Da var det overstått.

[Gjest]

Først; takk alle dere som har delt historiene deres og vært en enorm støtte! Det betyr mye at de som har opplevd det samme, eller kjenner noen som har det deler sine tanker:) Ser ofte at det klages over dømming og krangling på disse sidene men jeg har heller aldri sett så mye støtte til en man ikke engang har møtt som man kan finne på disse sidene her!

 

Søndag kveld fløy jeg fram og tilbake i leiligheten i vill panikk og var i tvil. Hadde et barnslig håp om at noen skulle ringe og si at legene bare tulla eller så feil eller noe sånt. Mandagen kom og jordmora var en smittende rolig person. Også et veldig støttende menneske. Akkurat sånn som man vil møte når det er en jordmor man trenger.

 

Fikk veldig uregelmessige rier av pillene så jeg trodde ikke de var noe effektive i det hele tatt. 4-5 timer etter at de første var satt kjente jeg at Vanedis var på vei ut. Ropte på gubben at han måtte hente jordmora. Før han kom tilbake gikk vannet og panikken kom tilbake. Skreik og bar meg om at jeg ikke ville og at jeg ikke var klar til å være ferdig. Så mye fostervann har jeg aldri sett på et sted før. Ikke engang når jeg fødte en normal baby var det så mye vann. Riene ble borte etter at vannet gikk, men jm sa at jeg kunne prøve å presse likevel. Hun nærmest fløy ut.

 

Hun var mye mindre enn jeg hadde trodd (23 cm og 290g etter 22 ukers svangerskap.) huden var gjennomsiktig og hodet lilla. Vakker, til tross for alle feilene som gjorde at hun ikke kunne bli særlig større. Etter ca 10-15 minutter rykka det i hele den lille kroppen. Hun pustet ikke og ingen hjerteslag så jm sa at det bare var krampe og at det skjer innimellom. Følelsen når hun skvatt og vi skvatt og jorda nesten forsvant under meg var ubeskrivelig...vi satt lenge og stirret på henne og strøk henne på kinnet og hodet. Tok endel bilder også.

 

Flyr rundt i min egen tåkedott nå. Tom i magen, tom i hjertet. Aner ikke hvordan jeg skal komme tilbake til hverdagen men håper det går av seg selv når jeg må..

[Anonym bruker]

Åååh!

Så innmari trist, jeg finner ikke ord.

Bare ville ønske deg alt godt videre.

Virkelig, virkelig håpe at du finner igjen solskinnet i livet ditt.

 

*kjempe klem*

[1prinsesse+2engler]

Huff...ser nesten ikke skjermen foran meg nå for bare tårer. Føler med deg! Det er bare så ubeskrivelig vondt at det av og til går slik!!!

Jeg vet så innmari godt hva du gikk og går igjennom.

 

Hvis du har lyst, så bare send private meldinger. Har sitti foran data'n og BIM hver dag, mange timer, siden vi mistet vår lille gutt og det hjelper å skrive med andre som har gått gjennom det samme.

Uansett, husk å gi utløp for følelsene dine. Snakk med dine kjære og ikke steng noe inne.

 

Masse STORE klemmer!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[tingeling87]

hei kjære deg!! det er fryktelig trist å lese historien din. jeg kjenner meg godt igjen i følelsene dine. følte meg også tom, både i hjertet og i magen..husk at du må bruke all den tid du trenger på å komme deg videre. håper familien er der for dere i denne tiden. de er viktige å ha rundt seg nå. det hjalp ihvertfall meg. du må ha masse lykke til!! sender deg en god og varm klem.