Jeg gråter og gråter...

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om dette hører hjemme her, men men.. Er 25 uker gravid, og har måttet ta den tunge beslutningen om å avlive hunden min. Hun er 10 år, så sliten og trett og gammel. Har visst dette en stund da, at det vonde måtte komme, men det hjelper så lite. Hun skal avlives i morgen, og det har jeg visst i nesten 2 uker, og det er ren tortur. Jeg gråter og gråter, og opp i dette blir jeg da urolig for babyen. Vil jo så gjerne skjerpe meg, men det klarer jeg jo ikke å kontrollere selv. Det gjør liksom vondt langt inn i hjertet mitt, hvis noen forstår hva jeg mener.

[minnimoi]

Jeg forstår hva du mener...

Var gjennom det samme i våres...

Måtte avlive min nydelige Hellige Birma katt som var hos meg i tykt og tynt i 17 år.

Helt grusomt var det!!

Gråter noen ganger ennå jeg, og kan bli sint og irritert når det kommer over meg at jeg aldri skal få se han igjen..

Er veldig rart det der med dyr, man får et helt spesielt forhold til de.

Leste engang noe en psykolog hadde skrevet. Om at det å miste et kjæledyr mange ganger kan være værre enn å miste et menneske. Siden et dyr aldri skuffer deg , eller gir deg negative opplevelser som et menneske kan gjøre... Kanskje er det noe i det...!?

Ush, får så vondt av deg jeg. For vet akkurat hvordan du har det nå...

Så jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at det hjelper med tiden.

Imellomtiden får du nesten bare la tårene få strømme fritt.

Sender deg mange gode tanker!!