så sliten som jeg er...jeg som trodde alt ble bare kos med baby

[Håpefull mamma]

lillejenta mi ble født 22.des, (haste ks)og hun ble lagt på nyfødt intensiv etter bare 12 timer. der ble vi liggende til 3.januar. da fikk jeg omgangssyke og var dårlig i flere dager. deretter fikk jenta mi det. vi fikk konstantert at jenta mi har hørselstap på begge ører, så hun har nå fått høreapparat. dette resulterer i mange sykehusebesøk(ofte flere ganger pr.uke). pga at de har funnet en defekt, tester de synet og hjertet også(2 ekstra besøk)

 

så gråt hun så mye så jeg tok kontakt med kiropraktor, hvor vi nå har vært 6 ganger. han har knekt opp nakken til jenta mi hver gang, og konstantert at hun har kiss-kidd syndrom.

 

i går var vi nok en gang på sykehuset, da til en barnelege på etterkontroll etter intensiven. flere leger kikket på henne, og ville gjøre noe med nakken hennes. så vi må enda flere turer på sykehuset. da for ny konsultasjon til lege, fysio og ultralyd av nakken.

 

jeg er så sliten nå. vondt i hele kroppen. orker ikke noe, ikke engang å ut å trille. legger meg tidlig hver kveld. huff... noen forslag til hva jeg bør gjøre? dette begynner og gå ganske utover forholdet til sambo også

[Anonym bruker]

Oi, det hørtes slitsomt ut. Jeg tror i alle fall jeg ville sett meg om etter noe avlastning, har du noen besteforeldre i nærheten eller gode venninner som kan ta lille Andrea for deg så du og samboeren din får hvilt dere litt og kanskje får litt tid sammen?

 

Og kanskje du kunne snakke med de på helsestasjonen om dette at du er så sliten?

 

Den første tiden er jo ganske strevsom, og dere har fått fullt opp av diverse andre ting i tillegg - så det er ikke rart det er mye for dere nå. Her i huset holder vi fast ved, og minner hverandre om, at det skal ikke være slik for alltid. Etterhvert blir vi tryggere på ting, får mer overskudd og finner bedre ut av hvordan vi skal fordele oppgaver - og i det hele tatt leve livet vårt slik det er nå med barn. Vi har godtatt at ting er litt annerledes enn de pleide å være, og at det kanskje aldri blir det samme igjen - men selv om vi blir irriterte på hverandre og har kortere lunte enn før - så vil akkurat den delen bedre seg, og så får vi holde ut så lenge...

[du og jeg og vi to]

Hmmm... må ha kommet borti noe for den ble anonym. Ja, og så synes jeg faktisk at ting har bedret seg litt nå som sønnen min har blitt 3,5 måned. Mange sier at det blir lettere etter 3 måneder, og det stemmer i alle fall for meg. Men dere har jo mye rundt dere som gjør at det er strevsomt, det er jo ikke bare babyen som gjør det slik...

[Kjukka]

Off! Stakkars deg... synes oppriktig synd på deg nå. Er ofte veldig slitsomt i begynnelsen, men du kan trøste deg med at det blir bedre når hun er 3 mnd. I begynnelsen var jeg også sliten 24/7, orka ingenting, ingen trilleturer her i gården heller. Og når du i tillegg har alt det andre å tenke på, så skjønner jeg iallefall at du er sliten. Jeg var så sliten i en periode, at jeg bare hadde lyst til å kaste hele ungen ut i hagen, for å få litt fred.

 

Men prøv å hør med besteforeldre, venner osv. om de kan passe henne litt, slik at du du får kommet det over bakketoppen igjen, selv om det bare er for en liten periode.

