Takker for alle meninger ang dette!

[Anonym bruker]

Jeg har det sånn at jeg har et barn fra før og venter nå nr to.. Dette er med samme BF.. Han har nå kuttet all kontakt med meg siden jeg ikke tok abort med den lille i magen, for han skulle absolutt ikke bli pappa igjen!!!

 

Nå henter og levere hen hu vi har fra før i b.hagen annenhver helg.. Jeg har værken pratet eller sett han nå på 7 uker..

 

Jeg har tenkt litt på hva jeg skal si den dagen jeg snakker med han igjen.. Eller ikke si...

 

Jeg har kommet frem til dette: jeg tok dette valget selv.. det var jeg som valgte å beholde det selv om han ikke ville.. Så jeg krever ingenting av han!

MEN..

I og med at vi har en fra før.. Så må han velge (synes jeg da) å endten ha kontakt og samvær med begge barna.. Eller ingen av dem..

 

Hva synes dere om det??

 

Jeg synes ikke det er riktig å velge bort en av ungene liksom.. "mamma, hvorfor får ikke jeg lov å dra til pappa når ''''''''''' gjør det?"

Dette er et spm jeg som mor garantert vil få når minstemann blir såpass stor hvis jeg lar han bare ha samvær med den ene av de! Hva skal man evt svare da??

 

Takker for alle svar!

[Shae]

Her må du ta kontakt med familievernkontoret eller noe tilsvarende. Hvis han velger å ha kontakt med et barn og ikke det andre, så er dette ikke mindre enn psykologisk mishandling av det barnet han velger å ikke ha kontakt med. Hvordan et menneske er i stand til noe sånt er helt utenfor min fatteevne.

 

Når dette barn nr. 2 blir større og begynner å spørre om hvorfor storesøsken kan reise til pappa og ikke han/hun, da begynner tankene å surre. Barn legger automatisk all skyld på seg selv, og de tankene kan være utrolig skadelige.

 

Kanskje barnefaren kommer på andre tanker etterhvert, men jeg må si at på lang sikt så kan han ikke velge en av dem og utelate den andre.

[Anonym bruker]

Dette er noe av det rareste jeg har hørt om. Hvordan kan han være pappa for nr. 1 og ikke nr.2? Hva sier familien hans til dette??? Helt vilt.

 

Han må ta et valg, begge eller ingen, og det bør være begge!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Gi han litt tid, ville tro alt forandrer seg når han får se babyen sin. håper det!

[Muttern]

Er helt enig med deg trådstarter. Jeg tok samme holdningen og "bruste" skikkelig med fjærene da jeg skjønte at bf ikke var interessert i yngsten. Megler på fvktr mente helt bestemt at bf ikke ville ha noe med yngsten å gjøre de første mnd. Men jeg tvang han. Så han hadde ikke noe valg. Begge eller ingen.

[Anonym bruker]

Familien hans støtter meg 100 % heldigvis Siden vi har et barn sammen fra før så har jo de vært en del av min familie i 5 år! Jeg har et nært forhold til mamman hans... Hun har selførgelig snakket med han og hun sier han trenger litt mer tid bare.. Så håper hun har rett!

I dag fikk jeg faktisk svar på en mld jeg sendte han! Det er lenge siden.. Men det var nok fordi det handlet om hu vi har fra før...

 

Jeg kommer til å stå på mitt og si begge eller ingen!

[Maria8]

Dette ordner seg garantert, han vil nok bare demonstrere Hadde bare lyst til å kommentere den delen "Jeg har kommet frem til dette: jeg tok dette valget selv.. det var jeg som valgte å beholde det selv om han ikke ville.. Så jeg krever ingenting av han!" Dette er NØYAKTIG det jeg tenkte da jeg ble gravid med min lille. Men seriøst, om man tar abort får man ikke graviditeten ugjort. Bare fordi det i Norge er LOV å ta abort, betyr ikke det at man står ovenfor to likeverdige valg, abort/ikke abort, 50/50 liksom, om du skjønner hva jeg mener.. Så lenge du ikke har voldtatt han, synest jeg at man har RETT til å kreve noe, man er to om det!!! Og selfølgelig spesielt i din situasjon, der dere allerede har en liten. Jeg tror jeg bare hadde avventet litt, og så sagt begge eller ingen om situasjonen ikke snur. Best om man slipper å true.. Lykke til i alle fall

 

[Supermamma;-)]

Jeg er i samme situasjon selv og selv om vi ikke har vært til familievernkontor ennå for å snakke om en evt avtale, har jeg fått signaler derfra om at en avtale som innbefatter bare ett av barna er uaktuellt, heldivis.

Jeg får også høre at han sikkert kommer til fornuft når barnet kommer og jeg håper jo det er sant.. Det blir ikke lett å bare "glemme" alt det sårende som er blitt sagt og gjort, og det faktum at man ble sviktet i enn sånn situasjon, men så lenge han vil være pappa for ungene sine, må man vel desverre svelge noen kameler selv... Lykke til du også;-)

[Anonym bruker]

Jeg takker for alle svar

 

Jeg skjønner hva du mener.. Jeg tok en abort for to år siden fordi han ikke ville ha en unge til da heller.. Så når han da går tilbake til meg og han visste at jeg ikke gikk på noe som helst av prevensjon så burde han jo ta ansvar for utfallet??

