Jeg er i ferd med å bli en dårlig mor...(Langt innlegg)

[Anonym bruker]

Jeg har ikke taklet morsrollen så bra som jeg hadde forventet. Jeg trenger hjelp... Jeg trodde jeg hadde en relativt realistisk forventning av hva det ville si å få barn, jeg visste det ville bli hardt med lite søvn og alt som følger med. Men jeg var ikke klar over at jeg skulle takle det på denne måten. Endringene har skjedd gradvis. Fra å være superlykkelig når vi kom fra sykehuset, til å bli bitter, hissig, deprimert 10 mnd senere. Jeg har ikke tålmodighet med min lille lengre. Har jeg nektet ham i å dra i duker eller rive i ledninger mer enn 3 ganger, skriker jeg til ham. Stakars barn! Jeg er fullstendig klar over at det ikke har noe for seg. Han blir redd meg og begynner å gråte. Jeg får dårlig samvittighet og begynner selv å gråte. Matingen foregår akkurat likt. Spytter han ut maten, skriker jeg NEI! Jeg har ikke energi eller overskudd til å leke eller lese for ham. Jeg krøller meg opp i sofan og stirrer ut i lufta eller på fjernsynet. Jeg er tom inni meg. Hvorfor klarer jeg ikke å glede meg over barnet mitt?? Hva er galt med meg?? Ikke alle dager er slik, dette er de verste dagene jeg har beskrevet. Noen dager føles alt lettere og jeg tror jeg begynner å bli "normal" og meg selv igjen. Jeg har ikke fortalt dette til noen. Lider av "snill-pike-syndromet". For verden utenfor er vi lykkelige. Mann, barn, hus. Alt er i sin skjønneste orden. Har snakket med min mann om dette, men det virker ikke som han skjønner helt hvordan jeg har det. Sier bare: Det går sikkert over.

 

Hva skal jeg gjøre? Føler jeg er fanget i en ond sirkel. Er det ingen andre som har hatt det slik?? Er det bare meg som sliter i mammarollen???

[Lykkeliten og jeg]

Kjære deg.

Du er nok ikke alene i å ha sånne følelser, men det som er viktig er at du søker hjelp. Fort, slik at du slipper å gå rundt å ha det vondt som du har det nå, og ikke minst slik at sønnen din får det bedre. Synes det er litt snodig at mannen din bare sier at det sikkert går over. Har du forklart ordentlig til han, har han sett at du skriker til babyen?

Mener ikke å være slem mot deg, for jeg forstår at dette er noe du ikke kan noe for, men jeg synes veldig synd på sønnen din så jeg håper du tar kontakt med helsestasjonen din imorgen sånn at dere alle får den hjelpen dere trenger.

Håper det ordner seg snart da.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg synes synd på ham jeg også, det er derfor jeg skriver her. Det er så vanskelig å innrømme til verden rundt at jeg sliter, at jeg ikke får det til. Nei min mann har aldri sett meg slik med sønnen vår. Det er nok derfor han ikke skjønner helt at jeg mener alvor når jeg forteller at jeg sliter...

 

HI

[Krokka og prinsessa]

Kanskje det er for uvirkelig for mannen din til å faktisk forstå deg? Jeg synest synd på deg, og ikke minst sønnen din. Vær så snill, søk hjelp. Start med å ta kontakt med helsestasjonen. Får du trøst av helsesøster om at "det går sikkert over, alle føler slik inniblant", så må du INSISTERE på å få mer hjelp! Det er bare fordi jeg vil både deg og beibein godt at jeg sier dette! Det er ikke skam for snille,flinke jenter å slite inniblant. Dessuten trenger du ikke fortelle det til hele verden, men gjerne til nærmeste familie. Du har jo såvidt begynt med mannen din. Stoler du nok på moren din til å innlemme henne også i problemet?

 

Lykke til!!! Du klarer det med riktig hjelp!!

