Da jeg fødte..

[SokkeLaila]

Da jeg fødte Ingrid -6 måneder i dag, så hurra!-

så ba JM meg om å skrive ned fødselshistorien min her på BIM (!)

fordi hun mente at dersom jeg skrev den 'godt nok',

så ville den kanskjekanskje kunne hjelpe fødselsangsdempende på noen..

Vet ikke hvor mye det hjelper, men dersom bare én person kan få noe glede og utbytte av å lese historien, så deler jeg den gjerne med dere!

..oppdaget først i dag at denne 'angstsiden' siden finnes på BIM,

så derfor kommer den litt i sent.. bedre sent enn aldri!

 

Tirsdag 11. sept;

 

Kl 15:00;

 

var i byen sammen med ei venninne. Plutselig kjente jeg et lite 'splutt'..

Lurte på om det kunne være fostervannet som begynte å renne..

Sa ikke noe til venninna mi om dette,

men gikk hjem fra byen med et par sommefugler i magen..

Gikk på do da jeg kom hjem -og helt riktig;

her sildret det sakte men sikkert fostervann!

Ropte på sambo og fortalte han nyheten -han gikk i knestående!

'Å Herregud! Nå har det begynt! Hvem skal jeg ringe?!

Hva skal jeg gjøre?!' var det eneste han fikk stotret frem..

'Ingen verdens ting foreløpig', sa jeg og gikk i kjeller'n og satte på en maskin med kulørt vask..

Var helt rolig og puslet litt hjemme mens jeg sorterte tanker og pakket fødebag..

 

Kl 18:00;

 

begynte å føle murringer i magen -disse utviklet seg til rier med ca 6 minutters mellomrom frem til kl 24.

Riene varte ca 30 sekunder. Lå på sofaen og sov til og fra mens jeg innimellom våknet og tok tida mellom riene.

 

Onsdag 12. sept;

 

Kl 03:00;

 

riene kom nå med 3 minutters mellomrom, men varte fremdeles bare i 30-45 sekunder.

Dette forvirret meg litt, så valgte å ringe føden for å høre hva jeg burde gjøre.

JM som tok tlf var overrasket over at jeg ikke hadde kontaktet

sykehuset tidligere og bad meg komme ned en tur for en sjekk.

Da pakket jeg ferdig bagen (på høy tid, kanskje!), vekket sambo,

tuslet litt rundt hjemme og satte så ferden mot sykehuset.

 

Kl 05:30;

 

ble satt på CTG -hadde helt riktig rier med 3 min mellomrom og hadde avflatet mormunn og 1cm åpning.

Siden vi bor 2 minutter fra sykehuset valgte JM å sende oss hjem igjen

-dette var jeg glad for!

Hun sa hun regnet med å se oss om en time eller to igjen sa hun da vi dro fra sykehuset i 7-tiden.

 

Kl 07:30;

 

sambo og jeg gikk og la oss. Sov mellom riene og da riene kom pustet

jeg meg rolig gjennom dem med selvkomponert pusteteknikk.

Hadde vært på yoga-kurs og lært pusteteknikker,

men det fungerte dårlig for meg da ting begynte å bli vonde.

Sambo tok tida mellom riene; 1-2 min og de varte i ca 1 minutt.

 

Kl 09:00;

 

sambo begynte å bli stresset av å se på meg og ville dra på sykehuset

-men jeg ville bade og slappe av litt først! Han lot meg få viljen min,

så ble liggende en stund i badekaret hjemme med sambo ved siden av

meg og pustet og pustet. Alt var så fredelig og fint!

 

Kl 10:00;

 

på vei til sykehuset, men ikke uten å ta en liten tur på apoteket først!

Lurte min stressede sambo til å dra innom apoteket for å kjøpe albueskjell -stakkars mann!

Vel fremme på sykehuset skulle jeg ha dagens aviser og sukkertøy m.m.

i kiosken.. Og avisene -ja de skulle jeg jammen ta en titt på i vestibylen!

Folk lurte nok litt på henne som innimellom reiste seg fra stolen og leste avisen hengende over bordet!

 

Kl 11:00;

 

møtte opp på fødeavdelingen. Hadde vært med på SØFs

randomiseringsprosjekt, så var blitt tildelt B2 'Normalenheten' som vår avdeling.

