hva kan jeg gjøre med barnefaren...?

[villemoa]

trenger virkelig hjelp her... jeg og barnefaren har vært sammen siden 13.januar 2007, og helt fram til for en måned eller to siden hadde vi det kjempebra sammen. men ett eller annet er endret...

da vi ble sammen var jeg ung og vill og udødelig, det samme var han. jeg gjorde alt jeg ikke skulle gjøre, og havnet på skråplanet sammen med han. han hadde røkt hasj i 6 seks år, og jeg hadde testet det et par ganger fra før. men så fort vi møttes sa det klikk, og det ble oss to. vi flyttet sammen på dagen, og han hadde kontakter med alt av stor-dealere i byen, så vi røkte hver dag, hele dagen. da jeg til slutt en dag tk meg selv i å sitte hjemme alene å røyke meg fjern, begynte det å lyse røde varselslamper i hodet mitt. det hadde da gått tre måneder. jeg sluttet skolen og fikk meg jobb på en bokhandel. han kom fra bygda jeg bodde i før, ei bygd der alle kjenner alle. og i di tre månedene han hadde bodd i byen sammen med meg hadde han begynt på voksenopplæringen i byen, en slags videregående. men han ble plaget med ryggen og ble mye sykemeldt, etter hvert sluttet han helt på skolen, og ble gående i 2-3 måneder uten noen ting som helst å gjøre. han søkte seg ikke jobb noen plass, han ringte hjem til foreldrene for å få penger... han gikk aldri inn på et offentlig kontor alene, hadde visst skrekken for det. familien hans hadde nesten gitt han opp før jeg kom inn i bildet. men jeg evnet å få skikk gutten. han gikk på offentlige kontorer og søkte om å få dekt halve husleien, meldte seg som arbeidssøker, fikk seg jobb i kjøttdisken på en matvarebutikk i byen. han skikket seg bra med andre ord, og familien la merke til det, og han fikk mer og mer med dem å gjøre. de begynte å komme på besøk til oss, og vi fikk komme på overnattingsbesøk til dem. moren hans tok meg til side en dag og takket meg for at jeg hadde gitt henne gutten sin tilbake, og hvis det noen gang skulle skjære seg mellom oss to, kom hun fortsatt til å holde kontakten med meg, for hun likte meg virkelig.

jeg vokste opp veldig tidlig i barndommen og lærte meg å ta ansvar. var vel derfor jeg fikk meg jobb to dager etter jeg sluttet skolen. hadde vi det trangt økonomisk visste jeg alltid hva jeg hadde krav på til hjelp fra sosialkontoret, og var ikke sen med å søke. han var min komplette motsetning. moren hadde alltid gjort alle valgene for han, og aldri latt han gå i banken og betale regningene sine selv engang...!

etter at jeg hadde levd i en hasjrus i ca 7 måneder fikk jeg nok. var vel egentlig møte med den harde siden av rusmiljøet som skremte meg. var en mann som hadde snytt oss for 600kr, og tre av kompisene til typen min hadde allerede funnet fram balltreene og var klar til å knuse kneskålene hans. de ombestemte seg og ringte heller bestemoren til vedkommende og sa di kom til å gjøre barnebarnet hennes til rullestolbruker om hun ikke hjalp han å hoste opp 600kr. dagen etter møtte vi vedkommende utenfor en butikk, han hadde med seg moren sin, og alle pengene han var skyldig... er ikke i tvil i om at de ville gjort alvor av trusslene sine om de ikke fikk pengene.! to av dem har sonet et par dommer fra før av på liknende hendelser...

men i hvert fall, jeg fikk nokk, og ville ut av dette. hadde forsøkt 2 ganger før, men det holdt alltid bare i en måned så var det tilbake i samme sporet.

