Frustrert (langt)

[mamma tiL 1stor+2små]

Nå er jeg virkelig frustrert. Jeg er nå kommet til uke 18,ut i fra den termin jeg foreløpig har,så går jeg over i uke 19 på onsdag.

 

På fredag da jeg skulle stelle min kjære lille gutt for kvelden og løfte ham opp fra badekaret,så fikk jeg en utrolig smerte i magen. Jeg holdt på å miste hele gutten i bakken,men klarete å tenke at du må holde på ham og ropte på samboer at han måtte komme å ta gutten. Han tar gutten og ser på meg og lurer på hva det er,jeg står bare krokbøyd,klarer ikke å rette meg opp,fikk bare sagt at jeg har veldig vondt. Klarte nesten ikke å gå inn å sette meg en gang og det var skikkelig vondt. Det verket og verket og det kom tak på tak,samboer var nervøs og ville jeg skulle ringe gynokologisk avdeling,men jeg ville ikke se ut som jeg var hysterisk,så jeg sa at vi venter over natten og ser.

 

Hele kvelden gikk og jeg hadde skikkelige tak og hadde skikkelig vondt. Sjekket hele tiden om jeg blødde,men det gjorde jeg ikke.Natten gikk på samme vis,så da morgenen kom,ringte jeg inn på sykehuset. Fikk beskjed om å komme,slik at de kunne ta ul på meg. Fikk beskjed om å være der klokken ti. Da vi kom fikk de ikke tak i legen og vi satt og ventet,så fikk vi beskjed om at legen var på oprasjon,så det kunne ta en tid.Ti på halv et kom legen og jeg fikk en skikkelig undersøkelse.

 

De tok både invendig og utvendig ul på meg. Livmohalsen var lang og fin og ikke tegn til åpning,alt så bra ut med den lille og morkaka var fin. Det tok tak i magen,mens jeg lå der,så hun fikk se hvordan magen trekte seg sammen. Hun sa at jeg har fått kraftige kynnere og måtte fra nå av ta det helt med ro. Jeg fikk ikke bære gutten min,jeg fikk ikke gjøre husarbeid,jeg får ikke hoppe(vel jeg pleier ikke å hoppe rundt,så det kommer jeg vel ikke til å savne så veldig),men jeg trengte ikke ligge i sengen,men jeg kunne rusle forsiktig rundt,inen fysiske eller psykiske påkjennelser/stress måtte jeg utsettes for.

 

Hun sa at dette kunne gå veldig bra,hvis jeg nå bare tar det med ro,men gjør jeg ikke det,kunne det hende at det ikke gikk så bra.

 

Nå sitter jeg her og lurer på hvordan vi skal ordne dette. Samboer har jo jobb og da må jeg ta meg av den lille om dagen,noe jeg ikke har lov til,så nå venter vi bare på at klokken skal bli ni,så vi kan ringe til NAV og høre hva de kan tilby oss. Han kan jo ikke slutte i jobben og han arbeider skift,så å sette ungene i barnehage,hjelper jo ikke stort.Håper NAV,kommer frem med noe fornuftig.

 

Vel,dette er hva jeg er frustret over,det ble langt,men måtte bare skrive av meg litt av frustrasjonen.Kanskje noen som har vært i samme situasjon og har noen råd?!

[mamma tiL 1stor+2små]

Har nå fått snakke med min lege,hun skulle skrive de anbefalingene jeg trengte,hun måtte bare få bekreftelse fra sykehuset først,noe som jo kan ta en tid da. Når det gjaldt min samboer,må han ta kontakt med sin lege for å få sykemelding (han er jo sef syk nå,så vi håper han er tilbake i morgen).Hun sa at legen ikke hadde lov til å sykemelde ham pga min sykdom,men at han kunne sykemelde ham pga psykisk press med å vite at jeg ikke hadde lov til å stelle vår sønn og at han dermed konstant ville gå rundt å være redd for at noe gladt skulle skje. Håper at hans lege også ser dette,når han en gang kommer seg tilbake.

[mamma tiL 1stor+2små]

En ny oppdatering fra meg.

 

Jeg har nå vært på ordinær ul og sa hva jeg hadde fått beskjed om på lørdag,legen undersøkte meg da og mente at jeg hadde så lang livmorhals at det var ikke noe fare enda. Jeg kan leve så godt som normalt,men greit med litt avlasting til tider da. Dette hjelper jo utrolig godt på at jeg kan det,så nå tar jeg i mot barnepasse i dag og i morgen og har ham selv på torsdag og så er jo samboer hjemme i en uke.

 

Nå trenger ikke samboer være hjemme fra jobb,noe som lettet enromt,selv om jeg blir irritert på at to leger sier så utrolig forskjellige ting da.Jeg måtte kjenne litt etter selv.

[SuperMoM <3]

Vet hvordan du har det og har selv fått beskjed om å holde meg i ro og ikke stresse for mye.Hadde kraftige kynnere og var inn på sykehuset pga dette.De sjekka livmor halsen min og den var 38mm,så hadde ikke hatt noen innvirkning på den iallfall..

Skulle ta det med ro,men det er ikke enkelt med en sønn på 1 1/2 år og mann som jobber på sjøen.

 

Har begynt og trene fordi jeg hørte om en del som hadde begynt og trent og kynnerene forsvant. Det har også skjedd her. Hender seg at jeg har kynnere,men ikke like vonde som de har vært.. Og dessuten får jeg da satt min sønn i sånn barnepass ting,så han får herja en del der også..

 

 

Så treninga hjalp på meg iallfall.. Begynte å få de sterke kynnerene i uke 18 og var inne på sykehuset i uke 20 + (?) Nå er jeg 26+4 og har mye mindre kynnere enn før:)

[mamma tiL 1stor+2små]

Godt å høre at det går bedre for deg,ikke noe kjekt når en går rundt og har vondt og føler at en ikke klarer å å ta seg av de små.

 

Jeg er jo litt heldigere enn deg da,en mann som jobber på land,men han må jo jobb da,men kommer jo hjem igjen.

 

Håper at det går bra videre også.