Aktive barn uten frykt

[Anonym bruker]

Jeg har en liten gutt på snart 3 som er svært aktiv. Han har et pågangsmot som jeg flere ganger skulle ønsket å hatt selv. Han prøver alt uten å være redd. Men som mamma er dette veldig tungt til tider. Jeg klarer ikke å formidle at ting er farlig. Han eier ikke frykt. Er ikke redd for noe. Hvordan skal jeg lære han dette?

Ved flere anledniger ser jeg at han egentlig ikke forstår ordet farlig. Jeg ønsker selvsagt at han skal ha enn sund nysgjerrighet, men også at han skal forstå at når mamma sier noe er farlig så er det det. En ting er å ikke lye, noe helt annet at jeg ser han ikke forstår.

Noen andre med svært aktive barn der ute? Kjenner ingen med barn som er like aktive og som har samme problemstillingen og trenger noen gode råd til hvordan jeg skal håndtere dette.

 

[Anonym bruker]

Jeg har det litt på samme måte som deg. Gutten min er full av pågangsmot, prøver alt mulig, og går det ikke så bra første gangen, prøver han bare en gang til... Jeg, derimot, har mere enn en gang, blitt kalt hønemor... Jeg har funnet ut etterhvert, at jeg må svelge frykten min for at han skal skade seg, og la han bikke over grensa noenganger, når jeg vet, at OK, nå slår han seg kanskje litt, eller skrubber seg e.l., men det er ikke ORDENTLIG farlig, sånn at han erfarer, at det kan bli litt for mye av det gode også. Idag f.eks., fikk han litt mere frie tøyler,enn mitt hønemorhjerte egentlig likte, da han (med redningsvest altså) gikk rundt på en brygge, med påskekaldt vann rett under. Jeg måtte bare tenke: OK, detter han uti nå, omkommer han ikke og mannen min fisker ham opp på et blunk. Han datt ikke uti, altså.

[Anonym bruker]

Hei igjen! Jeg hadde litt dårlig tid, da jeg svarte deg igår. Så jeg legger til litt; jeg har en liten førstehjelpspakke, som jeg pleier å ha med meg på tur, (det kan jo sikkert være kjekt for andre også), den har jeg, BANK I BORDET!, ikke fått bruk for ennå. Men den gir meg litt større ro, når han setter igang med sine krumspring, jeg tenker liksom, at ja, ja, jeg klarer nok å lappe han sammen, hvis han skulle være uheldig. Eller hvis han klatrer litt mere ivrig i et tre, enn jeg liker, så prøver jeg å tenke, javel, hvis han detter ned og brekker en arm, DØR han ikke, så selvom jeg selvfølgelig ikke vil at han skal skade seg, må jeg bare la han få utfolde seg. Han slekter nok endel på sin far, som er en skikkelig villmann. Jeg er litt mere forsiktig, men jeg kommer meg, he, he!

[Anonym bruker]

Kjære hovedinnlegger!

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt. Min gutt på 3år er også veldig aktiv. Han begynner først nå å roe seg ned litt, men vi har hatt en hektisk periode bak oss. Min sønn løp gjerne ut i veien han. Og da nytter det ikke å tenke at dette går sikkert bra. Da må man lære barnet å ikke løpe ut i veien igjen. Problemer vårt var bare at gutten vår ikke hadde tid til å lære, eller han sa "åh ja"...og så løp han ut igjen.

Det samme gjelder vann, høyder, fart, varme ....ALT.

 

Jeg har gjentatt i flere år om hva som er lov - og ikke lov. Hva som er farlig - og hva som er livsfarlig. Ha prøvd å forklar om døden, drukning og skumle menn. Prøvd å skremt med at trollet bor i skogen, så der må han ikke løpe inn alene. Men min gutt ser så lyst på livet - og blir aldri redd. Og dette har ingenting med at jeg er hønemor -men mer med sikkerhet.

 

Nå skal det sies at min sønn har så smått begynt å bli litt "redd". Han har også begynt å bli litt sjenert - heldigvis. Dette har roet han ned en del. Han forstår også en del konsekvenser. Men vi har en lang vei å gå fortsatt. Men har hørt at aktive gutter får en ny personlighet etter fylte 3år. Så ser frem til det. For jeg er lei av å kjefte:)

[Anonym bruker]

Jeg gjør mitt beste for at ungen skal oppleve voksen alder. Jeg sikrer det jeg ser kan gå veldig galt. Og så lar jeg ham gjøre ting i eget tempo.

 

Men du skjønner at det kan bli litt av hvert oppover, når du hører et brak, og treåringen har funnet på at han skal surfe ned trappa.