[Mitt vakre trekløver]

Tøff start! Tror mange ganger det er et misforhold mellom forventninger og det som faktisk skjer. Jeg kunne ønske at noen rundt meg hadde fortalt meg i forkant at det er tøft den første tiden, men i steden tenkte jeg på det lille søte nurket - og jeg tenkte ikke så mye på hva det lille søte nurket kom til å kreve. Jeg måtte være på sykehuset i 6 døgn - holdt på å utvikle fødselsdepresjon, men kom meg heldigvis ut det 6 døgnet (ellers tror jeg at jeg hadde hoppet ut av vinduet) - holdt på å bli gal av sykdom (det var jeg som hadde en infeksjon, ikke gutten min).

Så kom vi oss hjem - og det hjalp betraktelig, men fortsatt var jeg i "min egen verden" med tårer og snør flere ganger om dagen. Men det gikk seg heldigvis til (og jeg har en fantastisk samboer som tenkte posetivt og støttet meg), bare jeg tørte å legge ut på noen turer og vi fikk litt barnepass. Barnepass er alfa omega i en slik tid:)

Men det er klart - du har virkelig fått dobbelt opp! Man har jo også en forventning om et friskt barn, og når barnet har en funksjonshemning tar det kanskje litt tid å godta og se forbi. Og siden du vanker så mye til og fra sykehus/andre instanser, så får du kanskje ikke den roen du føler du trenger for å komme deg og kose deg med jenta di!?

Håper det roer seg snart med sykehusbeøsk og "sykdomsprat", slik at du kan kose deg med henne:)

Lykke til!!!

[Håpefull mamma]

svigermor bor like ved så jeg kan spørre henne om å passe Andrea. men føler liksom at da greier jeg ikke å være noen god mor. at jeg ikke greier og ta vare på mitt eget barn( vet det høres dumt ut men slik føler jeg det) .

 

høreapparatene skal helst brukes hver dag, opptil flere ganger daglig. men jeg har nesten ikke overskudd til det jeg. alt er et rent ork. har uttrolig dårlig samvittighet.

 

huff, nå ble det mye syting her. men godt å få det ut!!

[Mitt vakre trekløver]

Hehe.... kjenner meg igjen i at det er vanskelig å kose seg ute når man har barnevakt - trodde aldri jeg kom til å bli så tussete:) Selv om vi bare er borte fra gutten vår i 2-3 timer, må jeg alltid ringe hjem en gang!

Vi er jo ikke dårlige mødre for det - vi er tvert i mot. Vi må jo få slappe av slik at vi har overskudd til å være nettopp gode mødre:)

Svigermora de hadde sikkert bare hoppet i taket av gledet og stolthet etter å få passe henne, tror du ikke? Og det må jo ikke være for så lenge i førsten. 14 dager etter at gutten vår ble født, "kastet" sambo meg ut:) - nå trenger du å komme deg ut ALENE, var beskjeden jeg fikk:) Og det gjorde faktisk underverker; jeg gikk bort på shoppingsentertet og koste meg der 1 time!

Du må tillate deg å tenke på deg selv midt oppi alt:) *nyt det med god samvittighet!*

[Håpefull mamma]

så snill en sambo du har. min sambo er kun med på de viktigste møtene på sykehuset da han hele tiden må ta seg fri fra jobb. så han skjønner ikke helt "problemet" mitt. han er ute med kompiser osv hver dag(har alene tid) mens jeg alltid har med meg jenta når jeg skal bort. det er jeg som sitter inne og venter på at han skal komme hjem. jeg skal ikke klage, for det er utrolig godt og sitte inne. men får jo ikke slappet av så mye da. jeg måtte fortelle han dette da han ikke skjønte hva jeg mente. men vi er bare 20(jeg) og 24(han) år, så vi har ikke så mye erfaringer enda.

[Mitt vakre trekløver]

Alene tid er utrolig viktig for å få "puste". Jeg var tidlig ute med å si til sambo at jeg er nødt til å ha deg hjemme noen kvelder, ellers funker det ikke - dette for å få litt psykisk støtte også. Min sambo trener en kveld i uka, driver med et prosjekt en kveld i uka og møter kompiser en kveld i ny og ne (ingen faste dager)...... Jeg trenger en kveld i uka.....Så jeg har en kveld med alenetid + at jeg kan spørre han om å være hjemme med gutten vår hvis det er noe jeg skal.