for tiden hadde jeg nettopp avsluttet behandlingstiden min hos en psykolog, grunnet en voldtekt som skjedde med meg for en stund tilbake. hun hadde sagt til meg at m det var noe jeg trengte hjelp til, måtte jeg ikke nøle med å ringe. så jeg ringte henne en dag da. to måneder siden sist jeg pratet med henne. jeg begynte å gråte nesten med det samme jeg kom inn på kontoret hennes og sa jeg ville ut av dophælvette, fortalte at det var ikke så glamorøst som jeg hadde gitt inntrykk av. hun kontaktet straks 2 ruskonsulenter på sykehuset, og vi kjørte opp for en samtale med dem på minuttet. jeg begynte å gå til samtaler en gang i uka hos dem etter dette møtet. etter to møter, ble jeg enig med dem om at jeg skulle reise til moren min i sverige og bli der en uke, for å bli rusfri. for når jeg da kom tilbake ville det være lettere å si nei til stoff, da det allerede var ute av kroppen nesten. jeg hadde nemlig ikke klart å slutte å røyke selv om jeg gikk til samtaler med dem....

dette var da mamma sitt forslag, og hun tok imot meg med åpne armer. det ble mye lettere å komme tilbake til byen etterpå. kjæresten min hadde også sluttet sammen med meg. samme dagen som jeg kom hjem fra sverige etter å ha vært uten han en uke, (noe som virket som en evighet for oss! nyforelsket som vi var) fridde han til meg og jeg svarte selvsagt ja dette var i november i fjor. vi hadde ønsket oss barn helt siden vi ble sammen, og jeg sluttet på p-pillen i februar samme året vi ble sammen. men begge var også klar på at da var det over med hasj. seks daget etter forlovelsen, var mensen min forsinket med 5 dager, brystene var overfølsom, og jeg var sliten hele tiden og ville bare sove. vi dro da på åpen helsestajon for ungdom sammen, og fikk tatt en graviditetstest som viste seg å være positiv vi skulle ha barn sammen, endelig lykken kunne ikke vært større. men da jeg fortalte dette til ruskonsulentene fikk jeg beskjed m at de var pliktig til å fortelle at de viste om en rusmisbruker som var gravid. det var så kort tid siden jeg hadde sluttet at jeg kunne ikke kalles rusfri enda.

vi ble da, og er ennå, med i et samarbeid med sosialkontoret/trygdekontoret (Nav). jeg begynte å gå tre ganger i uken for å ta urinprøver, mens kjæresten min frivillig gjorde det samme. mine prøver er nå redusert til en gang i uken, mens han har sluttet ettersom han har testet negativt hele veien, og han ikke er pliktig til å ta prøver.

det var vel etter at han sluttet med prøvene at han begynte å prioritere meg i annen rekke...

jeg var så dum at jeg gav han lov til å røyke en kveld sammen med en gammel kompis, en søndagskveld vel og merke. mandag skulle han bare ned til kompisen for å hente et par gram som han hadde fått av kompisen, som han hadde tenkt å røyke neste helg, eller helgen etterpå. da han kom tilbake fra kompisen, så jeg jo med en gang at han hadde røkt... enda vi hadde ingått en avtale tidligere på dagen om at han ikke skulle røyke mer før i hvert fall til helgen. vi hadde blitt ENIG om det, og alikevel brøt han den avtalen... vi ble da samme kvelden enig om at han skulle behandle hasjen enda varsommere enn alkoholen, da vi aldri hadde vært avhengig av alkohol... jeg sa at det var greit at han tok seg ei øl eller tre en kveld sammen med kompiser, men ikke noe vill fest. og hasjen skulle han ikke benytte seg av mer en en dag max hver tredje uke. han gikk med på dette. uten noen protester.

