Kos dere hjemme med barna til de er 3år

[Anonym bruker]

Jeg stiller meg undrende til utsagnet om at "kvinner må ofre seg". Det kvinner og menn gjør i dag er å ofre samvær med barna for status, karriere, selvrealisering og/ eller en høy levestandar. Jeg tror vi er på villspor...

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med deg, men...

...dagens samfunn krever ganske god økonomi for å kunne være hjemme med barna til de er 3 år.

Jeg "ofrer" meg mer enn gjerne, men vi har ikke hatt råd til det før nå når vi venter nr.3. Jeg gleder meg veldig til å kunne være hjemme med ungene i flere år.

[Dunder]

Grunnen til at man bruker dette uttrykket er jo fordi det er allmennt akseptert at kvinnen skal ofre mer enn mannen. Jeg har ikke noe problem med å forsake en del ting for barnet mitt, men jeg forventer det samme av mannen min.

 

Her inne på Dib ser vi jo stadig innlegg hvor kvinner lynsjer andre kvinner som f.eks. innrømmer at de av og til ikke har barnets behov i høysetet, samtidig som de selv har menn som hele tiden prøver å slippe unna, og som må mases på for å delta i familielivet.

 

Det er en ganske ekstrem dobbletmoral, synes jeg.

 

Er likevel enig i deg at vi ikke bør se på det som offer, men det skal som sagt gjelda både kvinner og menn.

[Scnuppa med tre barn]

Vel jeg er vel en av de som mener at barna også har veldig godt av å være med andre barn i barmehage eller park. Om ikke hver dag så noen dager i uka.

De utvikler seg og får en annen stimulans. Desverre ser jeg nok stor forskjell på barn som har vært i barnehage/park og de som bare har vært hjemme med mamma i 3 år.

 

Men ja er enig man trenger ikke jobbe fullt og ha barna i barnehage fullt fra dem er 1 år. Man bør ta det litt mer gradvis, ja for de som kan. Men desverre i dagens sammfunn er det for mye økonomi som står på spill. Feil å ta ting ut fra det, men sånn er det blitt... :0/

[Anonym bruker]

Jeg er en bedre mor og samboer hvis jeg får mulighet til å jobbe. Jeg blir gal av å ikke ha noen andre utfordringer enn bare å gå hjemme med barna..... Når jeg jobber setter jeg dermed mye større pris og har mer kvalitetstid sammen med barna. Da jeg bare gikk hjemme ble det riktignok flere timer sammen, men det var lite kvalitetstid!!

Det må være lov til å være noe i tillegg til mor!!

[tussemor5]

Jeg har det helt motsatt av deg...jo mrere tid hjemme med ungen, jo bedre har både jeg og familien min det. Jeg synes det er fantastisk at der er kvinner som trives og nyter jobben sin, men vi som trives best hjemme synes jeg skal få ha muligheten til det også. Derfor er jeg for at vi skal få velge selv hvordan vi vil ha det innenfor permisjons rammene.

[piamamma]

Jeg er alene om omsorgen for tulla mi og jeg venter nr 2 i september.. Tulla har gått i barnehage siden hun var 18 mnd gammel mens jeg har gått på skole.. For å ta en nødvendig utdannelse for å senere kunne få meg en bra jobb og forsørge datteren min!

Men nå så har jeg tatt meg fri fra skolen et år (før jeg fant ut at jeg var gravid igjen) Så nå skal hun ut av barnehagen og være hjemme med meg fremover.. Spent på hvordan dette skal gå, men gleder meg samtidig Det blir da to år hjemme isteden for et som planlagt siden jeg er gravid

[Løvemor79]

Til en viss grad er jeg enig. Men dette handler ikke bare om oss, men om barnas behov. Tror dere ikke de har godt av som 2- 3 åringer å være mer sammen med andre barn og voksne? Jeg tror de har kjempegodt av det. Det er en av grunnene til at jenta mi begynte i barnehagen som toåring. Jeg tror det er mye mer utviklende enn å gå hjemme og tråkke med mamma eller pappa hele dagen.

 

Hvis man har mulighet til å ha deltid i barnehagen, så man får tid i uka sammen med ungene, er jo det det aller beste. Hvis ikke må man prøve å bruke ettermiddagene og helgene så godt man kan sammen som familie.

 

Her det ingen ofring for selvrealisering, men ofring for nødvendig økonomi, samtidig som jeg har et ønske om at ungene mine skal sosialisere seg med andre enn bare sin egen familie.

[Anonym bruker]

Er enig i at barna trenger stimuli utenfra.

"Det krever en landsby for å oppdra et barn."

 

Jeg er NN med nr.3 på vei.

