Vil ikke være gravid lenger jeg...

[Anonym bruker]

Hadde jeg visst at jeg kom til å bli så dårlig, hadde jeg tatt abort....

Jeg og samboeren min ble gravid, selv med beskyttelse... Vi har 3 barn fra før (jeg 1, han 2)... Det kom som et sjokk på meg at jeg var gravid... jeg er veldig glad for at min datter er så gamel nå at hun kan være med på alt jeg gjør, det er befriende og godt... Men sjokket over å være gravid på ny var forferdelig... jeg så livet mitt gå i dass... En liten en å bli bundet til...

Når deg sjokket gikk over, kom kvalmen... ingen sex lyst.. ingen livslyst...

Sakte men sikkert begynnte bekkenet å slå seg vrangt, jeg klarte knapt å gå, å måtte sykmelde meg veldig tidlig i svangerskapet...

Igjen følte jeg at hele livet mitt ble ødelagt... Jeg er nå i uke 18, å så deprimert at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette..

Jeg kan ikke drive med det jeg liker mest, jeg kan ikke reise noen steder, jeg må ha hjelp til alt jeg foretar meg...

Hadde jeg fått det til, hadde jeg tatt abort... Jeg vil ikke være gravid lengre, jeg vil ha tilbake livet mitt!!!!

 

[TrustNoOne (but Me)]

Har det akkurat som deg.. Føler livet mitt er over, fra å være en aktiv friluftslivjente og arbeidsnarkoman er jeg blitt redusert til en krykkebrukende stakkar. Alt er vondt, jeg er avhengig av hjelp fra sambo, og ingen venninner skjønner at jeg har det vanskelig. Det virker som de syns jeg burde være overstadig lykkelig og juble, men tanken har slått meg - at det hadde vært bedre om jeg hadde tatt abort og ikke sagt noe til noen. Prøver så godt jeg kan å ta på den blide masken, men innimellom klarer jeg det bare ikke...er flink til å vitse og fleipe, men det blir mer vanskelig for hver dag og hver nye hindring som dukker opp. Du har min fulle forståelse, HI. Vi får håpe at det blir bedre etterhvert, evt. ta en prat med fastlegen for å se om han kan hjelpe oss.

 

 

Klem

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg leste innleggene deres med interesse, og med stor forståelse. I høst var jeg selv gravid, men gleden var kortvarig. Det var som om jeg ble syk både fysisk og mentalt! Kroppen verket i alle ledd, jeg var kvalm 24 timer i døgnet, og klarte ikke å spise eller stelle meg (ei heller pusse tenner eller dusje - jeg, som vanligviis er nøye med personlig hygiene). Jeg greide ikke å ta vare på barna mine, orket knapt å sbakke noem ord med dem. Mannen min tålte jeg ikke lukta av, og heller ikke snorkonga hans, så han måtte flytte inn på et annet rom. Jeg lå på sofen og gråt i flere uker, helt slått ut av en kropp som ikke lenger fungerte, og av et svart, svart sinn... Jeg valgte til slutt abort, helt innenfor 12 ukers.grensen. Mannen min var fortvilet, og jeg følte med som verdens mest onde person! Barna viste en viss forståelse, for de hadde aldri sett meg slik før, og ønsket bare å få tilbake sin energiske mamma. Likevel vet jeg at de, spesielt jenta, var veldig lei seg i lang tid etterpå... Det gjør vondt å tenke på, men den gangen kunne jeg ikke valgt annerledes. Jeg var syk, i alle betydninger av ordet.

 

Likevel: Jeg angret veldig i ettertid! For å gjøre en lang historie kort: Jeg er nå gravid igjen.

 

Jeg vet ikke hva utfallet blir for dere, men vit at dere har min forståelse og min respekt, uansett.

 

 

Lykke til, begge to!