Må man være selvoppofrende fordi man har barn?

[Gjest]

Hva mener dere?: Er det samsvar mellom graden av offer fra mors side og barnets velbefinnende og lykke? Blir barna lykkeligst og mest velfungerende hvis det har mødre som forsaker alt annet og bare fokuserer på barnet sitt?

 

Har noen lest noe forskning på dette?

[badass_suburban-mom]

Næ,jeg gjør det jeg vil,har jeg alltid gjort. Barna har godt av ei mor som tenker litt på seg selv og passer på å se bra ut.

[Anonym bruker]

Jeg er best mor når jeg har det bra selv...

[FrøkenKnallkul]

Har ikke lest noe forskning på dette - med en gylden middelvei er kanskje fornuftig?

 

Man skal ikke kun tenke på barna, det er viktig å ta vare på seg selv også. Men for de fleste innebærer vel det å få barn at man må ofre noe av det man tidligere brukte tid på, f.eks enkelte fritidsaktiviteter, sosiale sammenkomster osv.

 

Tror uansett en forutsetning for at barna skal ha det bra er at mor og far er lykkelige og fornøyde med sine liv

[Gjest]

Kommer helt an på hva man legger i selvoppofrende. Jeg synes helt klart det er forskjell på de barna som har foreldre som i mange tilfeller setter dem før seg selv og de barna med foreldre som setter seg selv foran barna i det fleste tilfellene. Som lærer på skole (eller snart lærer) så har jeg sett sammenhengen her skremmende ofte. De barna som har foreldre som stiller opp, bryr seg og utsetter eller ikke gjør ting de nok heller ville gjort enn å f.eks gi leksehjelp osv klarer seg vestenlig mye bedre på skolen enn de med foreldre som heller gjør sine egne ting enn å bruke tiden på ungene sine. Men det er heller ikke sundt om en mor går for mye opp i barnet sitt trro jeg, barn som vokser opp til å tro at de er verdens midtpunkt og hele verden er der kun for dem er som regel svært ufordraglige...

 

Når man har fått barn så mener jeg at man skal sette barnets beste foran egne lyster og behov i de fleste tilfeller dersom disse to tingene kommer i konflikt. Om babyen er sutrete og urolig og mammadalt så overlater man ikke babyen til mormor/tanter/onkler el i ett kjør bare fordi man selv vil gå på kafe eller fest, da tar man heller hensyn til at barnet nå er i en periode hvor h*n trenger mor ekstra mye. Men det betyr ikke at man aldri kan ha barnevakt, bare at man bør se an situasjonen og barnet litt der og da. Bare for å nevne en konkret situasjon.

[FrøkenKnallkul]

Heeelt enig

[Gjest]

Ungane blir lykkelige og velfungerande om dei har ei lykkelig og velfungerande mor(og far for den saks skyld, men no nevnte du mor i innlegget ditt).

For meg er det heilt nødvendig å ta vare på meg sjølv, for å kunne gi mine unger det dei trenger av kjærlighet og omsorg.

 

Ein kan også spør seg sjølv om korleis dei ungane som har mødre som forsaker alt anna og kun fokuserer på ungen sin vil reagere om den f. eks får søsken, og må dele på mammaen. Eller om den begynner i barnehage og må dele på dei voksne sin oppmerksomhet. Eller når den ungen blir eldre, og begynner i skulen..om den er vant til å alltid få oppmerksomhet og få tilfredsstilt alle sine krav/behov/ønsker med ein gang dei kjem/oppstår.(no snakker eg sjølvsagt om unger eldre enn babystadiet der dei må få tilfredsstilt sine behov ca. med ein gang)

 

Eg trenger å kunne ta meg ein lang dusj innimellom. Lese ei bok. Spasere ein tur. Osv, osv, osv. Då blir eg meir avslappa, og får meir overskudd og tålmodighet til å ta meg av ungane mine.