føler at jeg mister meg selv og mister forholdet.........

[Anonym bruker]

Når jeg ble sammen med mannen min hadde vi utrolig masse til felles.

 

I dag er en del ting jeg irriterer meg over med han ting som vi var like på før.

 

Når jeg ble gravid forandret jeg meg masse, og overgangen fra gravid til mamma forandret meg enda mer, og nå som jeg er gravid med nummer to så føler jeg at jeg forandrer meg igjen.

 

Problemet er at mannen min forandrer seg jo ikke så vi bare vokser lengre og lengre fra hverandre.

 

Jeg føler at jeg har mistet meg selv langs veien, kjenner ikke meg selv lengre.

Hvis noen spør meg hva liker du å gjøre så kan jg liksom ikke svare på det.

 

Tidligere elsket jeg å se på film, lese krim eller kjærlighets bøker, syntes det var gøy å spille på data eller playstation.

Men nå orker jeg ikke å spille det er ikke intresangt nok, setter jeg meg for å se en film på tv oppdager jeg at jeg stort sett sitter å trykker for å se hva som er på andre kanaler, istede for å fordype meg i filmen.

Leser litt men klarer aldri å lese mer en et par sider før jeg gjør noe annet selv om jeg egentlig syntes boka er spennede.

 

Sex er nesten helt uaktuelt, jeg har sterke bekkensmerter så det sier seg selv, men savner det ikke noe spesielt heller, er nesten så det er greit med smertene for da har jeg en god grunn til å si nei.

 

Jeg får jo aldri slappet av men vandrer rastløst fra en ting til en annen fordi jeg ikke klarer å fokusere på ting over lengre tid.

Eneste jeg kan gjøre sammenhengende er å vaske/holde huset i orden men det er noe jeg hater så er jo ikke akkurat å slappe av.

 

Mannen min vil gjerne at jeg skal finne en hobby så jeg kan ha noe som fenger meg, men jg klarer ikke å komme med noe som vil gjøre.

 

Vi sliter også veldig økonomisk for tiden så kan ikke bare begynne med hva som helst heller.

 

Jeg merker at allt dette sliter på meg og derfor også på forholdet. Mannen min er snill og grei, forteller og viser at han elsker meg. Er en fantastisk far og gjør en god del i huset.

Så vi krangler omtrent aldri, vi prater masse sammen og har god dialog og allt det her.

 

Men jeg føler at vi ikke passer helt sammen lengre.

Han sier at jeg er hans beste venn og at han elsker meg og ikke kunne tenkt seg et liv uten meg.

 

Men jeg føler det ikke sånn lengre og det er vanskelig.

Jeg vet at vi absolutt har et flott forhold, men jeg føler at jeg ikke elsker han lengre, at jeg har vanskelig for å finne noe annet felles en barna nå.

Jeg er fortsatt veldig glad i han men kan ikke si at jeg elsker han lengre.

 

Det er absolutt ikke hans feil er ikke stort han kan gjøre andeledes, og det er jo ikke han som har forandret seg men meg.

 

Ikke er det en annen mann i bildet heller, er nok ganske klar på at skulle det bli slutt mellom meg og han så har jeg absolutt inget ønske om å møte noen annen.

 

Jeg håper å ber at ting karnsje normaliserer seg når babyn er født hormoner ikke herjer like mye i kroppen. For det siste jeg ønsker er å ta fra barna pappan sin. Eller ta barna fra han. Jeg vet også at et brudd fra meg ville være et knekk på han. Og han har jo ikke gjort noe galt.

 

Uff ville egentlig ikke noe sted med dette inlegget, jeg bare måtte få ut noen tanker.

 

 

[Anonym bruker]

kjenner meg VELDIG igjen i innlegget ditt...

