Erfaringer med å være borte 2 uker fra barnet?

[Pysjen]

Noen som har noen erfaringer der?

 

Jeg må snart reise bort i 2 uker fra min 14 mnd gammle sønn.

Gruer meg veldig da jeg bare har vært borte fra han en natt av gangen tidligere. Han vil for det meste være hjemme med far men noen netter hos svigermor når samboeren min må jobbe.

 

Hvordan vil barnet reagere på dette? Vil han kjenne meg igjen når jeg kommer hjem? Vil han savne meg eller er det sånn- ute av øye ute av sinn?

[Anonym bruker]

Har ikke noen erfaring, men ut fra andre innlegg jeg har lest her, så er jeg ganske sikker på at han vil savne deg og at han vil 'straffe' deg når du kommer hjem. 2 uker borte hørtes veldig lenge ut må jeg si... må du så må du, men jeg ville nok gjort det jeg kunne for å korte ned tiden (regner med du ikke skal på Syden tur liksom )

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke erfaringer, men har sett flere med erfaringer her, og har en venninne som har gjort dette. Da var barnet 1,5 år. Det gikk ikke så bra. Gutten ble KJEMPE klengete på mammaen når hun kom hjem, og var veldig urolig om natta.

 

Det gikk lang tid før han turte å slippe mammaen sin ut a synet. Han var livredd for at hun skulle bli borte igjen.

 

Men, det er en historie. Det finnes sikkert vellykkede historier også.

 

Jeg personlig hadde ikke dratt fra et så lite barn. Men, skjønner det er vanskelig når det er i jobbsammenheng.

[pandabjørn]

til anonym 13:09

 

hvordan kan du vite at det er jobbsammenheng HI skal reise bort da??

hun skriver ikke noe om det i innlegget??!

og jeg er helt sikker på at hun kommer til å kjenne deg igjen når du kommer tilbake

jeg og sambo var i syden når Sander var 9mnd var borte en hel uke og det gikk kjempe fint.....men det er kanskje litt verre når de blir eldre hvis det er første gang du er borte fra henne....men hun har jo pappan da så da burde det går bra..

tror vi mammaer er litt mere skeptiske enn pappane for å si det slik!

jeg var overhode ikke skeptisk når vi reiste fra Sander og han skulle være hos mine foreldre en hel uke....

det er alt for mange foreldre som aldri lar barna ligge borte i det hele tatt og når de først gjør det så går det ikke så bra!

vi må ikke gleme å være kjærester og finne på å reise en weekend på hotell selv om vi har blitt foreldre da......

[Anonym bruker]

Sorry, det var samboeren som skulle jobbe. Leste feil. Men, det er vel ikke så farlig heller?

 

Og det er stor forskjell på en uke og to uker da. To uker er dobbelt så lenge. Jeg hadde aldri reist fra mitt barn i hverken en uke eller to uker.

Når de er så små så vet du ikke hva som foregår oppi hodet dems. Og mange barn får reaksjoner etter at foreldrene har vært borte så lenge.

 

Og du skriver at det er mange som aldri lar barna ligge borte i det heletatt. Mine barn har sovet bort i en natt av gangen når de har vært så små, og det er helt greit. Men, en-to uker? Nei, det gjør jeg ikke.

 

Nå trodde jeg HI skulle bort i forbindelse med jobb, men om det er bare ferie det dreier seg om, hadde jeg droppet det.

[Babykilo]

Jeg var borte nå nettopp i to dager, og det gikk helt strålende. Han savnet meg ikke tydelig, nevnte meg ikke og oppførte seg helt normalt. Men det var bare to dager. Men - om en måneds tid skal pappaen og gutten reise bort i 8 dager. De skal til svigersene mine som gutten ikke kjenner, for de bor så langt borte. Jeg kan ikke være med pga eksamen, og pappaen vil så fryktelig gjerne. Så nå skal de dra. Og jeg gruer meg veldig. Tenker litt som deg, men jeg kan liksom ikke være helt kjerring og ødelegge for pappaen heller. Vi får vel bare prøve og håpe at det går. Hvis det blir krise hjemme, får du bare slippe alt og komme hjem. Jeg har fått pappaen her i huset til å love dyrt og hellig og komme tidligere hjem hvís lillegutt virker lei seg og tydelig stressa.

[pandabjørn]

tror ikke ungen vet forskjell på 1 eller 2 uker

satt det litt på spissen hva om du ble innlagt på sykehuset og måtte være der 1 eller 2 uker hadde du da hatt med deg barnet ditt til sykehuset??? tror barn har veldig godt av å være hos pappan også ikke bare være mammadalt:)

 

hadde det vært ferie så tror jeg HI hadde skrevet det, så det er nok noe annet hun skal som hun ikke vil oppgi her....

[Anonym bruker]

Ja, han kommer til å savne deg. Sånn er det bare.

