Har jeg fått svangerskapsdepresjon?

[Anonym bruker]

Hei alle der ute

Jeg er litt usikker på om jeg har symptomer på svangerskapsdepresjon,og derfor lurte jeg på om dere tror det kan være det......

Jeg kan da begynne med da alt begynte. Jeg var med å starte privat barnehage sammen med ei venninne og det var mye arbeid med dette og jeg var altså da gravid med andremann.

Vi hadde på dette tidspunkt både hus og bil som vi eide og mannen min hadde fast jobb i butikk.

Det gikk fint med oppstarten av barnehagen og alt så lyst ut.

Livet var egentlig herlig,vi hadde det godt.

Vi ble enige om at vi trengte litt større plass og tenkte å leie ett år for å se etter noe større.

Vi fikk problemer med huseier som ikke greide å bli ferdige med oppussingen av leiligheten vi skulle leie så vi måtte bo hos svigermor i mellomtiden,...det ble ett mareritt og jeg som var høgravid oppi dette.

Dere skjønner det at svigermor har skikkelig støv på hjernen og var på hugget etter meg hele tiden.Jeg mått vaske både her og der og min eldste datter måtte vi passe på ikke gikk til svigermor hele tiden.Da ble hun dritsur.

I tillegg til dette sviktet min såkalte venninne jeg startet barnehagen sammen med meg så til de grader.

For å gjøre en lang historie kort når det gjelder det så meldte jeg meg ut av barnehagen og jeg sto uten jobb.

Og så kom sønnen vår til verden og han sov ikke på nettene fordi han var veldig mye syk.Det ble mye bekymringer og masse innleggelser.

Mannen min sluttet i tillegg i jobben sin fordi han ikke fikk utbetalt lønnen han skulle ha og vi sto da begge uten jobb.

Dette slet veldig på forholdet vårt og vi kranglet støtt. ikke gikk jeg ut verken med venninner eller noe uten barna,fordi ikke mannen min turte å ha minstemann alene da han var så liten.

Derfor fikk jeg liksom aldri avkobling i det hele tatt verken fra barna eller fra mannen.

livet mitt har føltes som ett eneste kaos. Han var veldig mye syk og sov ikke på nettene.

Og så ble jeg gravid igjen da andremann var 6 måneder som kom som ett sjokk.Det var ikke planlagt i det hele tatt(og ja jeg gikk på prevensjon).

Jeg var så sliten at jeg følte jeg bare eksisterte.....

Og så var det økonomien da....den var bånn i bøtta.Mannen min har styrt økonomien i lang td og jeg har stolt på han når det gjelder dette(har nok vært atfor naiv der ja).

Plutselig en dag kom det to menner som krevde å ta bilen vår fordi ikke regningene var betalt. Vi kjøpte da en bil som såvidt hang sammen.mer hadde vi ikke råd til.

Over en periode oppdaget vi at det var massevis av sopp i kjelleren der vi bodde og huseieren var ikke interessert å gjøre noe med dette.

Sønnen vår utviklet astma pga dette og siden vi ikke hadde fast inntekt måtte vi se om det var noe til leie. Vi gikk på en haug av visninger men fikk ingen leilighet.

Da jenta vår kom til verden var alt en eneste kaos.Da jeg kom hjem fra sykehuset så det ikke ut i leiligheten.

Massevis av rot og skittent var det....Så det var det første jeg måtte begynne med.Datteren vår slet med pusten og utviklet også astma og vi måtte skynde oss å finne en plass å bo.

I tillegg en dag jeg var alene hjemme dukket det opp noen som tok strømmen fordi ikke regningen var betalt. Da knakk jeg fullstendig sammen......alt var og er ett eneste rot.

 

Etterhvert fant vi ett hus men det var langt bort fra familie og bekjente så nå sitter jeg her i en leilighet og kjenner ikke en sjel.

Den gamle bilen henger nesten ikke sammen lenger så det ser ut som om vi må kjøpe ny bil igjen.

Mannen min er sykemeldt og har for det meste gått hjemme.Dette er veldig slitsomt fordi vi går sånn oppi hverandre.

I tillegg er han veldig irritabel og det skal lite til for at han blir sint.

Han er sammen med vennene sine av og til imens jeg aldri får være med vennene mine uten at alle barna er til stede.

Jeg har ikke mer venner igjen nå fordi jeg ikke kan være sammen med dem.

 

Jeg føler meg så trist og sliten av alt dette. Alt jeg ønsker er stabilitet i livet mitt og at ikke bare jeg må ta meg av barna og husarbeidet.

Jeg sliter med stiv nakke,hodepine og en enorm tretthet.