Ble tatt imot av JM Danu som bad oss vente på et

undersøkelsesrom.

Hun nevnte i forbifarten at hun hadde lurt på hvor vi hadde blitt av

-vi var jo forventet tilbake i 8-9tida!

Ingen hadde trodd vi skulle være hjemme så lenge som vi var..

Innimellom riene satt sambo og jeg og spiste boller og drakk brus, flirte

og lo! Vi ble enige om at dette føltes litt som å være på ekskursjon med skoleklassen.. Spente og storøyde!

 

Kl 12:00;

 

JM hadde tittet inn til oss der vi satt og hadde observert at vi var i så godt humør,

så hun hadde tenkt at med denne fødedama har jeg nok ikke dårlig tid!

Hun ble derfor rimelig overrasket i fjeset da hun konstaterte at her var det 5 cm åpning og fødsel i full gang!

Ble tildelt fødestue umiddelbart.

 

Kl 12:00-15:00;

 

måtte ligge på siden i en fødeseng i konstant tre timer for CTG-registrering.

Dette skulle gjøres kontinuerlig gr langvarig vannavgang..

Pustet meg gjennom riene og hadde det veldig bra!

Ringte litt rundt og sendte div sms'er

-det var først nå vi fortalte familie og venner at vi var i fødsel!

Jeg spurte JM rett før kl 15 om hun kunne sjekke om jeg hadde noe fremgang i fht åpning,

men gr svært mange fødsler på avd akkurat da lurte hun på om jeg kunne vente til etter vaktskifte.

Dette svarte jeg jo ja til -hadde ikke tro på at det var mer enn 7 cm uansett.

 

Kl 15:30;

 

JM Audhild kom inn og sjekket åpningen som hun hadde blitt bedt om.

Og jammen var det godt at hun gjorde det

-for her var det bare den berømmelige lille 'kanten' igjen før jeg hadde 10cm åpning!

Sambo og jeg så på hverandre med store øyne! HVA?!?

Jeg hadde jo til nå bare brukt min egen pusteteknikk som smertelindring

-selv om lystgassen hang klar til bruk rett ved siden av meg!

..og jeg som hadde gledet meg til å endelig prøve lystgass!

Men nå var jo det for sent!

Jeg spurte JM om ikke det var vanlig å bli tilbudt noe avføringsmidler,

men dette var tydeligvis blitt glemt.. Jeg spurte om jeg kunne ta det nå,

men JM mente det ville være en umenneskelig handling å gi klyx til en med 10 cm åpning!

(Nevner for ordens skyld at det skulle det vise seg å aldri være behov

for det heller ..)

Siden jeg hadde måttet ligget hele tiden gr CTG-registreringen,

så stod hodet fremdeles litt langt oppe i bekkenet.

JM spurte om jeg hadde krefter til å stå

-og det var jo ikke noe annet jeg heller ville etter å ha ligget rett ut så lenge!

Fikk en Eva-stol og beskjed om å gå litt.. Jeg hadde fått tildelt en bitteliten fødestue,

så 'å gå litt' der inne ville med andre ord bety å gå i

ring rundt meg selv.. Sambo og jeg flira litt ved tanken på svimmel med

øya i kryss under pressriene, så spurte om vi kunne gå litt ute på gangen!

JM var tydeligvis ikke vant med å få det spørsmålet fra

fødedamer som bare ventet på at hodet skal sige nedover rie for rie,

så hun bare stotret fram et ja! Tilfeldigvis dukket søstra til sambo opp på fødeavd mens jeg tuslet rundt..

Hun jobber som sykepleier på SØF.

Vi ble stående og prate i gangen og hygge oss mellom riene..

Fikk et par tak mens jeg stod der, men da var det bare å puste seg

gjennom og holde et godt tak i Eva-stolen som jeg hang over

–og ta opp tråden i samtalen når rien var over.

JM så storøyd på meg og uttrykte hvor utrolig hun syntes det var å se

meg stå der med 10cm åpning og ha en samtale om vær og vind..

Der og da var det heeelt naturlig for meg, men ser jo i ettertid at det er

nok ikke veldig typisk for fødende kvinner med bare pressinga igjen..!