men nå i det siste har det begynt å øke til 3-6 øl sammen med kompiser 2-3 ganger i uka... han har en kompis som også har sluttet å røyke, da han holder på å ta sertifikatet, og Nav sponser, så da leverer han urinprøver til dem. (ikke spør hvorfor han leverer urinprøver, men han gjør nå det. vet ikke selv hvorfor engang, men vet han er rusfri) og nå drar kjæresten min opp til han så og si hver dag for å spille et pc spill kallt Heroes. har ingenting imot at han gjør det mens jeg er på jobb, men må han virkelig sitte der når jeg er ferdig på jobb i 7-8 tia, og frem til klokken 2-3 på natta?? holder det ikke å spille på ettermiddagen, og så være sammen med meg på kvelden, å finne på noe koselig sammen? i kveld hadde vi avtalt å se en film sammen og kose oss og bare slappe av. i morgen skal, eller skulle vi, pakke til vi skal flytte 27.mars i større leilighet, så vi skulle være uthvilt å fin til i morgen. men den avtalen droppet han lett for å sitte å spille Heroes og drikke øl.... i natt kom han ikke engang hjem... han sier han sovnet på sofaen der.. ser han jo nesten aldri mer..!

han dro tilbake til den bygda han kommer fra en fredag for tre uker siden. han skulle feire bursdagen til en kompis, og selvfølgelig skulle det bli drikking. satte meg jo ikke imot det, siden det faktisk var en grunn til å feire noe den helga, ikke bare drikke for å drikke. men da han kom frem, får han vite at festen er avlyst, da dama til kompisen heller ville feire dagen hans alene me han en helt annen plass. kjæresten min ringte meg da og sa at han ble å komme hjem dagen etter, siden det ikke var noen grunn til å bli der da. lørdagsmorgenen ringer han meg og snøvler fram at han har drukket sammen med noen andre gamle kompiser hele natten, og di hadde planer om å fortsette i dag, så han ble ikke å komme hjem før på søndag. på søndag en time etter bussen skulle ha gått, ringer jeg moren hans for å høre om hun har hørt noe fra han mens han har vært der, og om hun vet når han kommer hjem. hun visste ikke men skulle ringe han å undersøke. jeg forteller henne da at vi har time hos jordmor på mandag, og planen var jo at han skulle komme hjem i kveld. etter at hun har ringt han tikker det inn en melding hos meg der han skriver at han var på tur til en ny fest akkurat nå, men skulle ta tidligste bussen hjem på mandag så han rakk jordmortimen. fattet jo da med en gang at det var noe moren hadde presset han til, så jeg skrev tilbake at han trengte ikke komme hvis det ikke var av egen fri vilje han ville komme på jordmortimen, hvis moren måtte presse han til å møte opp på den, så var det ikke vits. fikk melding tilbake der han spurte m det var greit at han ble til tirsdag da.....? HVA GIR DERE MEG?!?! han prøvde ikke engang å late som om han var interessert i den jormortimen!

mandag etter jordmortimen, tok jeg bussen til bestemoren min, og ble der til torsdag. da jeg kom hjem på torsdag, skjønte han ikke engang at han hadde gjort noe feil med å ikke møte opp på den timen..!

like etter jeg skrev melding til han på søndag, slo han foresten av telefonen.... og ingen av kompisene gadd å ta sin telefon da jeg ringte heller. bedriten oppførsel spør du meg...

i forige uke hadde han vært borte hver eneste kveld bortsett fra tirsdag for å spille Heroes. da jeg på fredag ringte og gråt i telefonen og ba han være så snill å komme hjem. fortalte at jeg var så ensom som jeg aldri før hadde vært, savnet han, og klaget på at han hadde avlyst alle avtalene jeg og han hadde hatt den uken, nektet han å komme hjem... han skulle bare se ferdig en film de nettopp hadde begynt på, og så skulle han spille litt, så skulle han komme hjem.... da jeg ringte var klokken halv ett....