[Gjest]

Huff, nå fikk jeg skikkelig vondt i magen på sønnen din sine vegne, han har det sikkert ikke bra. Håper du tar deg sammen og avreagerer på noen andre!

[camillah 2 små]

Er du sliten for tida, kanskje? Det kan godt hende du trenger mer hjelp med den lille, husarbeidet eller annet som sliter på. Er du som oss snille piker flest, ber du nok ikke så ofte om hjelp, kan jeg tenke meg. Gjør det! Mannen din kan helt sikkert hjelpe mer til, og du har sikkert flere venninner som gjerne vil trå til, hvis de får mulighet til det.

 

I tillegg tror jeg du vil like å snakke med noen, og få fortelle om det du sliter med, og få litt tid som er bare din egen.

 

Jeg kjenner meg igjen i følelsen av å ikke strekke til, og å ikke alltid orke. Derfor håper jeg du klarer å be om litt hjelp, der du kan finne den.

[apr 07,apr 08 ,Okt 10,prøver]

du er ikke en dårlig mor!! men tenk litt over at han går inn i sin mest aktive periode(sikkert individuelt men sånn var det her) han tester grenser heeele tiden. og sånn det virker så har du kanskje litt for mye "ene" ansvar for han?? da er det jo lett å bli tappet for energi...

krev at mannen din tar sin del!! kjempeviktig. og det gjelder jo alt.. mating ,stell bading osv osv. mannen din skal ikke bare leke og kose seg med han mens du har "jobben"

 

her var det sånn i en ca 8-9 mnd før jeg begynte å bli råsliten (gravid og venter 1 mai 08, snuppa ble født 1 april 07)

 

da var jeg nødt til å kaste inn hånkleet og be om at han tok i et tak.

 

skal si det hjalp!

 

er jo bare snakk om 10 min uforstyrret dusjing,en gåtur alene i finværet, en

tur til vennine/familie UTEN barnet osv ja tilogmed en runde i matbutikken hjelper. så er det mye lettere å takle de små og glede oss over de.

de er jo små så alt for kort og jeg tror nå i alle fall at mange av oss vil savne denne småbarnstiden da vi sitter der, 14 år fra nå og sønnen/dattern ikke er kommet hjem til avtalt tid...fra oss av bekymring

 

prøv å kom deg litt fra og slapp av. så kan du gå på med nytt mot når du er tilbake. kan jo hjelpe å snakke med noen men for meg var dette alt som skulle til i en slitsom periode(har også 2 hunder som krever sitt)

 

lykke til, ønsker deg alt godt

 

[Leetha]

Ja tråkk på de som ligger nede og som ber om hjelp, det hjelper sikkert mye.

 

Kjære HI, du trenger å prate med noen, du er nødt til å fortelle hvordan du har det og fått sagt ord på følelsene dine,

kom deg ut, treff andre, det hjelper ikke å bare sitte inne. samboern din bør trå til met. lurer på om du kan ha en fødseldeprisjon som ikke har sluppet taket

jeg har hatt perioder selv hvor jeg har vært svært nedfor og det har hjulpet å komme seg ut.(har hatt fødselsdep)

send meg gjerne en PM hvis du vil,

 

klem

[Anonym bruker]

Det høres ut for meg som om du har utviklet en fødselsdepresjon. Ville tatt kontakt med en lege var jeg deg..

[Gjest]

Som en av de få her inne, så er jeg en som tenker på barnet og ikke på mødre som oppfører seg dårlig. Alle sier hun "ikke er en dårlig mor", men det er jo hun selvfølgelig når hun lar sitt ukontrollerbare temperament gå ut over et uskyldig barn :-(

[Anonym bruker]

Absolutt ikke bare du som sliter nei. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og min er bare 3 måneder-men jeg er allerede utålmodig og blir sint på den stakkars lille gutten.

 

Noen ganger har jeg bare lyst til å dra min vei, og etterpå har jeg kjempedårlig samvittighet og blir enda mer sliten.

