Nå er jeg redd jeg begynner å bli deprimert...

[Anonym bruker]

Det er fire måneder siden jeg ble mamma (for første gang), og ting har gått over all forventning til nå. Hadde en tøff fødsel, og det tok nok litt tid før den store morsfølelsen kom. Men vi har fått en baby som har sovet bra helt fra begynnelsen, har ikke hatt noen problemer bortsett fra startvansker med amming og de vanlige tingene, og jeg har følt at jeg har taklet å være mamma veldig greit. Men nå føler jeg at jeg er på vei inn i en depresjon, for plutselig ble alt så tungt og svart, og jeg føler jeg ikke kan gi barnet mitt det han trenger. Det virker nesten som han hater å være sammen med meg, bare sutrer og griner hele dagen og veldig vanskelig å få ham til å sove. Når pappaen kommer hjem fra jobb stråler han som en sol. Vi bor på et lite sted hvor jeg nesten ikke kjenner noen, familie og venner bor langt unna. Jeg har nesten ikke kontakt med andre voksne, så jeg skjønner jo at han blir lei av å bare være sammen med meg, men hva kan jeg gjøre med det da? Har prøvd å be de få som jeg kjenner her over på besøk, men det er ingen som har lyst til å komme. Nå planlegger vi navnefest for den lille, men etter å ha luftet ideen til familie og venner, virker det som interessen er liten. Sånn det ser ut nå er det ikke så veldig mange som kommer til en evt navnefest, så det spørs om jeg orker å styre med det i det hele tatt.

Det hører med til historien at jeg og samboeren diskuterer om vi skal flytte eller ikke. Han er herfra, og har familie her, men ikke så mange venner. Jeg har bodd her i en del flere år enn jeg egentlig har hatt lyst til, mest for samboerens skyld. Synes kanskje han burde føye seg litt og være med å flytte nærmere min familie, men han har ikke lyst. Jeg savner dem bare mer og mer, og har lyst til å dele oppveksten til gutten vår med dem. Kanskje jeg ikke har noen grunn til å være nedfor, kanskje jeg kan for det selv, men det er så vanskelig å finne venner! Er liksom kommet inn i en tung periode nå, som jeg synes det er vanskelig å komme seg ut av.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå jeg...

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver... Det er ikke gøy i det hele tatt. Jeg kjenner ikke mange her vi bor. De vennene jeg har/hadde viser null intresse... De kommer ikke på besøk engang. Så her går jeg dag inn og dag ut og gjør akkurat det samme. Savner å være med andre enn bare baby og sambo. Vi har besemt oss for å flytte nå... det blir for ensomt her.

 

Hvor bor dere? Har du vært på barselgruppe? Har du prøvd dib treff?

 

Jeg syns det er veldig vanskelig å bli kjent med nye mennesker... Er ganske stille og beskjeden til å begynne med, tar litt tid før jeg åpner meg for andre. Så enkelte dager er veldig tunge.

 

Det at han suttrer mye... han begynner ikke å få tenner da?

[Anonym bruker]

Vi går på barselgruppe, men siden dette er et veldig lite sted, er det veldig få i gruppa, og ingen jeg har blitt ordentlig kjent med, de er så forskjellig fra meg de som går der. Har egentlig mest lyst til å droppe den. Var på bim-treff da jeg var gravid, og fikk ganske god kontakt med et par stykker der, men så har vi på en måte sklidd litt fra hverandre etter at vi fødte, og siden jeg bor et stykke unna de som jeg traff der og, blir det sjelden at vi møtes nå, har faktisk bare møttes en gang siden vi fikk barn. Tror de andre treffes og triller o.l, men de bor jo nærmere hverandre...