så i kveld sitter jeg her da og lurer på hva jeg kan gjøre... hvorfor kommer jeg plutselig alltid i annen rekke nå? er problemet det at han ikke vil gi opp ungdommen sin og faktisk bli forelder? når vi får bilen på veien i mai, blir han da å kjøre å besøke kompiser langt unna hele tiden når han har fri fra jobb i 2-3 dager sammenhengende? mens jeg blir sittende hjemme alene.... er det bare jeg som overreagerer? han har foresten gått med på å gjennoppta urinprøvetestinga, og skal slutte å røyke helt mens jeg går gravid. skal bare vente en uke eller to med å begynne på di igjen, så vi er sikker på at hasjen er ute av kroppen.

men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken på at han ikke kommer til å stille opp for meg etter at ungen er født.. nå er det faktisk bare 2 og en halv måned igjen så har jeg termin.. burde ikke han være mer hjemme sammen med meg da? vil jo ikke bli alenemor i en alder av 19... grunnen til at jeg ville ha barn, var jo fordi han skulle være faren til det.. vi skulle oppdra barnet sammen, og ha det fint sammen vi tre. skulle lære barnet å prate, og gå, og gi den all trygghet og kjærlighet som vi aldri fikk da vi var barn... er så i tvil om hva jeg skal gjøre nå..! jeg elsker jo han, men jeg har ikke bare meg selv å tenke på lenger... uansett hvor mange ganger jeg forteller han at jeg føler meg tilsidesatt, sier han at han elsker meg like mye selv om han er hos kompiser, og tenker på meg hele tiden. men han er jo aldri her for å bevise det for meg... hadde blitt så utrolig takknemlig om noen faktisk gadd å lese igjennom alt dette, og gi meg noen råd om hva jeg kan gjøre her...

 

Malén

[Andrebolleiovnen]

Heisann!

 

Huff...dette var ikke lett å lese.

 

Skjønner du har det vanskelig.

Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, men ville nok prøvd å få snakka ordentlig med barnefaren.

Forklart han situasjonen, hva du går igjennom og hva som faktisk venter dere om 2-3 måneder!!

(for noen mannfolk, kan det være litt virkelighetsfjernt at de faktisk skal bli far...de mister ungdomstida... og prøver å distansere seg fra det.

Og når det i tillegg er rus inni bildet, blir det neppe enklere...)

 

Jeg kan ikke annet enn å anbefale deg å snakke med han og de som er dere nærmest.

Søk støtte og råd av folk som kjenner til situasjonen deres!!

Eller via jordmor, helsepersonell... Noen må kunne hjelpe dere.

 

Ønsker deg masse lykke til, og håper virkelig det ordner seg for dere!!!

[villemoa]

kan det være det at når barnet endelig er født så skjer det en totalforandring hos han? har jo hørt at det har skjedd med mange jenter, men aldri med barnefedrene... har jo et lite håp om det..

han har jo en del kompiser som stadig kaller han tøffel og pensjonist pga han ikke er på fester lenger, men han burde da klare og heve seg over gruppepress?

skal prøve å ta en prat med han i morgen, og høre hva han vil i livet. og hvis han vil være sammen med meg og barnet, burde han ta skjeen i en annen hånd..!

[Lamelia]

Uff du har det ikke lett nå i denne tiden du egentlig skal være lykkelig med barnefaren. Prøv å snakk med han. Ansikt til ansikt, og fortell han at du faktisk kan miste barnet om han fortsatt driver med dop(om han gjør det) og at du ikke greier å være i andre, (eller tredje rekke når barnet kommer)

Ønsker deg masse lykke til. Håper det ordner seg.

 

Klem

[Nætte;mortil2]

Tror kanskje det vil være en fordel ja å få til et samarbeid mellom dere to nå, før barnet kommer!! Ikke greit da.. Men kan du søke hjelp hos psykologen din igjen? Evnt rusklinikken? Familiekontoret? Et eller annet som får han til å se alvoret i dette! Når han har sagt før han skal både slutte og ønsker barn med deg så må han faktisk ta det ansvaret som følger med.. Og da hører hverken rus eller spilling med!!