Dersom du satser på å ta imot kontantstøtte som en del av inntekten, mister du større del av kontankstøtte enn den del du bruker i barnehage. (Da vi fikk nr. 2 gikk eldste i bhg 50% og fikk da 20% kontantstøtte.)

 

Vi er heldige å bo i en kommune med stort tilbud for småbarn. Både gratis og betal aktiviteter.

Vi bor også i et byggefelt med mange nyetablerte familier og mødre i svangerskapspermisjon. Heldigvis, uten disse tilbudene ville jeg nok vurdert å gå tilbake til jobb fremfor å være hjemme.

 

Nå gleder jeg meg bare til å være hjemme

[Anonym bruker]

Man "ofrer" pensjonspoeng f.eks... Man får vel noen poeng (ut i fra de 6 G kanskje?), men jeg som har en inntekt i overkant av 500.000 i året ville i så fall fått mine poeng halvert i en periode. En hjemmeværende husmor blir økonomisk avhengig av mannen, og det er greit nok for en mens barna er små. Men hva om man etterhvert blir skilt når barna er større? (som nesten 50% av oss blir...), og man må leve av egne pensjonspoeng senere? Det finnes nok mange husmødre som har gått i den fella.. Synd hjemmeværende ikke belønnes høyere.

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

hvordan skal man ha råd til å være hjemme 3 år med et barn? greit nok med kontantstøtte, men den duger ikke så mye med de få 1000 man får i mnd.. da er det bedre med ei lønn på 12-13000. man skal jo kunne leve litt og.. jeg og min samboer tenker absolutt ikke på karriere osv.. men vi MÅ jobbe for å kunne betale lån, mat og regninger.

[Anonym bruker]

Vi har ikke hatt råd til at jeg skal gå hjemme med hverken et eller to barn, men nå når vi får nr. 3 kan vi gjøre det...

 

Barnetrygd x 3

+ Kontantstøtte

+ Skattelette for mann

- barnehageutgifter

= ganske grei "inntekt" for oss

 

Etter å ha regnet på det, "taper" jeg bare et par tusen i måneden.

Det "betaler" jeg gjerne for å få tilbringe tid med ungene i den viktige småbarnsalderen

[Bøllefrød]

nei nei nei =/ det første året er man hjemme med ungene, men etter det synes jeg faktisk det er egoistisk å forstsette, får det første barn trenger å gå i barne hage, park eller dag mamma med andre barn. tenk dere hvor avhengi ungen blir av oss vist vi skal ha de hjemme til de er tre ? de får jo ikke den sosiale biten heller, lærer seg ikke å kjenne andre barn og voksende, barna våre lærer MYE av å gå i barne hagen mye mere en vi tror å får med oss. Jeg tro også jeg hadde blitt veldig lei av å gå hjemme i 3 år, det tror jeg ungen hadde blitt å, slutt heller tidlig på jobb å bruk helgene, la nå barna ha et "liv" uten om oss mødre. Men som sakt det første året er man hjemme =) det synes jeg sier seg selv skjønner med ikke helt på de som putter barna i barne hagen etter 3 mnd, så lenge det ikke MÅ til pga økonomi osv da, men det første året er viktig å barne trenger det, etter det kan man begyne å slippe taket å la den leve litt selv oppleve litt mere en bare hjemmet og moren sin =)

[Anonym bruker]

Barna mine begynte først i barnehage når de var 3. Og jeg må si at di mistet mye av det sosiale. Klart de hadde fått mye hjemme. Men da tenker jeg på de barna som gikk der hadde vært sammen fra de var et. Det var ikke helt lett å komme inn i gjengen. Og de følte seg selv utenfor lenge. Så med nr 3 blir det barnehage. ihvertfall 3 dager i uken.

[Marianne87]

Å si at det er egoistisk å ha barna hjemme lenger enn 1 år er litt drøyt. Har selv jobbet i barnehage noen år og jeg synes 1 åringer er små til å begynne fullt i barnehagen. Men jeg har full forståelse for at noen må jobbe og derfor ikke har noe valg. Jeg selv har gått hjemme med sønnen min lenger enn 1 år. Han er nå 16 måneder og jeg er 5 måneder på vei med nr 2. Derfor kommer jeg til å ha han hjemme hvertfall til barn nr 2 kommer. Da skal han antageligvis begynne 50%. Jeg er masse sammen andre barn, både åpen barneahge, har mange venninder med små barn og drar på bim treff med de små enda. Så jeg synes ikke sønnen min "lider" av å være hjemme med meg. Jeg tror at hvis han alltid blir værende inne med bare mor så mister han litt, men jeg tror sjelden er som går hjemme bare sitter inne med den lille. Jeg er ihvertfall masse ute, også med andre barn og vi storkoser oss! Når baby nr 2 har fylt 1 år skal begge ut i barnehage, denne gang fordi vi ikke har råd til at jeg går hjemme lenger enn 1 år med med det andre barnet. Hvis ikke tror jeg at jeg hadde valgt å gå hjemme 2 år med henne også. Det blir hva du selv gjør det til!!