Men: Det er fryktelig mange som har fedre som er mye borte fra barnet, gjerne to uker i strekk eller mer, og ingen "straffer" disse fedrene i samme grad som mødre får sanksjoner og pes fra omgivelsene.

 

 

[Gjest]

Nei. Og jeg har ikke tenkt å skaffe meg slik erfaring heller.

[Aga:-)]

Jeg tror ikke at det er "ute av øye, ute av sinn".

Dette er kanskje å være litt for ærlig, men jeg hadde nok ikke reist fra mitt barn i to uker hvis det ikke hadde vært tvingende nødvendig (sykehus, annen behandling, fengselssoning o.l.).

 

Likevel: Vi bor heldigvis i et fritt land:)

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

hei:)

 

jeg var borte fra nr 2 da han var litt over 1 år (i 8 dager)

han nektet å komme til meg da jeg kom hjem igjen (han hadde/har aldri vært mamma dalt..)

 

husker ikke hvor lenge det tok før han roet seg, men mener å huske jeg hadde vondt av han lenge,å angret hele turen!! (det er 7 år siden da)

 

men han er en fullt oppadgående og tillitsfull gutt, så tok nok ingen skade, bare jeg som slet!!

 

det går nok bra skal du se:)

[båneiverden]

Hvis du MÅ være borte så lenge fra barnet ditt ville jeg passet på at pappen/bestemor gjør følgende:

Se på bilder av deg hver dag sammen med barnet, snakke mye om deg, og om at du ikke er hjemme, men at du kommer hjem igjen, og at da skal dere klemme og kose hverandre osv... Be dem ta fram bildene flere ganger om dagen!!!

Og hvis du har anledning så ville jeg ringt minst en gang per dag og la barnet høre stemmen din på tlf - si "mamma er glad i deg" eller andre ting du pleier å si til barnet, syng en sang du pleier å synge osv...

 

Lykke til!

Et så langt fravær fra primæromsorspersonen er jo ikke å anbefale, men hvis man blir nødt ville jeg gjort disse tingene for å prøve å minske savnet...

[Sgt sweetie prøver på en til..]

Hei Tittimor:-)

 

For 1 mnd siden var jeg på jobb oppdrag i Bergen og var borte fra datteren min på 1 år fra mandag til fredag. Det gikk kjempefint, var hjemme hos pappa og "mor".

Når dem møtte meg på Gardermoen så var det som om hun ikke helt skjønte at jeg hadde vært borte.

Ringte hjem 2 ganger om dagen og "snakket" med henne på tlf og sendte video som jeg snakket til henne på.

Tror det er værre for deg enn for barnet. De har jo ikke et sånt tidsbegrep som vi voksne har.

Klart barnet kjenner deg igjen, men vil nok lure på hvor mamma er hen.

Men ring hjem så går det nok så bra skal du se:-)

Lykke til!

[julenissen]

Jeg har erfaring med dette. Gutten min var 12mnd og jeg var borte 2 uker. Det gikk kjempe bra! Gutten min og pappaen koste seg mye mens jeg var borte. Han ble kjempe glad for å se meg igjen. Straffet meg ikke og klengte ikke. Alt var som normalt. Vi har heller ikke merket noe seinere, dette er nå 6mnd siden.

 

Det er ikke ute av øye ut av sinn, han vil nok savne deg litt, men så lenge han er trygg og koser seg går det nok helt fint.

[Anonym bruker]

Hvem i alle dager er det som ikke annbefaler at primæromsorgspersonen er borte så lenge?

 

Nå vil jeg ha forskning her, ikke synsing eller liksom forskning fra Foreldre og Barn.

[Anonym bruker]

Er dette en engangstilfelle (at du ikke har skaffet deg jobb med mye reiser) så går det nok bra. Jeg har mann som reiser mye i jobb og kan bare si at barnet mitt på 1 år reagerer veldig uroligt på dette. Før reisene startet var mannen min mye hjemme på heltid så han var vant til å ha oss begge hjemme, og har alltid vært veldig nær pappaen som gjør minst like mye av stell og kos som meg. Når far har reist så reagerer han med å være veldig klengete på meg og blir urolig når jeg begynner å gjøre oss klare for utetur. Som om han tror at jeg også skal reise vekk eller være borte noen timer (har hatt endel barnevakt i korte perioder den siste tiden). Han sover dårligere i den tiden far er borte så alt i alt så ville jeg ikke valgt denne løsningen igjen.

[Anonym bruker]

Dette var faktisk på nyheten her. En dame som hadde forsket på dette, og hun kom fram til at det ikke er bra at primæromsorgspersonen plutselig blir borte.

[Anonym bruker]

Om man blir lagt inn på sykehus, så er jo selvfølgelig situasjonen en helt annen! Det sier seg jo selv. Det er jo bare noe man MÅ gjøre. Så det kan du jo ikke sammenligne en gang.

Det er jo mulig HI skal på sykehus, så da har hun jo egentlig ikke noe valg. Men, om det skyldes noe som ikke er så nødvendig, så står jeg på mitt, og mener hun bør droppe det.