[surreburre]

hei Villemoa!

 

Vil først og fremst si at jeg skjønner veldig godt at du er frustrert og lei deg. I en tid hvor du er så sårbar og trenger ham som mest så er han ikke der for deg. Det kan ikke være lett.

 

Det er alltid vanskelig å gi råd i en slik situasjon, for selv om du har beskrevet situasjonen inngående, så er det bare du som er oppi situasjonen. Og for å være helt ærlig så beskriver du en hverdag som er veldig ulik min egen. Men vil likevel jeg prøve meg på noen råd.

 

Du bør kanskje spørre deg selv om hvor mye du kan stole på ham ift babyen. Vil du kunne stole på at babyen er trygg hvis han er alene med ungen. Han vil jo neppe være i stand til å ta vare på ungen hvis han er rusa enten på alkohol eller narkotika. Hvis du kommer til at svaret er nei, du kan ikke stole på ham, så innebærer jo det at du faktisk blir alenemor uansett siden du alltid må passe på babyen. Og du vil aldri kunne tilgi deg selv hvis noe skulle skje med babyen når han passer på den.

 

Jeg forstår videre på det du skriver at det alltid er stort sett deg som tar ansvar, mens han er veldig unnvikende ift dette. Slik jeg forstår situasjonen ( arrester meg hvis jeg tar feil) så høres det ut som om du har tatt en form for foreldrerolle ovenfor ham. Du er den som passer på at han gjør de rette tingene i stedet for at han tar ansvar for sitt eget liv. Hvordan tror du at du takler å gjøre det når du i tillegg vil ha det daglige ansvaret for en liten baby som kommer til å kreve maaaaaaaaasse av deg og som VIRkELIG er helt avhengig av deg?

 

Du skriver at du føler at han ikke prioriterer deg og graviditeten og føler deg sviktet pga det. Mitt spørsmål er om han tidligere har prioritert deg/dere eller har han sluppet å komme opp i en valgsituasjon tidligere slik at det ikke har vært synlig før nå at han ikke gjør det? Kan det være at han ikke har måttet stille opp så mye før du ble gravid slik at han egentlig hadde det ganske lett tidligere, mens nå som du ber om mer så er han motvillig til å gi deg det?

 

Du høres ut som en fantastisk jente!!! Så tøff og modig og følsom og omsorgsfull. Hvis du får sjansen tror jeg du kan bli en fantastisk mor. Jeg er bare redd for at du ikke vil kunne blomstre til ditt rette potensiale så lenge du beveger deg i et miljø med så mye festing og rusing. Håper virkelig du finner ut av dette og klarer å bestemme deg for hva du vil gjøre. Lykke lykke lykke til videre!!!!

 

Stoooooor klem fra Surreburre

[orkidee*]

Hei Malen / Villemoa.

 

Jeg tror at du burde følge de rådene du allerede har fått her.

Jeg aner ikke hvordan du har det og vil ikke såre deg på noe som helst vis, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at du hadde nok klart deg MYE bedre uten denne mannen i ditt daglige liv. Jeg vet at det ikke er noe å trakte etter å bli alenemor, men da får du i det minste være mor.

Jeg ble alene da jeg var 8 mnd på vei med første mann, det var ikke lett men tror alternaltivet hadde vært mye værre. Er det bare deg og den lille så kan du kose deg og tenke bare på dere to og ikke bekymre deg for hva pappaen gjør eller ikke gjør. (vet det er mange bekymringer som ene forsørger også men det er på et helt annet plan)

Prøv å skaff han hjelp så ikke alt ligger på dine skuldre og prøv å kos deg med den lille du har i magen og ikke bare være bekymret og lei deg.

 

Du høres utrolig sterk ut, fortsett med det så går det nok din veg nå!

 

Håper ikke jeg såret deg eller var stygg mot deg, det er iallefall IKKE meningen.