(Siden ble akkurat dette diskutert over en lav sko på avdelingen

–det var ingen som noensinne hadde opplevd maken,

så akkurat det vil nok bli husket i lang tid av de som var på vakt den dagen!)

 

Kl 16:30-17:30;

 

JM ville ha meg opp i sengen igjen for å sjekke hvorvidt hodet hadde sunket lenger ned i bekkenet

–og det var kommet godt ned, så nå begynte JM å bli ivrig!

Spurte stadig vekk om jeg ikke følte en bæsjetrang..

Samme spørsmålet igjen og igjen –men denne velbeskrevne følelsen uteble hos meg..

Kjente aldri denne trangen og fikk vel heller aldri skikkelige pressrier, heller..

På grunn av min manglende bæsjefølelse (bevare meg vel så interessert hun var i den!),

så var hun redd riene mine ikke var sterke nok til å klemme ut barnet.

Ble i samråd med legen derfor enig om å sette meg på riestimulerende intravenøst.

Da legen kom inn på fødestua, sa JM til legen

’Ja, dette er henne jeg fortalte deg om –hun som smiler og ler seg gjennom fødsel!’

Måtte flire igjen da –tok det som et kompliment!

Venflonen ble satt og intravenøsen satt i gang

–men iløpet av de minuttene dette hadde tatt,

så hadde hodet sunket helt ned og babyen var klar for å klemmes ut!

JM bestemte seg for at jeg skulle prøve å presse henne ut uavhengig av den bæsjetrangen vi etterlyste!

Satt i fødeseng, tok tak bak lårene mine og presset av all min kraft til JMs instrukser

–ved siden av meg satt sambo og presset omtrent like hardt som meg selv!

Mellom pressriene tok jeg meg et par isbiter og småsnakket litt med JM og sambo.

Spurte sambo om han ble sliten av å presse parallelt med meg

–han måtte innrømme at han hadde vel snart den velbeskrevne ’trangen’ som vi hadde etterlyst hos meg! Hehe!

JM var kjempeflink og instruerte meg i presseteknikk hele veien.

Jeg hadde ikke noen følelse av om barnet beveget seg nedover i fødselskanalen i det hele tatt,

så jeg spurte JM ’Hvor langt inne er hun nå, da?’

Hun tok tak i hånda mi og lot meg kjenne selv –og DER var hodet!

Kjente den lille, våte hodeskallen.. Utropte et ’Oj!’ og kjente at jeg var kjempeklar for siste innspurt!

Klemte til og klemte og klemte og brått var hodet ute!

..ved siden av meg satt sambo og var våt av snørr og tårer.

Det viste seg at han hadde begynt å gråte av glede og spenning helt i begynnelsen av pressinga!

En fantastisk mann! JM lirket ut skuldrene..

 

Kl 17:32;

 

Ingrid er født! Demninger brast og gleden ubeskrivelig!

Den lille frøkna var 2920 gram lett og 49 cm kort –helt perfekt!

 

Kl 17:33;

 

’Hva?! Er barnet ute?!’ En forvirret barnepleier stod i døråpningen..

Det var hun som skulle assistere JM under fødselen

–hun hadde fått beskjed om å komme inn til oss,

men innen hun kom så langt, så var altså Ingrid ute!

..pressetiden hadde vart i 15 intense minutter.

 

Kl 17:40;

 

morkaka ville ikke være med på bursdagsfesten

–men hva er vel en bursdag uten kake?!

JM klemte og dro i snora uten resultat,

så hun spurte om jeg var villig til et par akupunkturnåler..

Hadde jeg visst hva akupunktur innebar, så hadde jeg vel nekta hele stikkinga!

Hun satte en nål –av verdens tynneste kaliber- i hver lilletå

og jeg hylte til som en stukken gris!

..mulig det var mest av overraskelse,

men det resulterte i alle fall i at nå var det JMs tur til å le!

’Jasså, så NÅ skriker du for første gang i løpet av fødselen din!’

Ble litt flau da, ja.. Jeg var tydeligvis ikke så tøff som jeg hadde gitt meg ut for å være!

Uansett; ut kom morkaka og jeg ble inspisert..

Her var det ikke så mye som et lite skrubbsår engang,

så JM slapp å pakke ut syskrinet sitt –og det var jeg jo glad for!

