Har jeg fått svangerskapsdepresjon?

[Anonym bruker]

Hei alle der ute

Jeg er litt usikker på om jeg har symptomer på svangerskapsdepresjon,og derfor lurte jeg på om dere tror det kan være det......

Jeg kan da begynne med da alt begynte. Jeg var med å starte privat barnehage sammen med ei venninne og det var mye arbeid med dette og jeg var altså da gravid med andremann.

Vi hadde på dette tidspunkt både hus og bil som vi eide og mannen min hadde fast jobb i butikk.

Det gikk fint med oppstarten av barnehagen og alt så lyst ut.

Livet var egentlig herlig,vi hadde det godt.

Vi ble enige om at vi trengte litt større plass og tenkte å leie ett år for å se etter noe større.

Vi fikk problemer med huseier som ikke greide å bli ferdige med oppussingen av leiligheten vi skulle leie så vi måtte bo hos svigermor i mellomtiden,...det ble ett mareritt og jeg som var høgravid oppi dette.

Dere skjønner det at svigermor har skikkelig støv på hjernen og var på hugget etter meg hele tiden.Jeg mått vaske både her og der og min eldste datter måtte vi passe på ikke gikk til svigermor hele tiden.Da ble hun dritsur.

I tillegg til dette sviktet min såkalte venninne jeg startet barnehagen sammen med meg så til de grader.

For å gjøre en lang historie kort når det gjelder det så meldte jeg meg ut av barnehagen og jeg sto uten jobb.

Og så kom sønnen vår til verden og han sov ikke på nettene fordi han var veldig mye syk.Det ble mye bekymringer og masse innleggelser.

Mannen min sluttet i tillegg i jobben sin fordi han ikke fikk utbetalt lønnen han skulle ha og vi sto da begge uten jobb.

Dette slet veldig på forholdet vårt og vi kranglet støtt. ikke gikk jeg ut verken med venninner eller noe uten barna,fordi ikke mannen min turte å ha minstemann alene da han var så liten.

Derfor fikk jeg liksom aldri avkobling i det hele tatt verken fra barna eller fra mannen.

livet mitt har føltes som ett eneste kaos. Han var veldig mye syk og sov ikke på nettene.

Og så ble jeg gravid igjen da andremann var 6 måneder som kom som ett sjokk.Det var ikke planlagt i det hele tatt(og ja jeg gikk på prevensjon).

Jeg var så sliten at jeg følte jeg bare eksisterte.....

Og så var det økonomien da....den var bånn i bøtta.Mannen min har styrt økonomien i lang td og jeg har stolt på han når det gjelder dette(har nok vært atfor naiv der ja).

Plutselig en dag kom det to menner som krevde å ta bilen vår fordi ikke regningene var betalt. Vi kjøpte da en bil som såvidt hang sammen.mer hadde vi ikke råd til.

Over en periode oppdaget vi at det var massevis av sopp i kjelleren der vi bodde og huseieren var ikke interessert å gjøre noe med dette.

Sønnen vår utviklet astma pga dette og siden vi ikke hadde fast inntekt måtte vi se om det var noe til leie. Vi gikk på en haug av visninger men fikk ingen leilighet.

Da jenta vår kom til verden var alt en eneste kaos.Da jeg kom hjem fra sykehuset så det ikke ut i leiligheten.

Massevis av rot og skittent var det....Så det var det første jeg måtte begynne med.Datteren vår slet med pusten og utviklet også astma og vi måtte skynde oss å finne en plass å bo.

I tillegg en dag jeg var alene hjemme dukket det opp noen som tok strømmen fordi ikke regningen var betalt. Da knakk jeg fullstendig sammen......alt var og er ett eneste rot.

 

Etterhvert fant vi ett hus men det var langt bort fra familie og bekjente så nå sitter jeg her i en leilighet og kjenner ikke en sjel.

Den gamle bilen henger nesten ikke sammen lenger så det ser ut som om vi må kjøpe ny bil igjen.

Mannen min er sykemeldt og har for det meste gått hjemme.Dette er veldig slitsomt fordi vi går sånn oppi hverandre.