Jeg føler meg så tom liksom og gråter mye.....

 

Dette ble langt men siden jeg ikke har noen andre å dele dette prøver jeg her.Det er godt å skrive ned dette istedenfor å holde det inni seg for dette gjør så vondt.

I tillegg sliter jeg med grusomme tanker at tenk hvis jeg hadde sluppet barnet mitt i sjøen og så ser jeg dette for meg.

Det er enormt skummelt å ha slike tanker.......

 

[Anonym bruker]

Jeg sliter med lignende følelser. At jeg er tom inni meg, at jeg gleder meg aldri over ting lengre. Klarer ikke være en god mor til sønnen min. Har du snakket med noen om disse følelsene? Jeg klarer det ikke. Klarer ikke innrømme at jeg har problemer. Vil ikke vise at jeg ikke klarer det, når "alle andre" gjør det...

[Anonym bruker]

Hei. Det var ikke lite dere har gått gjennom den senere tid. Syntes så synd på deg når jeg las innlegget. Er ikke rart om det tærer på humøret, tror nok at de fleste hadde blitt deprimert av å gå gjennom det du har gjort så kanskje det er en reaksjon på alt og ikke nødvendigvis en svangerskapsdepresjon du opplever. Vi har også "opplevd en del" mannen min og jeg og det er ikke lett i et forhold når begge over tid er slitne og på randen, en mister litt av motet til å ta fatt på problemene. Det er vel også noe av kjennetegnet på depresjon at problemene vokser og kverner i hodet uten at man igrunnen kommer noe nærmere en løsning. Jeg ville foreslå for deg å rett og slett oppsøke hjelp. Kan du tenke deg det? Det er viktig å ha noen å snakke med og spesielt nå som dere har flyttet til et nytt sted og du føler du ikke har noen venner. Hva med å gå til legen og be om en henvisning til psykiatrisk sykepleier, iallefall er det slik i min kommune at den psykiatriske hjemmesykepleien kan komme på hjemmebesøk om en ikke har mulighet for å komme til dem. Ofte er det kort ventetid for psyk.sykepleiere i forhold til hos psykologer. Og husk at du er ikke noen svak person om du velger å oppsøke hjelp, jeg ville igrunnen heller si at det ville være rart om du ikke hadde fått en reaksjon på det du har gått gjennom. Noe annet jeg tenkte på er økonomien, har dere fått orden på den? Siden jeg selv har jobbet på sosialkontor vet jeg at mange sliter med å "ta fatt i bunken med regninger". Jeg vil råde dere til å forsøke å skaffe en oversikt og husk at de fleste kreditorer setter pris på at du tar kontakt og forsøker å forklare situasjonen, at det er evnen og ikke viljen som stopper dere i å gjøre opp for dere akkurat nå. I motsatt fall vil kravene gå videre til inkasso og bare vokse. Dere kan også få hjelp med å få en oversikt og få råd og veiledning omkring økonomiske problemer på sosialkontoret. Er det omfattende problem kan dere f.eks. bli henvist videre til gjeldsrådgivning. Godt at dere har fått byttet bolig, for det måtte jo være noe av det viktigste grepet dere kunne ta for at ikke barna skal bli syke. Og husk at strøm og boligutriftene er det viktigste dere må betale om dere ikke har råd til alle andre regninger. Dere har barn og dere trenger strøm, vann og tak over hodet. Er det eventuellt mulig for dere å selge bilen dersom ingen trenger den til jobb? Kanskje brutalt å foreslå det, men tenk gjennom om det er noe av verdi dere kan klare dere uten. Tenk også gjennom om dere må slå sammen en del regninger og få et lån i banken (unngå dyre smålån) som dere har mulighet til å betjene. Vet ikke så mye om helsestasjonen, men kanskje de også kan gi dere noen råd og hjelpe far til å komme mer på banen for nå er det jo kjempeviktig at han trør til for fult. Barnevernet er jo en annen instans som du kan vurdere å be om hjelp fra, både til avlastningshjem, rådgivning, dekking av barnehage etc. Jeg mener ikke å si at det er bare å søke hjep så blir alt løst på 1-2-3 men tror kanskje det ville bli lettere for deg om du fikk noen å støtte deg til nå og det går jo også ut over barna hvis mor og far er deprimert. Kanskje mannen din også må vurdere å ta imot hjelp av noe slag, er jo litt typisk at det sitter enda lenger inne hos menn å innrømme at en trenger hjelp og symptomene på depresjon kan jo også være litt anderledes for menn, f.eks. irritabelhet. Men jeg mener ikke med dette å diagnostisere verken ham eller deg, ville bare så gjerne komme med noen ideer i håp om at kanskje noe av dette kunne passe for dere slik at dere på sikt kunne komme ovenpå igjen - for det tror jeg dere har all mulighet til å gjøre. Skjønner jo at dere er ressurssterke som tidligere har hatt hus, jobb og drevet som selvstendig næringsdrivende etc, ting har bare tustet seg til over lang tid nå men nå håper jeg dere har nådd bunnen og at det vil gå oppover og fremover igjen. Ønsker dere det beste og husk at det ER lys i den andre enden av tunnellen selv om en noen ganger kan begynne å lure. Husk også på at alle kan vi trenge å oppsøke hjelp iblant, samme hvor sterke vi er i utgangspunktet, noen ganger blir det bare rett og slett for mye på en gang og for mye over tid, slik jeg opplever at dere har hatt det nå. Varme tanker og gode ønsker sendes til dere fra meg.