 

Kl 18:00;

 

de første besøkende strømmet på allerede før jeg hadde fått på meg pysjoverdelen!

Tårer og latter og et enormt gavedryss og blitzregn preget tiden fram til kl 20 den kvelden..

 

Kl 20:00;

 

på med et penere antrekk, fikk babyen opp i babysenga og satte kursen mot TV’n på avdelingen!

Vi rakk å få med oss 2. omgang av fotballandskampen mellom Norge-Hellas..

 

Vi var enige om at det hadde vært en fin dag –alle 3..!

[beibs]

ååååååååååååå jeg ble helt rørt av historien din! tusen takk for at du delte den med oss!

 

jeg har alltid hatt angst for å tenke på en eventuell fødsel, fordi de historiene man får høre skremmer jo livet av en! så utrolig fint å høre om noen som har hatt en positiv opplevelse rundt fødselen

[Anonym bruker]

Beklager, jeg forstår at du bare vil vel, men dette var ikke akurat det jeg ønsket å lese om i et fforum om fødselsangst.

 

Mange av oss som har fødselsangst pga traumer fra tidlligere fødsler blir nok heller provosert av den slags selvforherligende og selvskrytende eventyrfortellinger.

 

Lykke til med fødselen, håper du ikke blir altfor skuffet når virkeligheten åpenbarer seg.

[SokkeLaila]

Jøss, anonym -dette var da bitter lesing!

 

Skjønner at du har problemer med å forstå at en fødsel faktisk KAN

fortone seg akkurat som dette -enten du vil eller ei!

Jeg har bedt samboeren min lese den ord for ord flere ganger for

at det ikke skal være forvrengt 'selvforherligelse'

-men selvskryt skal det være! Man har da født et barn!

Noe større og bedre kan man vel faktisk ikke oppleve..?

 

Og jeg synes synd på deg som har traumer fra tidligere fødsler,

men for førstegangsfødende, så kan det -ifølge JM som var med oss-

være angsdempende å lese om fødsler som var så å si en udelt

positiv opplevelse! Det går faktisk an det også -igjen; enten du vil eller ei..!

 

Denne eventyrfortellingen er selvopplevd og jeg går god for hvert eneste

ord av det som står skrevet. Hvordan du velger å oppfatte den er opp til deg.

 

Og til syvende og sist; jeg ville selvfølgelig ikke provosere noen med historien!

Jeg antok at JM visste mer enn meg om jenter med fødselsangst,

så da hun sa at jeg burde dele historien min med andre fordi det kunne

virke angstdempende på noen livredde jenter, så tok jeg det for god fisk.

Sikkert kjemepdumt -men nå ligger den nå engang her!

 

Du får klage til moderator, så får du kanskje min provoserende historie fjernet!

[beibs]

ANONYM: Herregud! Når du leser et innlegg før deg hvor noen(jeg) skriver at dette var utrolig positivt for meg med angst å lese så må du da forstå at NOEN setter pris på det?? Hvis du ikke gjør det så les heller noe av det du er ute etter å finne!

 

*Sebbe* med Be`be! - jeg er helt enig med deg,JM har helt rett!

[Anonym bruker]

Det var da en utrolig historie! Så bra at du delte den her på bim, jeg er sikker på den kan berolige mange.

 

Jeg for min del synes ikke noe om fødsel i det hele tatt, har prøvd en gang, og det var noe skikkelig herk (selv om det var en helt vanlig fødsel) Utrolig hvor forskjellig man kan oppleve det... Jeg kjenner meg ikke igjen i noenting av det du skriver. Det viser jo bare hvor individuelt det er, og godt er det!

[Turbomamma<3<3<3]

Flott fødsel, som jeg er glad du delte med alle her i BIM! Synes det er flott at man kan skrive det på en slik måte også! Noen har en slik opplevelse, andre har det sikkert mye værre..Men sånn er det bare! Ikke noe å bli sur for det, og legge inn sure innlegg..

Gleder meg til å føde!!

[*H*]

wow-helt utrolig! jeg hadde ikke no særlig fødselsangst fra før av, men nå har jeg absolutt ingenting! takk for fin historie!

