammenheng eller i situasjoner der jeg kan være "ekspert". Heller ikke rundt mennesker jeg føler meg trygg på.

 

Aktiviteter på kvelden har jeg ikke overskudd til med et aktivt barn og gravid med nr 2. Jeg er veldig sliten etter jobb. Så da begrenser det seg.

 

[Gjest]

heisann..eg kjenner meg litt igjen i det som du skriver i innlegget ditt..eg har heller ikke noe spesielt med nettverk rundt meg og sliter litt pga det..eg har nettverk på jobb,men ikke noe spesielt privat:(og det er eit stort savn for meg..eg har familien min som bur i utkanten av bergen.flyttet til haugesund i lag med samboer og datteren min..ville satse på forholdet,so eg flyttet på meg..må innrømme eg savner familien min til tider,men dei er flinke til og komme på besøk...har venner igjennom mannen min eg og,men ikke bestevenner..ikke ein venn som eg kan betro meg til:(det savner eg også ein venn som eg kan betro meg det meste til..eg fødte ein skjønn gutt 5 jan 08..han kom 6 uker før termin,i ettertid har eg slitt litt med svangerskaps depresjon,pga at eg ikke har familien rundt meg,kunn meg og samboeren min,og datteren min..skulle jo vere so glad men eg var ulykkelig..men går betre no når eg går til psykolog..var so godt og ha noen på utsiden og åpne seg for,og betro seg til..kan snakke med samboeren min om det meste også men er ikke alt som er like enkelt og snakke om..so eg også savner en vennine og snakke med og betro meg det meste til..eg blir 26 år i år da..

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det som blir sagt. Jeg har også slitt med sosial angst og kan kjenne angsten kommer tilbake noen ganger i spesielle situasjoner (store fester f eks.) der jeg er litt på "utstilling". Jeg har på grunn av sosial angst mistet kontakten med venner, og her sitter jeg nå uten noen. Det verste er skammen som kommer med å ha det sånn, for det er veldig vondt og sårt. Savner å ha en bestevenn som jeg kan snakke med om det ting som skjer i livet mitt.

[Anonym bruker]

Ingenting er bedre enn en som virkelig er ute etter et ordentlig vennskap! Jeg har inntrykk av at mange rundt også er lei av alle de overfladiske bekjentaskapene, og at gubben i lengden ikke er nok alen (og skal ikke være heller, synes nå jeg)

 

Se deg rundt en gang til.. det er så mange rundt oss vi ikke tenker ordentlig på..Og vært åpen! Du har hus og jobb, da har du kanskje også mulighet til å be hjem folk en del? Begynn du! Kanskje den mammaen i barnehagen som du alltid fleiper litt med fordi hun OGSÅ har glemt "Ha-med-dagen" og utstyrer småen med en Pokemon hun fant under setet i bilen.. (eller noe sånt.. selvopplevd eksempel!) Benytt anledningen til å spørre om hun vil komme over på kveldsmat så barna kan leke.. "Prøv" ut noen av naboene nå som det blir vår, plutselig så er den der, den vennen du har lett etter! Håper jeg.. Lykke til!

 

Og forresten, om det du trenger er noen å snakke med, ikke egentlig noen å fylle den sosiale fritiden med, hva med en god gammeldags brevvenn??