Jeg kunne bare ønske at jeg visste hva fremtiden bringer.. Om jeg blir helt alene uten noe som helst hjelp\avlastning fra han.. Eller om han kommer til å stille opp for barna våre!

Jeg vet jo at når babyen er født så har han ikke rett på å få h*n annenhver helg før ca 1 år og sånn.. Men han må jo da først bli kjent med babyen før han kan evt ha h*n? Å da må han jo det sammen med meg.. i starten i allefall.. Det skjer ikke at jeg bare gir fra meg mitt nyfødte barn til han uten at jeg er tilstede! Så er jo litt nyskjerrig på hvordan dette skal gå, siden han ikke vil se eller snakke med meg! *frustrert*

[Miss Misantrop]

Naa skal jeg si noe du sikkert ikke vil hore. Datteren din elsker faren sin like mye som hun elsker deg. Du kan bare ikke ta faren hennes fra henne!!! Selv om det betyr diskriminering av den lille uskyldige babyen. Du kan ikke.

[Shae]

Det får konsekvenser for begge barna hvis han velger bort ett. Det barnet som får fortsette samvær vil begynne å lure, dårlig samvittighet ovenfor søskenet som ikke får kontakt med sin far og lignende dårlige følelser. Konsekvensene for barnet som blir ignorert er så store at det rett og slett er hensynsløst å gå for en ordning der han bare har kontakt med ett barn.

 

Jeg er i utgangspunktet enig i at man ikke skal ta far ifra barna. Men i tilfeller som dette så blir det å velge mellom pest og kolera, og det valget som må tas må være det beste for BEGGE barna kombinert.

 

Jeg tror nå helt ærlig at han kommer til å ha ha begge etter en liten stund ihvertfall. Han har jo god tid på å bli vant til tanken på en til før fraværet begynner å merkes altfor mye for barn nr.2.

[trixx]

På den andre siden, Shae, så kan far "diskriminere" minst 1 år etter fødsel , opp mot 2 - uten at det får konsekvenser for minstebarnet pga forskjellsbehandling.

 

En liten en på 8 måneder eller 1 1/2 år har ingen bevisst tanke om at det blir ignorert av en far det ikke har kontakt med - så hvorvidt hensynsløst det er for _barnets del_ kan jo diskuteres.

 

Jeg tror som deg, at det nok går seg til med tiden.

Jeg tror at når barnet er født vekkes en nysgjerrighet som antagelig er undertrykket pga bitterhet/skuffelse/sinne (eller hva som enn er grunnen) per i dag.

 

Jeg tror også at eldstebarnets forventning til å bli storesøster/bror vil smitte over på far...og jeg tror definitivt at eldstebarnets prat og fortellinger og stolthet (når det er hos far) om lillebror/søster vekker følelser.

Faktisk tror jeg at eldstebarnet kan være en meget viktig brobygger og konfliktløser _uten_ å bli tildelt rollen, men bare ved å være seg selv.

 

 

Klart det kan settes ultimatum. Enten begge eller ingen (den som ikke vil den må) - men om det er det smarteste når det kommer til samarbeidsklima er en ganske annen sak.

 

Og hva tilsier at eldstebarnet som også har krav på kontakt med sin far, får det bedre hvis det _ikke_ får ha kontakt med sin far, fordi han ikke vil ha kontakt med minstebarnet....?

Det eldste barnet kjenner jo sin far, elsker sin far, har bånd til sin far.....det har jo ikke minstebarnet som nyfødt.

Skal da eldstebarnet straffes fordi minstebarnet ikke blir tilgodesett....Bli fratatt pappakontakten som _er_ etablert og fungerer...?

 

 

Hmmm...ingen enkel problemstilling.

 

 

Hva tenker mor, og hvordan argumenterer mor når hun går for ultimatum?

Mener mor at et spebarn - og opp til et par år - blir følelsesmessig traumatisert av å ikke ha samvær med far, og føler seg ignorert og har bevisste tanker om å bli forskjellsbehandlet...?

 

Eller føler mor at det blir stritt å aldri ha avlastning....? (Er eldstebarnet hos far har hun fortsatt minstebarnet hos seg , og dårlig tid til å lade batterier innimellom). Er det hennes følelser av at det vordende barn blir ignorert som er tyngst å bære...?

 

Frykter mor at hvis far ikke har samvær med babyen fra det er født, så vil han aldri ha det....?

 

Mener mor at hvis minstebarnet blir ignorert, så er det en god gjerning å frata eldstebarnet pappakontakt også - etter mottoet at to feil blir en rett....?

 

 

Som sagt...jeg tror nok at det går seg til. Om ikke før barnet blir født, så tror jeg det skjer etter at det har kommet til verden....og ikke minst tror jeg at eldstebarnets glede og stolthet over å være storesøster/bror , og eldstebarnets prat om babyen vekker far fra bitterhetens dvale..

[Anonym bruker]

Godt poeng Maria8. (om valget abort) Så sant!

[trollmor85]

det er dårlig gjort mot den nye hvis bare søster/bror har kontakt med far. synes egentlig ikke det er snakk om noe annet enn begge eller ingen. han fortjener ikke å få velge, er to stykk om å bli gravide så han bør ta ansvar.