Samboer stiller heldigvis opp 100%. Jeg vet vi må søke hjelpe, men jeg har ikke lyst - føler det som et nederlag, selv om jeg vet at det ikke er det, men føler det slik likevel.

 

Jeg tror mange flere enn vi aner har hatt det slik i perioder, men det er ikke noe folk liker å snakke om.

 

Tror som mange av innleggene over her at du trenger å snakke med noen, og trenger avlastning-tid til deg selv uten den lille.

 

[Anonym bruker]

Høres ut som en klassisk fødselsdepresjon synes jeg, dette er ikke noe du er alene om, og det er fullt mulig å få hjelp. Men hjelpen kommer ikke til deg om du ikke oppsøker den. Kontakt helsesøster, be om et hjemmebesøk om du ikke orker sitte å "brette deg ut" på helsestasjonen. Hun kan hjelpe deg videre..

 

Har ei venninne som var gjennom det samme, der tok mannen over permisjonen der, og hun begynte jobbe. De fikk et helt nytt liv, og hun storkoste seg plutselig som mor, etter å ha vært på jobb.. Ikke godt å si hva som kan hjelpe deg, avlastning hjemme, samtaler med en psykolog, "lykkepiller", det er mange muligheter, men bare du kan starte prosessen med å få noe igang.

 

Masse lykke til videre!

[<Lilja>]

Du bør helt klart snakke med noen, hvem den "noen" er må du kjenne på selv.

 

Barnet ditt er inne i en veldig aktiv periode, for hans del og din egen del ville jeg ha fjernet duker og slike ting. Det er jo bare for en periode. Lag et "Jamiljø" fremfor et "Nei miljø", da blir fort ting litt mer hyggelig. Kjenner meg igjen med dette med maten, og når jenta mi har spytta ut maten til alle måltider , ja da blir man rimelig frustrert! jeg har sangbok liggende på kjøkkenbordet, når hun begynner slik så traller vi noen sanger, hun glemmer seg og spiser og jeg glemmer min frustrasjon.

 

Og få mannen til å forstå!! Og tenk på sønnen din, han har ikke bestemt at han skal være her...Dette klarer du!! :-)

[Anonym bruker]

Du oppfører deg som et ludder, ludderet.... Men det er vel ikke annet å vente. Så fordomsfull som du er! Ung alenemor sikkert!!

[Leetha]

. hun skriver selv hun trenger hjelp, og det bør hun få. JA barnet er uskyldig men hvis hun har en depresjon (som jeg synes virker som hun har) så er hun også syk og trenger hjelp og støtte. ikke drittinnlegg om hvor dårlig hun oppfører seg og at hun er en dårlig mor.

[Impulsiw]

Ludderet: du er bare så uvitende at du må unnskyldes... prøv å les litt i bøker så kanskje du lærer mer du også...

[snartmammatil4]

jeg syntes også det høres ut som en depresjon. ville søkt hjelp i morgen den dag, du er ikke en dårlig mor, men hvis du ikke søker hjelp så er du det syntes jeg. siden du skriver det du skriver så innser du tydeligvis selv at du trenger hjelp. Alle er slitne i perioder og lunta blir kort, det veit jeg alt om som går hjemme med 2 på 16 og 4 mnd, men når man kommer til det punktet at man ikke klarer å holde det igjen inni seg og tar det utover barnet så er det godt for langt. håper du får god hjelp:)

[trollmor & trollungene]

Har selv hatt en tøff og lang periode, så jeg kjenner litt igjen i den følelsen du beskriver.

Hos meg ble hverdagen en helt annen da jeg kuttet ut minipillen. Ble meg selv igjen etter et par uker. Depresjonen var en bivirkning av pillene. Kanskje det samme kan gjelde deg??

 

Sender deg en klem jeg!