 

Klemmer fra

[Anonym bruker]

Vet ikke om jeg fikk med meg alt her (blir så øren av å lese uten avsnitt!), men ville bare gi en kommentar (basert på erfaring fra liknende situasjon): IKKE tro at alt løser seg når barnet kommer - dere må fikse opp i dette nå. Hjertelig lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg begynte rett og slett å felle noen tårer da jeg leste dette.... Dette er langt ifra hva jeg i det heeeeele tatt vill tålt eller holdt ut... Jeg syntes du er sterk faktisk som klarer å sitte å reflektere så grundig gjennom ting i en så vanskelig tid...

 

Det jeg syntes er at denne gutten som nå skal bli far aaaaaner ikke hva han har, eller skal få!!! Han fortjener en virkelig filleristing... Han setter jo ikke pris på deg i det hele tatt... Ordene kan kanskje ligge i hans munn, men måten han behandler deg på er motsetninger... Når jeg var til psykolog me mitt forhold for lenge siden, fikk jeg samme beskjed av gutten min at jeg betydde alt for han og sånn, men der også ble jeg ikke prioritert i det hele tatt... så psykologen min sa: du har nødt til å se dette, med måten han oppfører seg på står han ikke god for det han sier... Jeg var heeelt knust, for han var mitt ALT!! Fant ut i senere tid at jeg MÅTTE gå fra han.... han hadde meg virkelig rundt lillefingeren.. Når jeg viste mindre interesse og sa at jeg ikke var interessert i et forhold me han snudde han HELT OM!!!

 

Han skjønte faktisk ikke hva hadde før han hadde mistet det...

 

Jeg syns du må ta imot alle fine råd du får her oppe, og barnefaren må skjønne mer av hva livet og det livet han har valgt å gå inn i sammen med deg!!!! Uansett om det er du som bærer barnet, så er det DERE som er gravid!!! Han kan ikke forsvinne så mye bare fordi han har lyst å spille et spill... Du har sikkert også lyst å gjøre andre ting som du faktisk blir begrensa til å gjøre siden du er blitt større nå.. Og begrenser det deg skal han også TA ANSVAR!!!!

 

Håper VIRKELIG dere får orden på dette....

ALT DET BESTE!!!! lykke til!!

[Gjest]

Hei HI.

 

Når barnefar distanserer seg fra sin gravide kjæreste, eller mor og barn, kan man ofte finne grunnen til det i at far er redd for at han mister livet sitt. Han får en slags panikk i forhold til at han tror han aldri kan gå ut på byen igjen, at han aldri kan være noe annet enn en pappa igjen og at han rett og slett tror livet er over. Det er jo en urealistisk frykt, men er allikevel veldig vanlig. Man kan jo si at livet til nye mødre og fedre er over, ihvertfall det livet man har vært vant til. Man har plutselig ikke bare seg selv å tenke på, men faktisk ansvar for et lite menneske som ikke klarer seg selv. Jeg kan få panikk selv jeg, når jeg tenker på akkurat det...

 

Nå har forloveden din (til HI) sagt, ved flere anledninger, at han skal ta seg sammen og forbedre seg. Men har det skjedd? Ut i fra det du (HI) skriver ser det nesten ut til at situasjonen bare blir verre for hver gang du tar opp temaet. Hvis jeg hadde vært i samme situasjon og jeg hadde spurt mamma til råds, vet jeg hva mamma hadde sagt. Hun ville sagt at jeg ikke skal sitte hjemme og vente på at han skal komme hjem. Det fører bare til at han oppfatter alle dine "trusler" som tomme ord uten konsekvenser. Videre ville mamma ha rådet meg til å pakke sakene mine og komme til henne uten å gi beskjed til kjæresten min. Mamma ville så rådet meg til å være like utilgjengelig som han har vært. Slå av telefonen. Og du skal nå ihvertfall ikke være den som tar kontakt med han først. Han må få tid til å forstå at du faktisk mener alvor av dette her. Du MÅ sette ned foten og kreve at han skal behandle deg og deres felles barn med den respekten du og barnet fortjener. Det gjør han ikke pr i dag.

