Kjære Muttern

[Kosel]

Jeg er veldig enig i at det ofte blit altfor mye fokus på hva en kan/bør nekte bf osv. Og at det ofte her blir gitt endel ugjennomtenkte og ikke korrekte opplysninger. Noe er sikkert grunnet uvitenhet, at en ikke har satt seg nok inn i hvordan regelverket fungerer. Noe fordi flere opplever å føle et stort sinne/skuffelse over at forholdet er røket/eller at bf ike vil se en og barnet. Og fordi mange damer er "eiere" av barnet sitt. (dette gjelder overhodet ikke kun alenemødre - vanvittig mange i parforhold også som tviholder for det er jo tross alt vi som er gått gravide, vi som har født osv osv.....)

 

Det er faktisk barnet som er og skal være hovedfokus for oss som foreldre. Ja, det er ufattelig kjipt å ikke kunne ha et godt forhold til bf. MEN dette skal IKKE gå utover barnet. En må kanskje svelge kamel etter kamel, men da får man bare gjøre det om dette er til barnets beste. Det er utrolig viktig å ikke fokusere på det negative. Ta det positive - fokuser på dette og gjør det beste ut av situasjonen. ikke bruk masse tid, og krefter på å gå rundt å irritere dere, det er ikke verdt det!!! Vi har alle vært to om å skape disse fantastiske små skapningene våre og vil derfor ha et bånd mellom oss livet ut. Kompromisser må bli vår venn. Om alle skulle gått rundt å tviholdt på sin "rett" og sin "rett" til datt hadde verden vært et fryktelig sted å leve....

 

Jeg er enig i at drittslenging IKKE er greit, men en må kunne tåle å få kritikk når en stiller spørsmål på et forum som dette. Er da for å høre ulike erfaringer og meninger man bruker disse sidene er det ikke??

[Anonym bruker]

Signerer Kosel og Shae. Man må selv være den forandringen man ønsker å se hos andre.

 

Angående innlegget Muttern har lagt inn om samvær så vil jeg tillegge noe.

Hun kan ha hørt om tilfeller hvor dette har slått så feil ut. Jeg vil gjerne fortelle om vårt tilfelle men signerer med anonym for at ikke BF skal bli gjenkjent.

 

Min sønn på 10 år har en far som er dømt for vold, trakasseing og forfølgelse av meg gjennom mange år. Vi har bodd på skjulte adresser to ganger. Det siste som skulle skje i 2002 var ny identitet. Da knakk jeg helt sammen og forstod at dette ønsket jeg ikke. Det ville føltes ut som at han hadde vunnet.

Jeg snudde alt om og ble direkte bindeledd mellom barnefar og retten. Jeg tok alle samtalene hans om natten når han gråt, var ruset på kokain, skrek til meg, skulle drepe meg og savnet meg. På dagtid gikk jeg på skolen. Utenfor huset hadde jeg alarm rundt halsen og inne volds/"trygghets"alarm.

Dette gjorde noe med meg. Jeg følte meg som en fange, at jeg var splittet i to slags verdener. Venn med fienden. Men jeg måtte late som for jeg klarte ikke å skifte identitet. Det har vært opp og nedturer men jeg klarte å overtale han til å legge seg inn på nytt.

Det er ingenting som her er blitt optimalt. Men det er den beste måten å gjøre det på... Et liv på flukt hvor man paranoid titter bak hvert eneste hushjørne, det er heller ikke et liv...

Her har jeg svelget kameler på kameler, og er fryktløs i dag overfor han. For vil han skade meg så må han gjøre det. Jeg kan ikke kontrollere andre.

Dette har ikke vært bra for meg og absolutt ingen bra oppvekst for min nå 10 årige sønn. (Jeg fikk ME kort tid etter og har hatt det i 8 år. Er nå frisk.)

Far har hatt samvær på institusjon. Han har hatt samvær hele tiden og forer det stakkars barnet full av historier om meg. At mamma er en hore etc... Vi har 3 år i retten bak oss, vi har all megling, FVK (brukes ikke mer denne saken siden det har dreid seg om vold).

Far har roet seg det siste året. Så lenge han er rusfri og fullførte institusjonsoppholdet OG ikke utsatte sønnen for FYSISK VOLD på det tidspunktet så har han samvær.

Ingen rett vil frata han samværet pga. baksnakking av meg/min familie/mine venner.

 

Etter NYE regler så kan en far som har utsatt mor for vold miste samværsrett med barnet og dette gjelder NÅ!

 

Det jeg kan gjøre er å ikke kaste ild på bålet. Ikke gi konflikter næring. Jeg KAN være en støtteperson for sønnen min, snakke med han og være den trygge og stabile som alltid er der og tar vare på meg selv.

 

Pappaen har diagnosen borderline PF. Jeg ser frem i mot den dagen sønnen min fyller 18 år. Da er jeg fri. Og har et instendig ønske om at sønnen min en dag sier at han ikke vil mer til pappa.

 

Mer kan jeg ikke gjøre....

[Gjest anouschka with Love]

En liten rettelse! han har hatt samværstopp i 2 år før innleggelse på institusjon. Da med forsterkning i barnehagen pga. kidnappingsfare.

[Gjest anouschka with Love]

Og ikke anonym mer. En liten glipp---

[:::) Frøken Velferdsrett]

oj. det var en veldig sterk historie! har ikke ord.

 

trøsteklem holder liksom ikke her. ingen ord holder. men vil bare si at du er sterk som har stått igjenom alt dette! og din sønn er utolig heldig som har deg!