Høres ut som vi har det ganske likt da, det er veldig ensomt å ha det sånn, føler liksom at man kaster bort denne tiden som burde være så koselig, for man får jo ikke dele den med noen! Har også det problemet at jeg er stille og beskjeden før jeg blir ordentlig kjent med nye mennesker, og jeg har få venner. Men de vennene jeg har er ordentlig gode venner, bare så synd at de fleste bor altfor langt unna.. Synes du det er teit av meg å kreve at vi skal flytte når det er sånn? Vet rett og slett ikke om jeg orker å være her mer, jeg må jo ha det bra med meg selv, og det har jeg ikke hvis ikke jeg kan være sammen med de jeg kjenner og er glad i (bortsett fra samboer og baby altså).

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det er feil av deg i det hele tatt. Dere er en familie nå, og det tjener ikke han noe at du er ulykkelig... Hvor langt bort flytter dere i såfall?

Har du sagt til han hvordan du har det? Dere burde kanskje sette dere ned å ta en lang prat. Fortell han hvordan du har det, og hva du føler. Hvor viktig det er for dere, også barnet deres at dere har god støtte rundt dere.

 

Vi flytter faktisk nærmere hans familie nå, da de er en mye større støtte for oss en min familie er... Men syns det er skummelt også, for vi flytter 6 timer unna...

 

 

 

[Anonym bruker]

Var som om jeg kunne sagt det selv! signerer denne..

Det er skikkelig vanskelig..Har og en sønn på 4 månder, og alt det du skriver, stemmer med slik vi og har det...

Vet snart ikke hva jeg kan gjøre lenger jeg heller..

 

[Kjukka]

Jeg kjenner meg veeeeeeldig igjen i det du skriver... jenta mi er også sutrete hele dagen og stråler som en sol med engang samboer kommer hjem, føler meg drittelendig som mor... men jeg tror det har en logisk forklaring... når ungen er sammen med deg og sutrer litt, så blir du stressa, og ungen griner mer, da blir du enda mer stressa... pappa`en har jo ikke hørt på den sutringa hele dagen, og er ikke stressa i det hele tatt. Og da blir ungen mer rolig...

 

Jeg har mange venner her jeg bor jeg, men ingen som gidder å komme på besøk, selv om de sitter hjemme hele dagene, er alltid jeg som må stresse med busser, selv om de er klar over at jeg har en liten unge. Om vi skal finne på noe sammen uten unger, så er det alltid jeg som må ta bussen 2 - 3 mil, for å komme til dem, og hvis jeg spør om ikke dem kan komme til den byen jeg bor i... (vennene mine bor i Stavanger, jeg i Sandnes), så er det alltid "Åhhhhhhhhh, det er sååå langt og stress å ta bussen dit" Veeeeeeeeel, er like langt for meg... Merker at jeg er drittlei de fleste såkalt vennene mine. Har heldigvis ei tvillingsøster som ofte kommer å besøker meg, så jeg er ikke alene hele tiden på dagtid

[anonymus 2 små]

En føler seg ikke akkurat vellykket når "venner" sviktere en på den måten. Hun ene lover hele tiden å komme, men det kommer alltid noe opp, og gir selvfølgelig ikke beskjed før flere timer etter hun skulle møtt meg.. en annen "har nok med seg selv". Nå gleder jeg meg bare til vi flytter, få en ny start. Det kan jo ikke være bra for babyen i lengden å bare se meg og sambo...

 

Og min familie stiller ikke så mye opp, skal vi treffes er det alltid vi som må reise til dem, og det er jeg ikke så glad i fordi de røyker veldig mye inne, så det stinker jo, og det er i hvertfall ikke bra for babyen min.

 

Håper du får samboeren din å høre på deg, for det er ikke godt å ha det sånn.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for alle svar, det er kjipt å høre at flere har det sånn, men samtidig litt trøstende, for da føler man seg ikke så alene.. Jeg skal prøve å snakke mer med ham om det. Og så håper jeg alt det andre går seg til, for jeg føler meg så motløs nå.

[anonymus 2 små]

Håper alt ordner seg.. Og det vil bli bedre, selv om alt virker svart noen ganger.

 

Hvis du vil prate mer så bare send meg en PM