Dersom det ikke lar seg gjøre at du reiser til mammaen din og blir hos henne til forloveden din tar seg sammen, har du kanskje annen familie litt nærmere som du kan søke støtte hos? Jeg tror det er veldig viktig at du setter ned foten og tegner forloveden din et kart over hvor landet ligger. Du vil ikke få et godt liv sammen med han dersom du lar han ture på akkurat som han vil. Han er nødt til å lære seg at han må ta hensyn til to andre mennesker - deg og barnet deres! Dersom han ikke kan klare å ta hensyn til dere to, vil du få det mye bedre uten han. Akkurat det kan jeg love deg!

 

Jeg vet hvor vanskelig det kan være å ta til seg de rådene man får fra andre når det gjelder ens eget forhold til den man elsker. Eller ihvertfall tror at man elsker. Har selv opplevd å være i et forhold som ikke var bra for meg, men da mamma og andre folk rundt meg begynte å messe om at jeg måtte avslutte forholdet... Da ble jeg egentlig mer standhaftig. Men til slutt måtte jeg bare innse at dersom det skulle bli noe igjen av meg og min personlighet, måtte jeg komme meg ut av forholdet. Bedre sent enn aldri!

Man er ikke nødt til å fortsette i et forhold selv om man er sammen med den personen som gjorde en gravid. Det er ikke bestandig at slike forhold er liv laga. Men det er ikke verdens undergang av den grunn!

 

Jeg håper at du kan få skikk på forloveden din og at dere kan finne tilbake til den gode stemningen som var dere imellom, men som du selv sier så har du ikke bare deg selv å ta hensyn til lenger. Mitt råd til deg er at du bør sette ned foten og virkelig vise forloveden din at du mener alvor - at du nekter å bli behandlet på denne måten! Reis bort, ikke ha kontakt med han på en stund. Få han til å forstå at du står for det du har sagt og at du ikke vil godta at han lever sitt liv uten å ta hensyn til deg og barnet.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til!!

[ida__veronica]

Jeg tror han tar deg for gitt. Det virker som du sitter hjemme og styrer livet ditt etter han??! Jeg tror også at han fortsatt røyker ganske mye og skjuler det for deg...

Du er veldig ung. Og tro meg når jeg sier at du finner mye bedre enn han. En som behandler deg som du fortjener å bli behandlet. Du bærer barnet hans, han burde behandle deg som en prinsesse. Istedet sitter han hos kamerater hele tiden.

 

Jeg synes du burde begynne å finne på ting. Du burde nyte tiden din som gravid. Finne på ting sammen med venninner. Det virker som du har distansert deg veldig fra omverden og baserer livet ditt på han.

 

Si til kjæresten din at du vil være med han til kameraten hans og det han gjør, si du vil være en del av livet hans og ha det morsomt sammen med han. Hvis han ikke går med på dette og fortsetter den dårlige oppførselen sin, så hadde jeg tenkt meg veldig godt om. Tror ikke du vil leve sånn fremover, sitte hjemme og vente på han og lure på hva han gjør.

 

Jeg hadde en kjæreste før, som hele tiden var ute. Var ofte jeg ikke fikk tak i han på telefonen. Jeg satt hjemme og gråt og lurte på hvor han var. Men vi hadde det kjempe fint sammen når vi var sammen. Jeg var kjempe forelsket i han og totalt avhengig av han.

 

I dag er jeg gravid og skal ha barn med verdens nydligste gutt som behandler meg kjempe bra<3

 

Du er velkommen til å prate med meg om du vil det;)

 

Jeg håper virkelig at gutten din kommer til fornuften. Mvh Ida