[Anonym bruker]

Har opplevd det samme. Det fine er at hvis man bare holder ut så blir det bedre igjen. Prøv å gjøre noe sammen m din mann. Om det så er å ta et varmt bad med et glass rødvin og telys på badekarkanten. Prøv å oppdage han på nytt. Det høres ut som om du har fått et rutineliv og at du egentlig kjeder deg... Det går det an å gjøre noe med.

[AnitaTrymLucasFrida]

Det er vel slik det er å bli foreldre. en forandrer seg ganske mye. Ta bare tiden til hjelp det går seg til etter hvert. Det er bare fordi en er "oppe" og er mamma hele tiden. Det blir å gå seg til når en ikke lenger treneger å bare være mamma. Når ungene ikke trenger deg hele tiden. Har et lite forslag. Begynn å jobb. Da kommer en seg ut sammen med andre voksne og økonomien blir bedre. Det viktigste vis du ikke kan jobbe er å være sammen med andre voksne. Med neste barn kan jeg komme med et forslag om at pappaen tar ut større del av perm. da kommer du deg ut og han får kjenne på kroppen hvordan det er å være hjemme med små barn.

 

Jeg sier ikke dette for å være frekk men det funker. Jeg var akkurat som deg med første barn. med nr 2 og 3 har pappaen tatt ut perm og jeg har startet på skole. Det er utrolig godt å kunne koble av og ikke være mamma. Når en da kommer hjem har en en masse energi å gi til alle og ikke minst en finner en selv.

 

Lykke til

 

[Anonym bruker]

Noen forandringer kan kanskje tilskrives svangerskapet og ikke minst at å være gravid småbarnsmor er noe helt annet enn å være bare noen sin kjæreste. Play Station o.l. er de tvel ikke uvanlig at folk vokser fra, og enkelte typer litteratur kan man bli lei av - i perioder eller for alltid. Det tok meg flere år etter at førstemann ble født før jeg begynte å lese noe særlig igjen, og mange av de interessene jeg hadee før kom aldri tilbake.

 

I stedet er jeg blitt opptatt av hus og hjem, holde ting i stand, pusse opp osv. Mannen min har beholdt sine gamle interesser større grad enn meg, men han har også fått mer "voksne" interesser. Tror det er ganske vanlig. Og at sexinteressen daler er også vanlig med årene.

 

Tror ikke du skal ta det så tungt. Du kan aldri bli den du var før du fikk barn igjen, og det er ikke noe mål heller. Nå er du inne i en ny, spennende epoke av livet ditt, og da er det andre ting som teller. Prøv å finne ut hva det er du like å gjøre, enten det er husarbeid eller hobbyer. Det trenger ikke være så avansert eller dyrt.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

akkurat det samme her. Håper hele tiden at ting forandrer seg igjen, men hvor lenge skal man vente? Det er jo mitt liv også. Vil dog ikke være egoistisk.

[Anonym bruker]

Akkurat det med pappa ha lengre perm har vi tenkt på. Men pappan har opphold i landet grunnet arbeid og må jobbe, vi har undersøkt og hvis han plutselig skal være hjemme i 3 mnd så mister han karnsje opphold/arbeidstilatelsen.

 

Vi skal søke om opphold grunnet familie men det må vente til jeg igjen er i jobb så jeg har fast inntekt ellers får vi med stor sjangse avslag.

Og da er man jo like langt. For jeg får jo ikke ny jobb før etter neste permisjon er ferdig.

 

En annen ting er at jeg jobber med barn så det gir jo ikke akkurat masse voksen kontakt da.

Jeg har jobbet noe mens pappa har hatt permisjon (de 6 ukene gikk greit for han å få, bare ikke mer....) Men problemet er jo at jeg er gravid igjen og har ganske sterk bekkenløsning. så det er fryktelig hard nesten umulig å komme gjennom en dag på jobben også. Så da er det ikke noe energi å gi til barnet mitt når jeg kommer hjem :-(, Klarer knapt å gå på kvelden, Må ha hjelp for å komme opp av sofan å gå på do.