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg blir litt forundret over de som planlegger barn for så når de er knappe året "shipper" de i barnehage. En ting hvis de kom veldig uplanlagt da kan det jo være at situasjonen blir anderledes.

Jeg skjønner ikke helt vitsen med å få barn da hvis du bare får noen timer på ettermiddagen til å være sammen med de...før de skal legge seg.

Jeg syntes det er bra for barna å være i barnehage kanskje 2 eller 3 dager i uken og ikke lange dager. Men da fra de er 3 år ca alt ettersom.

Hvis økonomien ikke tillater at mor er hjemme må man kanskje enke på kravene til hvilken standar man lever etter.

Det er min mening.

[Anonym bruker]

Ikke alle synes det er "kos" å gå hjemme i årevis. Alle må få lov til å gjøre de valgene som er best for dem selv og deres egne familier.

 

Noen av de mest engasjerte og flinkeste mødrene jeg kjenner, er de samme damene med viktige jobber og som sørger for å delta i samfunnsdebatten. De er masse sammen med familien men bruker tiden sin svært effektivt og diller ikke rundt på kafe osv for å snakke blabla med andre småbarnsmødre. Jeg synes det er ganske patetisk at andre skal hevde at de er dårlige mødre. Skjerp dere!!!

 

Min erfaring er at de samme er hjemme med barna i år etter år ikke klarer å snakke om annet enn barna sine. Skikkelig inspirerende for unger å ha så kjedelige mødre.

 

Og hvilket århundre er dere født i jenter? I min familie tar mannen min like stort ansvar som meg.

 

[Anonym bruker]

Jeg synes at man bør være åpen for at folk er forskjellige, barn er forskjellige og ikke minst situasjoner kan være forskjellige. Tror ofte den enkelte mor føler hva som er best for sin unge i den situasjonen man er. Derfor er jeg for kontantstøtte, fordi jeg tror på valgfriheten.

 

Jeg står selv litt med en fot i hver leir. Tror barnehage/park o.l er bra for den sosiale treningen og for utvikling av barna, men som mange sier mener jeg at 1 åringer er litt små til både å "tåle" full dag, og til å ha så nytte av den, som f.eks en 3 åring! 1 åringen er enda nysgjerrig på hva som finnes i skuffene hjemme. Og en enkel pappbit kan være spennende å kikke på i flere minutter.. Hvis man legger opp hjemmedagen som en "arbeidsdag" - altså på barnets premisser, og bruker den til å stimulere barnet og ta det med ut til andre så synes jeg nok dette kanskje er hakket bedre for en på 12 mnd jeg da. Men det kommer ann på så mangt Mange har det kanskje bedre i bhg helt fra så ung alder?

 

Jenta mi er nå 17 mnd, 2 mnd prematur men har heldigvis ikke hatt noen problemer, og har nå utviklet seg til de andre sitt nivå. Men for meg å levere henne full dag i bhg fra hun var 1 år var utenkelig. Da var hun mer som en på 10 mnd. Vi tok derfor et par mnd ekstra permisjon. Sparte opp litt gjennom året og brukte kontantstøtten til å spe på. Hun har nå begynt hos dagmamma med 1 ekstra barn, 16 mnd gammel, som en myk start. Er der fra 8 - 15:30. Mannen min og meg jobber vekselvis sent og tidlig og bytter på å hente og levere for å skrenke inn borte tiden hennes litt.

Så planlegger jeg å søke henne inn i bhg neste år. Da vil hun være 2 år og 5 mnd.

Jeg kommer til å være hjemme, sykemeldt ut mitt nåværende svangerskap og kunne godt vært hjemme med henne nå fremover. Også når nye babyen kommer, men for min og hennes skyld sender jeg henne fortsatt til dagmamma nå. Hun hadde gått på veggen av å være med meg alene dagen lang som ikke kan hoppe og sprette rundt, gravid i risikosvangerskap.

 

Nei, jeg sier absolutt ja til valgfrihet. Man må bare tenke på barnets beste totalt sett synes jeg. Det kan ingen utenforstående bestemme hva er mener jeg?