I tillegg er han veldig irritabel og det skal lite til for at han blir sint.

Han er sammen med vennene sine av og til imens jeg aldri får være med vennene mine uten at alle barna er til stede.

Jeg har ikke mer venner igjen nå fordi jeg ikke kan være sammen med dem.

 

Jeg føler meg så trist og sliten av alt dette. Alt jeg ønsker er stabilitet i livet mitt og at ikke bare jeg må ta meg av barna og husarbeidet.

Jeg sliter med stiv nakke,hodepine og en enorm tretthet.

Jeg føler meg så tom liksom og gråter mye.....

 

Dette ble langt men siden jeg ikke har noen andre å dele dette prøver jeg her.Det er godt å skrive ned dette istedenfor å holde det inni seg for dette gjør så vondt.

I tillegg sliter jeg med grusomme tanker at tenk hvis jeg hadde sluppet barnet mitt i sjøen og så ser jeg dette for meg.

Det er enormt skummelt å ha slike tanker.......

 

[Anonym bruker]

Først vil jeg få starte med å gi deg en klem.

UFF, det er jo ikke rart du føler deg nedfor. men det kan hende du trenger avlastning. få han til å ha barna så du får kommet deg ut. hvis man er deprimert,så hjelper det å komme seg litt ut.

Jeg fikk depresjoner etter jeg fødte andremann. Jeg gikk tilslutt til legen, for jeg klarte ingenting lengre,tankene tok overhånd. Han sendte meg til psykriater og fikk god hjelp

 

Hvis det er virkelig ille, så hjelper det kanskje ikke å komme seg ut. Da burde du å ringe legen.

[Anonym bruker]

Dette stakk i hjertet da jeg leste det...stakkars deg!! Først og frems tror jeg kanskje du har utviklet deprisjon uansett, eller en slags, for det tror jeg det fleste hadde fått i din situasjon.

Skal prøve å gi noen råd

Som du skriver, så får du ikke noe alenetid og avkobling. Det er noe av det første jeg hadde anbefalt deg til å gjøre. Kanskje du skal snakke med mannen din, forklare hvordan DU egentlig har det, og hva dDU føler.

Hvorfor er mannen din sykemeldt?? I dagens jobbmarked bør det ikke være så vanskelig å finne seg en ny jobb. Han bør prøve å gjøre en innsats der tror jeg

Har du familie som du kunne reist til?? tatt deg noen dager borte? Om du hadde tatt med barna, kanskje du hadde fått litt hjelp der?

Og som anonym over her sier, ville jeg ringt legen og snakket med h*n om hvordan du har det.

 

Fremover synes jeg du bør ha litt oversikt over deres økonomi. Ser og hører til stadighet om menn som slurver med økonomien - uten at samboeren følger med. Plutselig er de begge gjeldslaver...

 

Håper det ordner seg for deg og dine!! Ønsker deg lykke til, og gir deg en sttoor trøsteklem :)

 

[Anonym bruker]

stakkars deg, må også gi deg en trøste klem hvor bor du?? kanskje du kan treffe deg en ny venninne her inne??lykke til klem fra anne

[Anonym bruker]

Synes selvfølgelig synd på deg, men det er fælt å si det men dette har du lagt opp til selv.

 

For det første er du like ansvarlig for deres økonomi som samboeren din. Du skriver ingenting om hvorfor du ga opp barnehagen som var din eneste inntektskilde... Mannen din som sluttet i jobben fordi han ikke fikk lønn. Det var vel ikke ordnede forhold på den arbeidsplassen før dere fikk barn heller?

 

Mannen din høres ut som en udugelig slappfisk! Det er faktisk jobber å få i dag. Det mangler arbeidskraft.

 

Hvorfor selge huset hvis dere skulle ha noe større? Dette "lukter muffens" og betalingsanmerkninger.

 

Vet ikke hvem av dere som er dårligst på økonomi men det er ille når to voksne ikke klarer å ordne opp når de faktisk har to barn å ta ansvar for.