Nå er gutten vår 4 mnd, og det tok i hvert fall 2 mnd å komme inn i hverdagsrutiner for oss, så det kommer ikke av seg selv - og det blir bedre - hvis man legger forholdene til rette for det da:)

Begyn med å spør svigermora de om hun ikke kan passe Andrea 1 time på dagtid da vel, så kan du gjøre det du vil. Og så si til samboeren din at du vil ha en kveld i uka hvor han må være hjemme for den kvelden er "din". Min kveld har blitt "hellig" for meg:) Jeg fullammer fortsatt, men gutten tar heldigvis flaske.

I førsten synes jeg at det var psykisk tøft å hele tiden se på at sambo hadde fri til å gjøre "hva han ville", selv om han stilte opp for oss og hjalp til, så kunne han jo i prinsippet gjøre det han ville; gå ut med kompsier og trene.... Så derfor var det viktig for meg å legge inn en dag i uka som var "min"

 

[mamman til to gutter]

I første omgang bør du sette deg ned og snakke ordentlig med samboeren din om hvordan du føler det! Hvis han er ute hver dag og ser kameratene sine, så bør han heller bruke mer av tiden han ikke er på jobb sammen med deg og datteren deres. Prøv og sov litt når han er hjemme og be han heller vekke deg når det er på tide å amme (hvis du ammer, hvis du gir mme kan jo han gjøre det like bra som deg, så da får du sove enda lengre:-) ) Hvis du ikke ammer bør du også kunne gå ut og gjøre noe annet en gang i blant uten at hun er med. Hvis du ammer kan du jo prøve å pumpe deg og se om hun vil ta flaske og hvis hun gjør det, kan du jo ta deg en tur ut uten henne selvom du ammer også. Det trenger ikke å være lenge du skal være borte for at det skal hjelpe, men bare det å komme seg ut og vite at du ikke trenger å være hjemme til et spesielt klokkeslett fordi hun trenger mat.

 

Det kan også være lurt å prøve og trille noen turer ute. Du trenger ikke å gå langt eller fort, men det å komme seg ut i frisk luft kan hjelpe på det å være sliten også, hvis du har sovet nok på forhånd. Det er slitsomt de første gangene, men hjelper etterhvert.

 

Nå sier du jo at de følger opp nakken hennes på sykehuset også, men jeg har mer tro på manuellterapeut og fysioterapeut enn kiropraktor når det gjelder kiss-kidd, men da må du i tilfelle passe på at det er en manuellterapeut som har erfaring med å jobbe med barn.

 

Lykke til videre og kreftene vil komme tilbake!

[Håpefull mamma]

NurkHarAnkommet

hva gjør du når du har alenekvelder da? tom for ideer jeg. lenge siden sist. hehe...hadde bekkenløsning og var sykmeldt de 3 siste mnd av sv.skapet så da gikk tiden med til å sitte hjemme.

[Mitt vakre trekløver]

Alenekvelder for meg er som regel trening, shopping eller treffe ei venninne:) Alenekveld betyr ikke at jeg gjør noe hele kvelden, men at sambo er hjemme slik at jeg kan gjøre det jeg vil. Enn så lenge dreier det seg kun om ett par timer - er litt hønemor som deg, slik at jeg ikke føler jeg kan være borte lenger - i og med jeg har puppen med meg:))

Så det har gått mest i trening og litt shopping - utrolig hvor godt det hjelper med noen nye klesplagg osv:)

Vet ikke hvor i landet du bor og om du liker å shoppe - men si til samboeren din at i f.eks. neste tirsdag skal jeg noen timer ut!! Han har jo godt av å få bryna seg litt hjemme sammen med datra deres. Sambo her sa at han synes det var deilig å få meg litt ut også, for da kunne han prøve og feile på sin måte:)) *vinn vinn situasjon*