 

Og det handler jo heller ikke om at barnet har godt av å være hos pappaen og ikke være mammadalt, som du sier. Det er jo hvordan barnet takler dette man må tenke på, og det er ikke alle barna som takler dette like greit.

[båneiverden]

Et svar til den anonyme lenger oppe som etterlyser forskning vedr fravær av primæromsorgsperson:

-Dr.Sears sine nettsider om attatchment parenting

-Stern sin tilknytningspsykologi

-Familiesenterets anbefaling og også anbefaling fra min lokale helsestasjon faktisk

-Elisabeth Pantley

Og flere andre som jeg ikke kommer på i farten men som jeg kan undersøke for deg hvis du vil...

 

Det er faktisk en sterk anbefaling hos veldig mange utviklinspsykologiske retninger idag at barnet er best tjent med at primæromsorgspersonen er mest mulig stabil og nærværende. Jeg er ikke hysterisk på dette, og mener ikke at man må være tilstede 24:7, men 2 uker er lenge for et så lite barn, så for å minske sorgen og forvirringen barnet kan føle - samt de mulige alvorlige ettervikninger som angst og depreson, så er de i allefall lurt å ringe og se på bilder osv masse masse....

 

Til HI: Jeg tenker som så at må du så må du, så dette innlegget var ment til den anonyme som ble provosert av hva jeg sa. Jeg håper ikke jeg har sagt noe som ble dumt for deg. Lykke til!

[julenissen]

Hei. Har lest en del utviklingssykologi og pedagogikk etterhvert, og det som stadig kommer tilbake er at det meste og mest kjente forskningen på dette området er klinisk forskning, og at mye av forskningen er gjort på barn som i utgangspunkte ikke har "gode kår". Derfor har nyere forskning kommet til at mange av disse teoriene er ikke gjeldene.

 

Barn som er trygge, har gode og nære omsorgspersoner er ikke slike skjeldne fraskillelser noe problem for. Dersom det skjer ofte deriomot og dersom de som tar seg av barnet når primæromsorgspersonen ikke er tilstede ikke er en barnet kjenner godt og er 100% trygg på, kan det være traumatisk for barnet.

 

Det med tlf samtaler og bilder er uansett en god ide.

 

At mor (eller annen primær omsorgsperson) har det bra og har overskudd er enormt viktig for at barnet skal ha det bra, og noen ganger kan en liten ferie gjøre underverker

[Anonym bruker]

Jeg ville aldri reist fra et lite barn i så lang tid.

[julenissen]

Helt greit det. Med det er ditt personlige valg. Det er jo ikke dermed sakt at det ikke passer for andre.

[Anonym bruker]

Jeg hadde heller ikke reist fra et så lite barn så lenge.

[06,07 og spire nr 3 i 2010]

Herregud.

jeg er rimelig sjokkert over det mange skriver over her..Mange anonyme her som nesten dømmer HI fordi hun skal reise bort fra ungen. Eller som så mange skriver: Jeg hadde aldri dratt fra en så liten baby. Var han ikke 14 mnd da?Er jo ikke akkurat en liten baby.

 

Stakkars liten som må være sammen med pappaen sin i 2 uker mens mamma er borte?

Hvorfor mener dere at dette er så fælt? stoler dere ikke på at pappaen klarer jobben alene?

Et barn tar ikke skade av dette av og til.Hvorfor må en ha en viktig grunn for å være borte litt?( som sykehus eller noe?)

 

Jeg ble bare irritert når jeg leste nedover innleggene.

greit at ungen kommer til å savne mammaen sin litt,men han merker jo ikke forskjellen på 1 uke eller 2. De må være store nok til å skjønne konseptet med tid for at dette skal ha noe å si.Og da er dem ganske mange år før dem gjør dette.

 

Jeg skal til utlandet med jobben min og lar gladlig mine 2 små barn være hjemme med pappaen.Så får dem hatt alene tid også over en liten periode.

Jeg kommer jo til å savne dem noe helt sinnsykt og dem meg også men det må dem jo bare lære seg.Det er nok mye værre for meg enn dem. ( jenten vil være nett fylt 2 år og gutten vil være 5 mnd).

 

 

 

[Anonym bruker]

Reis med god samvittighet :-) Du har godt av å være litt uten barn og samboer og besteforeldre har godt å være mer sammen med barna. Så lenge barna får tilfredsstilt behov for mat, søvn og kjærlighet så klarer de seg bra.

Mannen og jeg dro på 10 dager ferie til syden da minstemann var 16 måneder. Besteforeldre passet han i huset vårt og kjørte han til barnehagen. Gikk veldig bra :-) 6 mnd senere var vi avgårde i 14 dager i forbindelse med jobb. Var hjemme i helgen. Gikk også veldig bra, men han begynte å se mer på bilder av oss de siste dagene. Var veldig glad da vi kom hjem, men merket ellers ingen endringer i oppførsel.