 

Du burde snarest gå fra den ansvarsløse slappfisken du er sammen med og flytte for deg selv med barna. Du får Vil få trippel barnetrygd, overgansstønad, barnebidrag og bostøtte. Så kan du begynne å ta utdanning på overgangsstønaden når ungene blir litt større slik at du får det et yrke og kan forsørge deg og barna dine.

 

Den mannen er ikke vedt fem sure sild! Så nå må du begynne å ta ansvar for barna dine og det gjør du ved å hive ut han. Et problem mindre... makan til tufs.

 

Så går du til kommunen og der kan du få snakke bla. med psykriatisk sykepleier om hvordan du har det. De kan til og med komme hjem til deg. Håper virkelig du tar skjeen i en annen hånd og gjør det som er rett for deg og barna dine. Dere burde også ha vært på sosialen og søkt hjelp til strømregningen før strømmen gikk. Har opplevd at folk blir meldt til barneværnet når de har så dårlig tak på økonomien sin. Det fordi det går utover barna.

 

Så nå må du bar ta deg sammen og stå på. Den dagen du står i egen leilighet med barna kommer du til å være veldig glad. Søk kommunal bolig i kommunen du bor i også. lykke til...

[Anonym bruker]

Hei igjen.

Jeg ser det at jeg har vært veldig naiv.Det har jeg virkelig vært,men så har jeg prøvd å stole på mannen min også.

Han har begge de gangene det har vært snakk om ubetalte regninger påstått at han har betalt dem,at det har vært en feil fra de andre.

Jeg har virkelig stolt på at dette har vært tilfelle,men har sterk mistanke om at det har ikke blitt betalt alikevel.....

Jeg må innrømme at jeg ikke har selvtillit i det hele tatt og dette spiller vel egentlig en stor rolle her også.

jeg har tenkt som så at jeg ikke klarer ting alikevel.

Når det gjelder barnehagen så var det slik at jeg ikke kunne stole på hun såkalte venninnen min for hun kjøpte en haug med ting vi ikke var blitt enige om og dette førte til masse av problemer i økonomien til barnehagen.

Ryktet på barnehagen ble kjempe dårlig pga at ting ikke fungerte og med det ansvaret man har når man eier en barnehage så fant jeg ut at det var best å melde seg ut så lenge det gikk ut over sikkerheten i barnehagen. Det var ikke så lett heller å gå hjemme med en liten baby samtidig som jeg ble ringt ned av fortvilte kollegaer og foreldre.

Jeg hadde vel egentlig nok med å holde hodet over vann akuratt da......

 

Jeg bor forresten i vest agder. Vil helst ikke ut med nøyaktig hvor i vest agder......

 

Hilsen hovedinnlegger.

 

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger igjen her...

Glemte forresten å skrive om hvordan ting var før vi fikk barn.Da jeg fikk mitt første barn jobbet mannen min også i butikk.Jeg jobbet på sykehjem.Etter permisjonen fant jeg ut at jeg hadde lyst til å jobbe med barn og det var da jeg brgynte å jobbe i barnehage men det var vanskelig å få fast jobb,så derfor begynte jeg å drive sammen med min såkalte venninne....

Jeg jobbet også som vikar i barnehage før jeg gikk ut i min siste permisjon for å tjene opp fødselspenger.

Når det gjelder mannen min så har han vært mye syk pga ryggproblemer,og det går nok litt på viljen også tror jeg....han liker best å gå hjemme.0(

 

 

[Gjest]

Svangerskapsdepresjon har du iallefall ikke.

(siden det er en tilstand som forekommer under svangerskapet)

Du har nok ei heller fødselsdepresjon, du har det rett og slett bare vanskelig og tøft. Det er ikke none egen diagnose for "livet gikk på trynet" dessverre.

 

Det er noen ganske enkle tak som kan bedre ting; FÅ HJELP! er det første, med økonomien, nedbetaling osv slik at den biten ordner seg. Gjeldsrådgiver i kommunen, sosionom og sosialkontoret er de rette stedene å henvende seg.

Det andre er å sparke den lathaugen din av en mann skikkelig i ræva, han er faktisk fullstendig ubrukelig slik som du har beskrevet ham så lang. Herre min hatt sier jeg bare.