[Gjest]

Neppe, er 24 og samboer :-) Så grunnen ligger nok et annet sted, hehe... Men du har tydeligvis noe å skjule...

og heldigvis for sønnen min så klarer jeg å styre temperamentet mitt, eller få det ut her på ukjente dib-damer i stedet for på ham :-)

Hadde hun hatt vett, hadde hun søkt hjelp for lenge siden, men hun forklarer det med at hun liker å være "flink pike", som om det er unnskyldning for å terrorisere barnet sitt!

 

[Anonym bruker]

Herregud, jeg forstår at du gjerne vil provosere. Det er sikkert noe som vil roe seg litt når du får litt mer livserfaring og forhåpentligvis litt mer empati. Verden er ikke svart -hvit. Selvfølgelig er det primært barnet man skal være urolig for under en slik situasjon som HI beskriver.

Men hva er det beste for barnet ? En frisk og opplagt mor.Blir mor frisk av å bli sjikanert av fremmede på nett? - jeg tror ikke det. Mor tar her første steget for å søke hjelp, og som du ser råder stort sett alle HI til å søke hjelp videre.

 

[Fiona-]

Alder er et rellativt begrep, Ludderet og du høres ikke spesiellt moden ut...

 

HI tenker jo på barnet sitt - det er jo derfor hun ber om hjelp!!!!

Da må vi også tenke på barnet - og hjelpe mor!!!!

 

Det er vel nettopp slike svar som du kommer med som gjør at enkelte ikke tør snakke om sine problemer....

 

Har du ikke noe godt å si kan du vel like godt holde kjeft!?!?

 

Til HI:

Du er ikke alene! Be om hjelp! Flink-pike-syndromet kan du overtale ved å fortelle det at de flinkeste pikene er de som faktisk er tøffe nok til nettopp å be om hjelp!

Håper det ordner seg for dere!

Og alle har vi vel dårlige dager innimellom - det er bare Ludderet her som er perfekt.

[Impulsiw]

Skriver under på Fionas innlegg!!

 

[Anonym bruker]

Du har ikke tenkt på at dette også kan være helt normalt, men at det er de andre som lider av "snill pike" syndromet, hvor de streber etter å si og gjøre alt perfekt etter boken.

 

Når du da føler deg sliten, lei og uten overskudd, så føler du deg straks udugelig og som en dålig mor.

Jeg vil gjerne fortelle deg og andre at det å ikke ha overskudd, det å skrike til barnet ditt, eller ha lyst til å være alene av og til er følelser en god mor uansett vil møte fra tid til annen.

Dersom det er noe som oppleves hele tiden eller svært ofte, så tyder det sannsynligvis mest på at du trenger litt fri til deg selv, eller kan væe en depresjon.

 

Som du skriver, så er dette bare av og til, så jeg vil anta at du vil få det bedre dersom du fikk litt avlastning.

En psykolog kan ikke hjelpe deg med fri, men kun med samtaler eller piller som bare vil gjøre deg følelseskald og fjern for barnet ditt.

Fri kan du skaffe selv, og gode råd fra event. helsesøster.

 

Livet er ikke som en bok, og det å være mor har ingen oppskrift, da alle barn er forskjellige.

 

Alle mødre kjenner til disse og verre følelser.

Og for de som mener at barnet lider fordi det har opplevd å bli skreket til; Gå og søk hjelp!

 

 

[Anonym bruker]

Fordomsfull?? Også skriver DU selv UNG ALENEMOR?

Snakk om fordomsfull....

[line_n & sara]

du må be om hjelp..helsestasjon, lege, mannen din, hvem som helst!

 

det er ikke meningen at du skal ha det sånn! sønnen din tåler det nok, men du må jo tenke på deg selv også! du høres veldig deprimert ut, så ta tak i det!!!

 

ikke la deg bli påvirket av noen drittslengere her inne, du er tydeligvis deprimert, og ikke en dårlig mor!

det håper jeg du forstår!!