[Anonym bruker]

For en utrolig flott fødsel du har hatt! :-)

Du har vært svinheldig, det håper jeg du er klar over. (noe du sikkert er)

Sikkert veldig godt for noen av de som har fødselsangst å høre solskinnshistorier også, at en fødsel ikke trenger å være hverken smertefull eller utmattende.

Jeg hadde selv en første fødsel som var innsides forferdelig, hvor Lamazeøvelser og konsentrert pusting ikke hjalp en pøkk. Smertene overgikk hva som helst av tortur jeg kan forestille meg, og jeg hadde mareritt i over 6 mnd etter fødselen.

Men jeg har også hatt en en lett fødsel (nr 2) hvor riene ikke var vondere enn menssmerter (helt seriøst), og det tok bare 10 timer.

Så jeg kan skrive under på at fødseler ikke oppleves forskjellig, men ER vidt forskjellige.

Jeg har stått med beina i hver leir, men har inntrykk av at de som kun har opplevd lette fødseler ikke klarer å skjønne at smertene kan være totalt annerledes fra fødsel til fødsel.

Jeg ble glad av å lese historien din, men samtidig også litt lei meg på vegne av de som har hatt grusomme fødsler som sikkert føler både sorg og bitterhet over at de ikke var like heldige selv.

 

[SokkeLaila]

Så godt å lese at noen får utbytte av å lese historien, da..

Ble jo veldig usikker på om det var riktig i det hele tatt å

legge den ut her..

 

Jeg vet så utrolig godt at jeg har hatt en 'drømmefødsel'

og at jeg har vært utrolig heldig! Jeg forventer aldri i verden en

slik fødsel igjen -men det er jo lov å håpe!

 

Ser jo ut fra Anonym 22:25 sin kommentar fra fødsel nr 2

at det er flere som har hatt fiiine fødsler!

 

Min fødsel tok jo alt i alt 27 timer fra vannet gikk til Ingrid var ute,

så en 'racer' på å føde er jeg iallefall ikke..

 

Lykke til, jenter!

 

Slenger med verdens beste tips på slutten;

når du er i fødsel, så må du IKKE bite tenna sammen eller

knytte nevene.. Kjever og never 'henger sammen med' livmormunnen

-og knytter du disse, så knytter du deg samtidig nedentil..

Sikkert ikke alltid gjennomførbart, men det er verdt et førsøk..

 

 

[Gjest]

Takk for at du delte!

 

Jeg er 1. gangs og det er godt å lese at det KAN fortone seg slik.

Er nok fortsatt like livredd for fødsel, og ser ikke for meg at det kan gå bra (så heldig er da ikke jeg...), men det er godt å lese her og nå

 

Jeg jobber med angsten min sammen med jordmor, da jeg er ganske nøyaktig like redd for å operere (les KS) som å føde "normalt". Føler meg treng opp i et hjørne siden jeg blir dårlig med tanke på begge alternativer, men målet mitt er (pr i dag) at jeg skal "klare" å la det stå til. JM er heldigvis grei og holder muligheten for planlagt KS åpen, hvis jeg skulle føle det som tryggest etter hvert.

 

Du hjelper absolutt noen her - selv om slike historier ikke får gjort stort for de som allerede har fæle opplevelser.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

tusen takk for at du delte denne historien med oss! Etter jeg ble gravid har jeg vært livredd for fødselen, og her på forumet så er d jo bare forferdelige fødselshistorier som gjør meg enda reddere.. Så tusen takk, det hjelper mye mer enn de skremselshistorien til noen her inne!

[Anonym bruker]

Jeg er vel en av de som blir litt lei meg over sånne "hurra-fødsel-er-så-greit"-historier... For meg er et råd om å "slappe av i kjeven" like mye verdt som en fjert, fordi jeg har overhodet ikke hatt kontroll på noe som helst i den aktive fasen av mine fødsler. Jeg var helt borte, og ingen gadd å hjelpe meg heller. Det var bare pyton.

 

Men dette er din historie, og den har du all mulig rett til å fortelle. Dette var din opplevelse, og det er flott at du er fornøyd! Og det kan jo være at det er til hjelp for andre førstegangsfødende. Man vet jo aldri hvordan det blir, så det er greit å høre noen positive historier i alt elendet;-)