[Anonym bruker]

Dere har, på uheldig vis, kommet inn i en skikkelig negativ spiral, og det er virkelig ikke rart at du er opprådd og utmattet. Du skriver: "Jeg føler meg så trist og sliten av alt dette. Alt jeg ønsker er stabilitet i livet mitt og at ikke bare jeg må ta meg av barna og husarbeidet.

Jeg sliter med stiv nakke,hodepine og en enorm tretthet.

Jeg føler meg så tom liksom og gråter mye....."

Ut fra dette leser jeg at du er i ferd med å pådra deg en form for utbrenthet, kanskje fremfor at du har en depresjon, men disse tingene henger jo gjerne litt sammen. Det jeg tenker at vil være viktig, og som haster for deg, er at du skaper et rom for deg selv, der du får anledning til å hente deg litt inn. Kan du ta noen dager på et rekreasjonssted? Et feriested, eller en hytte i naturen? Mens du lar noen andre - familie/venner, passe barna? Evt. bare tar med deg den minste?

Slik at du ihvertfall får sovet ut og hvilt litt?

Deretter blir utfordringen å forsøke å ta tak i en ting av gangen, som du er i ferd med, i og med at du skriver her, og nevner hvordan dere har skaffet ny bolig, for så, etterhvert å forsøke å snu skuta.

Det vil ikke gå fort, men gradvis er jeg sikker på at dere kommer på rett kjøl igjen - forutsatt også at din mann kan bidra.

 

- Kan du, for eksempel, et par dager, eller en kveld eller to i uka, få hjelp til barnepass, sånn at du kan gjøre noe hyggelig og positivt for deg selv? Eller bare hvile og sove ut, hvis du trenger det? Kanskje svømme, eller trene yoga eller noe lett som gir god avspenning, eller ta solarium, som kan hjelpe mot nakken, trettheten og hodepinen?

- Kanskje finnes det en form for hjemmehjelpstjeneste som kan gi dere avlastning i en vanskelig periode? Snakk med legen din eller helsestasjonen der du går med barna.

- Kan dere ta kontakt med NAV/A-etat, for etterhvert å få hjelp med å finne nye jobber og komme dere i positiv aktivitet/ulike kurs, osv. og også bedre på inntektene?

- Kan din mann, selv om han er sykemeldt, evt. etterhvert ta mer ansvar hjemme, slik at ikke alt faller på deg? Det er viktig at du krever dette av ham, og også viser ham at du har tiltro til ham ved å overlate ting til ham.

 

Noe som hjalp meg i en periode der jeg var langt nede og i en kaotisk livssituasjon var at jeg satte opp en slags "langtidsplan" for meg selv, der jeg skisserte opp en strategi for å komme meg opp av gropa. Denne må imidlertid legges opp på en måte som dere føler at vil fungere for dere begge. Ikke legg lista for høyt, men ta en ting av gangen - og forsøk å tenke fremover og legge vanskelighetene bak dere.

 

- Dette kan sikkert også lege eller familievernkontor eller evt. en psykolog hjelpe til med. Kanskje kan det være lurt å snakke med legen din om hvordan du har det, og hvordan alt har toppet seg.

Om du synes det er vanskelig, kan du kanskje ta med brevet du har skrevet her? Slik at han/hun ser hva du virkelig har vært igjennom disse siste årene? Viktig at du blir tatt på alvor, slik at du får hentet deg litt inn og kommer deg litt mer ovenpå framover. Pass på deg selv, og gjør for all del plass til å ivareta dine egne behov nå, midt i alt. Barna og din mann klarer seg helt fint. Nå er det du som trenger hvile, og kanskje litt hjelp og avlastning, for å finne tilbake til energien og de gode følelsene. Take care

 

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg som skrev dette? Er ting blitt litt lettere?