Tilknytning

[Anonym bruker]

Jeg ser at innlegget mitt om å holde seg hjemme sammen med barna har skapt debatt. Det er lov til å ha ulike meninger om det. Men jeg tenker at mange bare følger samfunnet uten å stoppe opp for å reflektere over situasjonen. Det er så vanlig å være i full jobb, føde barn, 1 års permisjon med 80% lønn, tilvenning i banehage, full jobb, full barnehage.....osv. "Tidsklemma"-debatten har ikke kommet ut av ingenting.

 

Det er ikke enighet i fagmiljøet om at det er bra for barn å være i barnehage fra 0-3 år. Her er noe fra debatten som gikk for en tid tilbake:

 

"Det er å eksperimentere med barnas helse når man leverer de aller minste barna i full barnehage. Det mente hjerneforskeren fra Sverige i Sånn er livet i dag. Og psykiater Sidsel Gilbert henviste både til egen klinisk erfaring og til nyere hjerneforskning når hun sier at små barn kan ta skade av for mye fravær fra mor eller far".

 

"Psykoanalytiker Sissel Gilbert sier til “sånn er livet” at det som skjer i vårt møte med andre mennesker i de første årene i våre liv former hjernene og kan få varig betydning for hvordan hjernen utvikles, og dette kan vise seg blant annet i hvordan man takler stress og andre utfordringer senere i livet. Hun sier at små barn under 3 år er så avhengig av måten de blir møtt på, at det er noen der som følger med og har den helt spesielle oppmerksomheten, at dette vil styre mye av barns utvikling senere. Barns behov er store, og de tar ikke hensyn til foreldrenes behov - en umoden hjerne gjør ikke det. Hvis et lite barn er stresset for lenge, vil dette påvirke hjernen og hvordan den utvikler seg. Hvis mor/far eller en annen omsorgsperson er tilstede og hjelper til å lindre dette, vil barnet oppleve tilstedeværelsen som god og utvikle egenskaper som motvirker stresshormonene. Hvis stresset står for lenge i forhold til hjernens modenhet, så kan dette påvirke barnets evne til å takle stress senere."

 

 

[Gjest anouschka with Love]

Signerer på denne!

Takk for fakta og gode innspill :-).

[Anonym bruker]

Jeg takker også for innspill. Det er bra det er flere som ikke følger den politisk korrekte vei. For meg er det en selvfølge at barn fra 0-3 har best av mye, positiv og god kontakt med mor og far. Barnehagen er et tilbud til dem som må jobbe.

 

Hva med dem fra 3-6 år? Jeg vil gjerne høre hva du tenker om dette.

 

Jeg opplever at samfunnet forteller meg at barnehage er helt nødvendig for barn over 3 år. Fra 3 år er foreldrene inkompetente til å ta seg av sitt barn. Nå må samfunnet ta over, både læring og omsorg. En mor som er hjemme med store barn handler i strid med barnets beste, og tilfredsstiller ikke annet enn sine egne egoistiske behov for å være alt for sitt barn. Videre er hun ressurssvak, initiativløs, veik og gjerne dum, nærmest apatisk og handlingslammet. En slik mor fratar barna det pedagogiske tilbud i barnehagen, og barnet sosialiseres ikke. Det vil ikke lære å samhandle med andre barn (her er ingen nyanser, man må være i barnehage for å ha venner og ha sosial kontakt med andre barn), og barnet har selvsagt fått et stort handicap ved skolestart.

 

Det var en kort oppsummering, men listen er lang over hvor udugelige vi foreldre er når ungene blir litt større.

 

Noen tanker?

[lilja*]

Jeg synes det er så utrolig bra at flere mener foreldrene faktisk er bra for barnet...

Jeg tror også mange av de som sier at barnet kjeder seg hjemme eller at barnet ikke blir stimulert nok egentlig ikke tenker på barnets beste, men på sitt eget ønske om å gjøre karriere.

Når det er sagt mener jeg ikke at barnehage ikke er bra, men det er heller hvor mye tid barnet tilbringer der og hvilken alder barnet er i. Jeg tror definitivt ikke det er bra for et barn å være i barnehage 5 dager i uka fra halv åtte til fem.