[* * felicia**]

Jeg har pga økonomi måtte ha barna i barnehage fra de er 1 år og tro det eller ei - det har jammen gått så bra. Jeg har sunne, trygge og harmoniske barn jeg også.

 

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Her har vi hverken lyst - eller har råd til å være hjemme med vår sønn lengre enn det permisjonen varer. Men jeg jobber litt redusert, ca. 70%, og jobber kvelder og helger! Så jeg er hjemme for det meste på dagtid, småen er ikke i noen bhg foreløpig, og går jeg på jobb når mannen kommer hjem fra jobb.. Jobber noen få dager, en annenhver uke, og to den andre uka.. Jeg er en bedre mor og samboer når jeg får litt av min fritid også, selv om det innebærer å måtte jobbe. Barn har så godt av å være hos noen andre innimellom! Selv var jeg hjemme til jeg var 3 år, og fikk totalsjokk da jeg kom i bhg.. Så her skal småen i bhg noen dager i uka når han nærmer seg 2 år, for da trengs den sosialiseringen som jeg mener et barn burde ha med andre unger.. Så får andre gjøre som de vil!

[Anonym bruker]

Og min erfaring er at de som "bare" har vært hjemme med mamma henter inn igjen barnehageungene innen de begynner på skolen. Ikke dermed sagt at jeg mener unger kun skal være hjemme med en forelder til de er 3 år, selvsagt har man behov for annen "input" enn bare mamma og pappa. Dessverre så er det for mange økonomien som blir avgjørende for hvor mye barna må være i barnehagen.

[Anonym bruker]

Hver sin smak. Jeg elsker sønnen min utrolig høyt, men å gå hjemme med han er det kjedeligste jeg har opplevd. Han begynte i barnehage da han var 7 mnd og det har gått utrolig bra Både for han og oss Helt ok om folk velger å være hjemme, men man må få velge selv og ikke gå ut fra at alle ønsker det.

[Anonym bruker]

Stille meg svært undrende til at så mange her setter likhetstegn mellom å være hjemme med barna og at barna ikke får treffe andre! Det at man er hjemmeværende med barn betyr da vel ikke at man kun er innenfor husets fire vegger? I så fall bør de hjemmeværende skjerpe seg!

 

Jeg tror personlig at barn har best av og være hjemme med foreldrene de første 3 årene i hvert fall, SÅ FREMT foreldrene tar seg tid til dem, legger opp til lek og læring, tar dem med ut (hvær dag om det ikke er for kaldt), lar dem delta på aktiviteter og treffe andre barn.

 

Vi har hatt jenta vår i bhg av økonomiske grunner fra hun var 1 1/2 år. Da hadde hun vært hjemme ca 1/2 år lenger enn det som er venlig, og hun var den i avdelingen i bhg som snakket best (selv om en del av de andre var over 2 år). Vi har hele tiden vært bevist på og ikke snakke babyspråk hjemme og introduserte bøker tidlig.

 

Vi venter nå nr 2, og eldstejenta skal ut av bhg når jeg begynner i permisjon, denne gangen skal jeg være hjemme i 2 år i hvert fall... Så må vi se ann økonomien om det går ann og forlenge peroden.

 

Selvfølgellig er det krevende og være hjemme med barn, mer krevende jo flere man har, og er man ikke interessert og gjøre jobben som hjemmeværende ordentlig, ja da har barna det sannelig best i bhg alikevel!

[Erle79]

Jeg tror stikkordet i denne diskusjonen finnes i overskriften: KOS dere hjemme med barna til de er 3 år. De som synes at det er koselig å være hjemme i 3 år bør gjøre det, og de som ikke synes at det er kos bør la det være.

 

Personlig synes jeg at 3 år er lenge for et barn å være hjemme på fulltid sammen med mor eller far, og å begynne i barnehage etter 10 måneder er for tidlig. Et sted midt i mellom vil jeg si er mest fornuftig. Å introdusere barnet for samvær med andre utenfor familien fra halvannet års alder virker mest riktig for meg.

 

At kvinner ofrer seg ved å være hjemme med barn er ofte en realitet. Veldig mange kvinner har ulønnet permisjon eller jobber redusert for å ta vare på familien, mens mannen er i full jobb. Oppstår det et samlivsbrudd har kvinnen tabbet seg ut økonomisk. I vår familie deler vi fødselspermisjonen likt mellom oss og jobber begge redusert stilling. På den måten ofrer vi litt karriere begge to, pluss at datteren vår får et mer variert familiebilde, hun henger ikke bare sammen med mammaen sin.

 

Jeg tror alle bare må finne sin egen vei. Noen trives med å gå hjemme og stelle hele tiden, mens andre elsker en balanse mellom jobb og famile...